Først på trykk i Klassekampen 17. november 2020.

Ola Røstums sekulære argumenter hviler på et antifeministisk fundament.

I Ola Røstums omtale av abort legger han frem et premiss som ikke holder vann. Han postulerer han at dersom en gravid kvinne selv skal bestemme over fosterets liv eller død, vil dette være et brudd med norsk rettspraksis:

«I norsk rettspraksis kan ikke et enkelt menneske på egen hånd bestemme over et annet individs liv eller død.» 

La oss, for øyeblikket, legge til side debatten over hvorvidt et foster er et individ eller ikke. Jeg mener nei, men det er ikke avgjørende for min argumentasjon. Røstums påstand er feil. Også i andre sammenhenger kan en være helt avhengig av et annet menneske for å få leve. Der det også er menn som kan havne i skvis, har vi derimot tillit til at den potensielle “verten” (donoren) kan ta selvstendige valg. Helt uten en nemnd til å begrense deres myndighet. 

Røstum er avvisende til tanken om at fosteret bare er “et hvilket som helst organ i kvinnens kropp”. Jeg snur dette på hodet: all den tid fosteret er avhengig av kvinnens organer, er den mest nærliggende sammenligningen til kvinnens vertinnerolle rollen som organdonor. Helsedirektoratets veileder nevner følgende etiske prinsipper for nyredonasjon; respekten for pasientens autonomi og egne beslutninger, plikten til å ikke påføre skade, at tiltaket skal være til gunst for pasientene, og rettferdighet. Videre fortsetter de: «En potensiell levende giver skal ikke utsettes for utilbørlig press til å avgi nyre». 

Et eksempel: Dersom min søster skulle stå for døden uten nyretransplantasjon, og selv om jeg er den eneste som kan redde henne, så vil avgjørelsen like fullt være min. Faktisk er helsepersonells plikt her å skjerme meg slik at jeg med fri vilje kan si ja eller nei. Hvorfor er dette så selvsagt for organdonasjon, men ikke for abort?

Morsrollen har en særlig ideologisk og historisk arv i vårt samfunn, og dette legger en rekke føringer: Vi forventer at kvinner skal bære frem barn fordi vi anser dette som naturlig, som en oppgave som hører kvinner til. Slik har det vært i artens historie.  Å avbryte en graviditet gjennom å gjøre et inngrep er dermed å forpurre naturens gang. Røstum støtter opp om denne idealiserte tankegangen gjennom sin forenklede beskrivelse av fostre som enten støtes ut eller blir til et «fullt utviklet menneske”. En kvinne som hevder sin rett til å nekte å være vertskap for et foster bryter dermed med normer for hennes kjønn, de normer «naturen» gir. 

I den sammenheng er det interessant å spørre: Hva skjer dersom jeg først sier ja til å være lillesøsters organdonor, for så å ombestemme meg sent i forløpet? Er min avgjørelse mindre riktig fordi den kom sent? Og ville det være moralsk riktig å nekte meg min autonomi fordi jeg hevder den sent heller enn tidlig? Det er utvilsomt mer skånsomt å treffe en avgjørelse og holde fast ved den, men ikke alltid mulig. Hva ville det gjort med organdonasjon dersom «bordet fanget»; sier du ja, så må du fullføre? Hvor ble min autonomi av?

Selv om en kan mene at å si nei sent er kritikkverdig, åpner ikke dette for å trumfe gjennom noen andres vilje, også der det rent faktisk vil bety et dødsfall. Tvert om bruker en mye tid på å legge til rette for etisk og praktisk refleksjon hos potensiell donor for å unngå at de føler på for mye press, slik at de kan treffe riktig avgjørelse fra start. Dette i grell kontrast til hvordan vi behandler kvinners rett til å ta riktig avgjørelse. Abort er konstant under debatt i offentligheten, og det å ta abort etter tolv uker er en tung og byråkratisk avgjørelse som vi ikke anser kvinner i stand til å ta selv. Til tross for at et foster ikke er et “fullt utviklet menneske”, slik en person i behov for en donasjonsnyre ubestridt er.

Naturen er urettferdig for kvinner: Er en først gravid, er det lite en kan gjøre med det – uten hjelp. Det å anerkjenne kvinners fulle myndighet og selvbestemmelse er uvant fordi det vanlige har vært at deres vilje underordnes, til og med andres ubehag ved abort. Det er få som mener at alle spontanaborter bør unngås for å redde liv. Det viser det egentlige grunnlaget for debatten: Det unaturlige ved abort er ikke at fosteret ikke blir et barn. Det unaturlige ligger i at kvinnen selv får bestemme over det.

Kvinners ja til å være vertinne for et foster er ikke mer moralsk enn deres nei. Dersom vi skal være så prinsippfaste ved retten til liv vil jeg oppfordre til at vi tar dette til dets logiske konsekvens, og lar også menns selvbestemmelse uselvisk vike for andres behov. Heller enn å «la et enkelt menneske på egen hånd bestemme over et annet individs liv eller død». Det er mange i verden som trenger nyredonasjon. Jeg oppfordrer Ola Røstum til å melde seg frivillig. Han kan få tolv uker til å tenke seg om.

Illustrasjonsbilde: “Pregnant Belly behind the grass” av blmurch er lisensiert under CC BY-SA 2.0. Bildet er beskjært.