Vi skeive (homofile, lesbiske, bifile, transpersoner, og andre som bryter med normer for kjønn og seksualitet) får ofte høre at det å være skeiv er noe nytt, en trend, noe som ikke fantes før. Vår skeivhet blir fremstilt ikke bare som et brudd med etablerte samfunnsnormer, men også som en historisk anomali. Dette gjelder kanskje spesielt transpersoner.

Likevel har det levd skeive mennesker før oss. Vi har faktisk en hel skeiv historie å se tilbake på, til tross for alskens forsøk på å hysje den ned, dekke over den, og viske den helt ut. Den skeive historien kan noen ganger være nærere enn man skulle tro. Min egen næreste og mest direkte kobling til skeiv historie er en person ved navn Trine, og det er om Trine jeg vil fortelle her.

160 år med minner om annerledeshet

Trine, som er en av mine tipptipptippoldeforeldre, var født 1837 i Nordland og vokste opp i komfortable omgivelser i et kjøpmannshjem. Trine var imidlertid ikke noen alminnelig 1800-talls overklassepike. Det fortelles i familien vår at Trine ikke var interessert i tradisjonelle feminine sysler, men foretrakk å spille fele og skjære i tre. Dette ble ikke imidlertid godt mottatt i familien, og Trine var tvunget til å dyrke hobbyene sine på loftet i smug. Disse hendelsene må ha funnet sted på 1850-tallet. Flere av treskurdarbeidene til Trine er blitt bevart i familien helt fram til i dag.

I 1860 giftet Trine seg med en velstående mann og fikk etter hvert flere barn med ham. Etter at den ene datteren døde i ung alder i 1897, var det Trine og mannen som tok seg av datterdatteren, min tippoldemor Alfhild. Trine døde i Kristiania i 1918, åtti år gammel.

At Trine muligens var skeiv, var noe jeg fikk høre av min bestemor lenge før jeg selv kom ut av skapet som transkvinne. Nøyaktig hva slags hviskerier det eventuelt kan ha vært i familien rundt dette før bestemors tid kan jeg bare spekulere i, men når Trines normbrudd fortsatt snakkes om i familien over hundre år etter Trines død, så mistenker jeg at disse normbruddene må ha vært av mer alvorlig omfang enn treskurd og felespill.

Man kan spørre om Trine virkelig hadde en skeiv identitet, eller om hun bare var ukonvensjonell. Vi har imidlertid hatt flere ukonvensjonelle kvinner i familien uten at de er blitt snakket om på samme måte som Trine. Det at det i det hele tatt har vært spekulasjoner om skeivhet rundt en person som levde i en tid (og ikke minst en samfunnsklasse) hvor heteronormativiteten og cisnormativiteten stod så mye sterkere enn i dag, får meg til å tenke at Trine på en eller annen måte var skeiv, selv om Trine selv kanskje ikke hadde ord for uttrykke det.

Bestemor har, gjennom å vise til Trine, poengtert at jeg ikke er den første i vår familie med en normbrytende identitet.

Hvis Trine var skeiv, hva slags skeiv var Trine i så fall? Kjønnsidentitet (hvem man selv er) og seksuell orientering (hvem/hva man tiltrekkes av) er to svært ulike aspekter ved en persons identitet, men de to tingene blandes ofte sammen. Det har vært snakket om at Trine kan ha vært en lesbisk kvinne, men for meg virket det alltid mer som at Trines annerledeshet handlet om kjønn og ikke seksualitet. Da jeg snakket med bestemor om trans-tematikk nå i julen, snakket vi ikke bare om meg og min situasjon, men også om Trine, og da ble antagelsen min i stor grad bekreftet. Min forståelse av bestemors teori, oppsummert med de begrepene jeg selv ville brukt, er at Trine på en eller annen måte var det vi i dag omtaler som en transperson – enten ikkebinær eller transmann. Bestemor har, gjennom å vise til Trine, poengtert at jeg ikke er den første i vår familie med en normbrytende identitet.

Jeg er klar over at det er uvanlig å vokse opp med historier om en tipptipptippoldeforelder som kan ha vært skeiv. Antagelig har det vært lettere å snakke relativt åpent om skeivhet i min bestemors familie på grunn av familiens sosialt og økonomisk privilegerte posisjon, og ikke minst fordi Trines oldebarn, min oldemors bror, var homofil, noe som var en åpen hemmelighet i kunstnermiljøet han var del av. Oldemors bror levde fra 1902 til 1982. I hans tid var homofili ansett av majoritetssamfunnet som en psykisk sykdom og som en forbrytelse.

