Visste du at landet med en av verdens strengeste abortlover er verdens femte mest likestilte land? Eller at hvis du vil bo i et likestilt land bør du heller flytte til Rwanda eller Filippinene enn Nederland eller Australia? Jeg har sett nærmere på hva som ligger bak resultatene til en av verdens mest populære likestillingsrapporter.

Verdens økonomiske forum (WEF) har hvert år siden 2006 publisert en kåring over verdens mest likestilte land. Rapporten Global Gender Gap rangerer 153 land etter hvor nær de er kjønnslikestilling på fire områder: utdanning, helse, økonomi og politisk deltakelse. Rapporten gir hvert land en indeksskår på hvert av områdene, samt en samlet skår der landene rangeres etter hverandre. I 2020-rapporten finner vi, kanskje ikke så overraskende, fire nordiske land på de øverste plassene. Island på topp, etterfulgt av Norge, Finland og Sverige. 

Tallene i rapporten er store, og grafene er mange. Tallene er også mørke og sjokkerende, og kan blant annet fortelle at det ikke er noen av oss som vil oppleve fullstendig likestilling i løpet av vår levetid. Hvis verden beveger seg fremover i samme tempo som nå, vil det tilsynelatende ta 99,5 år til verden klarer å lukke kjønnsgapet.

Den uforutsette femteplassen

Selv ble jeg litt ekstra oppmerksom på WEFs likestillingsrapport for et par år siden. Det var ikke fordi fire nordiske land toppa lista. Etter et utvekslingsopphold i en liten by i et lite land i Mellom-Amerika, var det et spesielt land med topp 10-plassering som fanget min interesse. Landet som nå triumferer på femteplassen: Nicaragua. Latin-Amerikas nest fattigste land, som har hatt stigende plassering på målingene de siste årene. Faktisk det landet med den største fremgangen av samtlige som har vært en del av likestillingsindeksen siden starten. Det synes jeg er merkelig.

Hvordan er dette mulig for Nicaragua, som vanligvis sammen med Haiti, konkurrerer om å bli klassifisert som Latin-Amerikas fattigste land?

Landet som har en av de høyeste ratene når det gjelder seksuell vold og misbruk blant barn og kvinner i verden, og det høyeste antall fødsler blant jenter under 14 år? 

Machismokulturen på fremmarsj

Unge jenters rettigheter styrkes over hele verden. Men i Sør- og Mellom-Amerika står utviklingen så og si stille, og for mange blir forholdene verre. Det politiske båndet til den katolske kirke har blir sterkere. I 2006 innførte Nicaragua en av verdens strengeste abortlover. Et totalforbud der jenter og kvinner som tar abort og helsepersonell som utfører den kan bli straffet med fengsel. Straffeloven går så langt at man kan bli straffet ved spontanabort, og den tvinger jenter som har vært utsatt for incest til å bære frem sine egne søstre og brødre. 

Ortega-regimets jernhånd

På toppen av dette er Nicaragua i en dyp krise. President Daniel Ortega og kona (og visepresident) Rosario Murillo autoritære regime førte i 2018 til store demonstrasjoner, politisk uro og en stadig økende misnøye i befolkningen. Opprørene ble møtt med brutal politivold, mediesensur og knallhard undertrykkelse. Konsekvensene har vært store. I tillegg til demonstrasjonsforbud og fengsling av menneskerettighetsaktivister, studenter og journalister, har protestbølgen ført landet inn i en alvorlig økonomisk krise med økende korrupsjon og sosiale problemer. Halvannet år senere ble det rapportert om 328 dødsfall, og mer enn 88.000 nicaraguanere har flyktet til nabolandene. 

Hvorfor er Nicaragua likevel ifølge 2020-rapporten et av verdens mest likestilte land?

Jo. Grunnen til at Nicaragua havner på likestillingstoppen er blant annet pallplass på verdensbasis innen kategorien politisk deltakelse. Dette kunne man tro har noe å gjøre med at den sosialistiske sandinistrevolusjonen på slutten av 70-tallet tross alt var preget av et progressivt kvinnesyn. Men dette er ikke tilfelle, da indeksen verken tar høyde for Nicaraguas aktivistkvinner eller sivilsamfunnet for øvrig. Derimot skårer Nicaragua høyt på underindekser som antall kvinner i parlamentet og kvinner i ministerposisjoner. Dette kan skje da Nicaragua har hatt et kvinnelig statsoverhode i nesten syv av de siste femti årene. Dette betyr at alle land som ikke har hatt en kvinnelig statsleder vil falle ned på lista, til tross for et betydelig sterkere demokratisk styre. Dette er kanskje heller ikke så rart da det i Nicaragua er lovfestet at det skal være lik kjønnsbalanse i alle offentlige stillinger. En lov som kan tyde på at feministene noen ganger vinner gjennom, men som i først og fremst tilfeldigvis stiller “diktator” Ortega og Nicaragua i et godt lys utad – både hos vestlige land som kunne tenke seg å gi bistand til et fattig land med “håp” og hos menn i dress i Genève som lager likestillingsstatistikker. 

Likestilling eller likhet?

