Jeg tenker på kollaps

Jeg tenker ganske ofte på kollaps. Eller ‘unravelings’, ting som rakner, faller fra hverandre.

Kollaps av økosystemer, klimakollaps, kollaps av artsbestander, samfunnskollaps, demokratisk kollaps, kollaps av sivilisasjoner, kollaps av systemer og strukturer, økonomisk kollaps, kollaps av helsevesenet, kroppslig kollaps, mental kollaps. 

En kollaps inntreffer når en akkumulering av ulike faktorer overbelaster et system til den grad at det ikke lenger fungerer, og det bryter sammen. Det kan virke plutselig, men oftest er det noen underliggende faktorer som har virket over tid som fører til et sammenbrudd. 

[Foto: Greta Araday / Unsplash. Bildebeskrivelse: en person med brunt, lengre hår og pannelugg, stort strikket skjerf og jakke. Personen står i et naturlandskapmed siden av ansiktet vendt mot oss, øynene lukket og ansiktet vendt mot sola.]

Det kjennes ikke ut som en besettelse og fortvilelse at jeg tenker på kollaps, men mer som en utpust, en synke-inn-i-prosess og en undring. Det er den følelsen av et møte med noe liminalt – det vil si noe som er udefinert og uklart og usikkert – i overgangen fra noe til noe annet uten at man vet hva det kommer til å bli. Hva nå? Hva da? Hva så?

For er det noe historien og naturen viser, så er det at kollaps er naturlig når systemer overbelastes. Kollaps i systemer trenger absolutt ikke å være til noe bedre, men det blir gjerne annerledes enn det var. Ofte tar det form av kaos eller katastrofe.

I senere tid har kollaps gjort seg ekstra gjeldende i lys av koronapandemien og valget i USA. Det har blitt spekulert om pågående samfunnskollaps i USA siden 1970-tallet, men særlig sett i lys av det seneste angrepet på Capitol. Flere land varsler til stadighet om mulig kommende kollaps i helsevesenet, land som er nær oss – England, Sverige, Belgia, kanskje Irland. Mange opplever personlige kollapser nå når de er arbeidsledige, sliter med økonomien eller sliter med det psykososiale ved det å være isolert og ensom. Nye studier viser at én av fem covid-19 pasienter blir diagnostisert med en mental lidelse innen tre måneder etter smitte. Det er særlig snakk om angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Men det er også en slags tilskuersorg-kollaps som vaker. Utslitt-av-tingenes-tilstand-kollaps. Bakken kan kollapse av kvikkleire, bygg og byer kan kollapse av jordskjelv.

Og mer. Og mer.

Vi befinner oss i flere kollektive psykososiale traumer, ikke bare koronapandemien, men også klima- og naturkrisa/kollapsen og de katastrofene som følger med; samt det nyliberalistiske kapitalistiske systemet og systemisk rasisme.

Tilbake til normalen?

Spørsmålet nå med en korona-vaksine på trappene er hvordan vi møter opp som kollektiv for å adressere det vi har vært igjennom, det vi står i, og det som venter oss. 

Om vi søker etter å komme “tilbake til normalen” så fort som mulig ser vi nettopp på det som trolig vil være en akkumulering av en rekke faktorer som overbelaster et system slik at det ikke lenger “fungerer”. Og mange vil argumentere med at det vi hadde, “sånn som det var”, det var en del av akkumuleringen og overbelastningen også. 

Og, jeg vil legge til, “så fort som mulig” i den sammenhengen er også en del av problemet. Hastverk, eller the sense of urgency, kjennetegner både kapitalismen og hvitt mindreverdighetskompleks-kulturen (white supremacy culture, ref. Jones & Okun, 2001).

Vanessa Andreotti og Gesturing Towards Decolonial Futures-kollektivet vektlegger det å se kritisk og ømt og ærlig på seg selv og på hvilke påvirkninger det faktisk har å leve og gjøre som vi gjør i det globale samfunnet. GTDF-kollektivet mener vi bør spørre oss selv grundig ut om hvorfor vi er så ivrige til å gå tilbake til denne normalen det snakkes om, som slett ikke er normalt i et perspektiv med dyp-jord-tid. Jeg er enig.

Vår standard-reaksjon med å skulle sveipe inn og fikse og kontrollere ting vil ikke være tilstrekkelig framover. Illusjonen av at vi som mennesker skal kunne kontrollere alt har tross alt vært medvirkende på å få oss inn i den situasjonen vi er i i dag. 

Det finnes ingen quick-fix for dette. Det finnes ingen nyliberale og individuelle løsninger på dette. 

En covid-19 vaksine til alle er bare ett av stegene på veien. Å sende alle til psykolog hver for seg vil ikke være nok. (Ikke har alle råd til det heller). Å overgi oss til sikkerhet og vår vante komfort er ikke nok. 

Sorgen og utslittheten går ikke over bare fordi det er kommet et nytt år på kalenderen.

Nytelsen i overgivelsen

Hvordan vi håndterer ringvirkningene av koronapandemien kan være med på å ruste oss for tiårene som kommer – med det mange forskere beskriver som år med intensivert usikkerhet – med klimakaos, økosystemkollapser, økende populisme, migrasjon, og trolig flere pandemier. 

For mange, blant annet urfolk og såkalte minoriteter, er varsler om kollaps på et overordnet plan på et vis etterlengtet, fordi de alt har gjennomlevd flere kollapser som følger av å leve det systemet vi har. Kanskje kan det heller bli noe annet.

Aktivisten og poeten Brontë Velez foreslår at vi kan øve oss på å lete etter nytelsen i overgivelsen av dominerende strukturer heller enn å strebe etter å holde på dem. Denne overgivelsen er en prosess der vi ikke forholder oss til det å forlate gamle strukturer som et nederlag; for det trenger verken å være et tap eller smertefullt å overgi oss, det kan være utforskende, leken nytelse i seg selv. Jeg forsøker å lene meg inn i dette, men det er heller ikke rett fram.

[Foto: Emily Machan / Unsplash. Bildebeskrivelse: En person stående på et gyllent jorde i en beige, kortermet kjole. Over hodet og ansiktet har personen et lett, hvitt skjerf som flagrer med vinden.]

Det vil kreve omsorgsfulle og undrende fellesskap, tid, innsats, kreativitet, uortodokse ressurser, pauser og hvile for å komme oss igjennom dette, og for å integrere dette som en del av oss. 

Vi er trolig garantert at vi ikke kommer tilbake til sånn som det var, og det kan på mange måter egentlig være greit kjenner jeg. 

Jeg sporer pusten min, nervesystemet mitt, og tenker på kollaps.

Om forfatteren

Sigrid Steen Haugen

Sigrid Steen Haugen

Jeg er en 32 årig trønder, opptatt av rhizomatiske prosesser, resiliens i klimakrisa, og sosial- og økologisk rettferdighet. Liker bøker, katter og kompost. Master i religionsvitenskap (2016), bachelor i rådgivning og voksnes læring (2019). Jobber på NTNU.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*