Historiens slagkraft

Å bli fortrolig med min egen identitet som trans og kvinne har vært en lang og kompleks prosess, men i denne prosessen har familiehistoriene om oldemors bror og – spesielt – Trine vært én av mange ting som har gjort det litt lettere å akseptere meg selv som meg selv. Den minner meg på at sånne som meg alltid har eksistert. At vi er en minoritet, ja, men ikke en historisk anomali. Jeg er ikke engang en anomali i min egen familie. Jeg er en person som alle andre.

Det ligger mye transformativt potensiale i en slik innsikt, og motstanderne av skeives rettigheter har vært klar over dette i lang tid. Når folk har ønsket å angripe skeive som gruppe, så har de gjerne gjort det gjennom å dekke over eller viske ut historien vår og kunnskapen om hvem vi er. Dette skjedde blant annet i Tyskland i 1933, da nazistene brente hele biblioteket og arkivet til Institut für Sexualwissenschaft i Berlin. Har man makt over hvordan historien fortelles, har man også makt over hvordan virkeligheten forstås, og hva som blir oppfattet som sannhet. Å viske ut minnet om skeive som har levd før oss, er å sprenge bort en del av «grunnfjellet» vi står på, og svekker vår posisjon i vår egen tid, politisk, sosialt og kunnskapsmessig. Når skeiv historie viskes ut innebærer det også at vi som selv er skeive står igjen med færre personlige forbilder å se opp til, og vi risikerer å kjenne på et større utenforskap fordi vi mister følelsen av kontinuitet og det å være del av noe større enn oss selv.

Den alternative versjonen av Trine som vi kjenner fra familiens muntlige overleveringer er en Trine som aldri ble anerkjent av det samfunnet hen levde i.

På grunn av samfunnsnormer og lovverk i mange deler av verden har utallige skeive personers eksistens dessverre blitt glemt. I mange tilfeller har ikke individene som sådan blitt glemt, men skeivheten deres er blitt usynliggjort for ettertiden. Homofile har blitt presset inn i ekteskap og seksuelle forhold med folk de ikke var tiltrukket av, fordi samfunnet og religionen forventet heterofile ekteskap og barn. De aller fleste transpersoner som har eksistert i historien har ikke vært åpne om det, og de som kanskje var helt eller delvis åpne om det privat, huskes ikke som det, i alle fall i de skriftlige opptegnelsene som er bevart. Tar man utgangspunkt i folketellinger og kirkebøker, er det ingenting som skulle tilsi at min ane Trine var noe annet enn en heterofil ciskvinne som fulgte sin tids normer. Den alternative versjonen av Trine som vi kjenner fra familiens muntlige overleveringer er en Trine som aldri ble anerkjent av det samfunnet hen levde i. Dette gjelder dessverre fremdeles for mange transpersoner rundt omkring i verden; det er for eksempel ikke uvanlig, selv blant folk som levde åpent som seg selv da de var i live, å bli feilkjønnet i døden av slektninger og gravlagt under et fødenavn de selv tok avstand fra.

Jeg har drevet aktivt med slektsforskning i snart seksten år, og har ofte fått høre at det er en hobby som er både irrelevant og iboende konservativ. Andre skeive har irettesatt meg for å ha slekt som interessefelt når så mange skeive opplever undertrykkelse, utstøtelse og vold nettopp fra slekten sin. Selv mener jeg at slektshistorie, på samme måte som alle andre fagfelt, kan brukes på mange ulike måter. Jeg ser på slektshistorie og personalhistorie som en måte å minnes alle sider ved fortiden, på godt og vondt, inkludert de delene som bevisst eller ubevisst har blitt utelatt fra offisielle historiebøker. Når vi skeive løfter fram slike skjulte historier, når vi aktivt velger å minnes våre skeive slektninger og andre skeive personer som har levd før oss, så tar vi tilbake en del av historien som er blitt forsøkt stjålet fra oss. Dette er ikke tilbakeskuende nostalgi eller forstokket konservatisme, men tvert imot en aktivistisk handling som kobler sammen fortid, nåtid og fremtid, og legger grunnlaget for en verden som er bedre for skeive folk å leve i.

Det er en måte for oss å si: «Vi har alltid vært her, vi er her nå, og vi kommer alltid til å være her.»

Foto: Miriam A. H. Pedersen. Bildet viser en tine av tre fra 1850-tallet, med utskjæringer gjort av Trine.