En interessant faktor i indeksen er at land ikke får uttelling for å ha f.eks flere kvinner i parlamentet enn menn, da målet til enhver tid er en 50-50-fordeling. Denne fordeling som handler om at “likestilling er når det er likt” gir interessante resultater når det kommer til underindeksen sunn forventet levealder. Underindeksen defineres som gjennomsnittlige antall år kvinner og menn kan forvente å leve i “full helse” der man trekker fra år som går tapt på grunn av sykdom og/eller skade. I Nicaragua i 2020 er denne 69 år for kvinner og 64,8 år for menn, altså et skille på 4,2 år. I Japan derimot gir denne sunn forventet levealder 76,9 år for kvinner og 72,6 år for menn, en differanse på 4,3 år. Dette betyr at Nicaragua med sine 0,1 år er nærmere likestilling i sunn levealder og slår Japan på subindeksen, til tross for at japanerne i snitt lever sunt nesten 8 år lenger enn i Nicaragua. I Nigeria finner man at kvinner forventes å leve sunt i 49,2 år, og menn i 48,7 år. Så selv om både menn og kvinner dør tidlig, er kjønnsgapet innenfor denne underindeksen nesten lukket. 

Det samme gjelder underindeksen utdanningsnivå som viser at tallet på nicaraguanere som har fullført ungdomsskole er lavt (52% gutter og 44% jenter). I Norge viser rapporten at tilsvarende underindeksskår er på 95.6% for både gutter og jenter. Dette er mulig da indeksen ikke vekter de ulike kategoriene forskjellig. I kategorien “økonomisk deltakelse og muligheter”, som blant annet måler deltakelse i arbeidslivet, beregnet inntekt og lik lønn for likt arbeid, skårer Nicaragua jevnt over svært dårlig og er helt nede på en 81.plass på verdensbasis. Da indeksene med tilhørende underindekser veier like tungt betyr det at disse underindeksene, hvor Norge og de andre nordiske landene kommer fordelaktig ut, ikke teller mer enn at Norge havner et par plasser over Nicaragua.

Rapportens premisser

Innledningsvis i rapporten til Børge Brende og co legges det vekt på at likestillingsindeksen ikke påvirkes av inntektsnivå, tilgjengelige ressurser og muligheter. Noe som betyr at det ikke er velstandsnivået som plasserer nordiske land høyt opp på lista. Dette kan jo forklare at land som Nicaragua, Rwanda og Namibia har høyere plasseringer enn land som Frankrike, Canada og Sveits.

Målene innenfor kategoriene helse, utdanning, økonomi og politikk er rett og slett forholdstall. Hvert av disse områdene har egne underindekser, og jo mer likestilt kjønnene er innen det som måles, jo bedre. De beste utfallene gis når det står likt, og det vil ikke gi bedre utslag at kvinnene er i overtall. Dette betyr jo at man på indeksen får en høyere skår dersom kvinner gjør det dårlig – så lenge mennene gjør det like dårlig. Nicaragua skårer høyt, fordi alle skårer like dårlig. Rapportens kvantifiserte definisjon av likestilling blir derfor villedende og fortegnet. For hva får de som blir presentert for rapporten egentlig ut av den?

Med premissene som indeksen legger til grunn, sier dette såkalte kjønnsgapet oss egentlig noe om hvordan det står til med likestilling i verden?

Statistikk som skaper distortioneffekt

Trendrapporten refereres hyppig til av både journalister, NGOer og forskere verden over. Det er en grunn til det – statistikk, tall og grafer blir oppfattet som troverdig. Spesielt når det kommer fra en aktør som Verdens økonomiske forum. Hvis målet med statistikk er å presentere et datamateriale slik at det kan gi god og sann informasjon og danne et solid grunnlag for vurderinger og beslutninger, både i private og offentlige sammenhenger, kan jeg ikke forstå at Global Gender Gap Index blir sett på som et troverdig likestillingsbarometer. Rapportens beregninger er helt sikkert riktige, men poenget er at forutsetningene er feil. Det er vanskelig å avfeie statistisk signifikans, men det eneste som er signifikant ved denne likestillingsstatistikken er at statistikk ikke gir et reelt bilde av hvordan det er å være kvinne i et respektivt land. 

En forvrengt virkelighet

Det er provoserende når WEF peiser ut flotte videografikker på sine sosiale medie-kanaler av smilende nicaraguanske damer og rwandere som klapper i hendene. Global Gender Gap Index fjerner konteksten, og da også meningen, når de presenterer en topprangering som ikke tar hensyn til forholdene kvinnene faktisk lever under. I disse landene vet man at hverdagen fylt av en usikker fremtid, mangel på tilgang til helsehjelp og skolegang, og retten til å bestemme over egen kropp og liv. 

Slik jeg ser det er resultatene fra denne rapporten en fin julegave til Ortega som sitter i sin livs største knipe som president i et land som er på randen av kollaps. I år igjen kan han være et forbilde for verdens statsledere på likestillingsfronten. Men for meg kommer man ikke langt med denne sammenligningen av hvordan det er å være kvinne i verdens land. Ifølge likestillingsindeksen bodde jeg under et utvekslingsopphold i Nicaragua i et mer likestilt land enn det jeg gjør nå som student i København. Det har jeg det fremdeles vanskelig for å tro.

Illustrasjonsbilde: av Elaine Faith (tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0)