I det nye lovforslaget skapes det en elite av voldsutsatte – og et tungt ansvar å bære

I dag den 4.desember er fristen for å gi høringssvar til lovendringen av loven for erstatning for voldsofre fra staten. Lovendringer, høringer og høringssvar er for mange fremmede ord. Men om lovendringen går gjennom, får dette betydning for naboen, for FAU-representanten, for barna på avdelingen. Derfor må saker som dette dekkes på en måte så alle forstår hvordan de kan påvirke saken.

I høringsnotatet (teksten som beskriver lovendringsforslaget) skriver Justis- og beredskapsdepartementet: “Ett av hovedmålene ved forslaget til ny lov er å sikre at skadevolder stilles til ansvar for sine handlinger.” (side 15). Dette står for øvrig i stor kontrast til hvem som i realiteten må bære ansvaret for handlingene til den som utøver vold.

Slik loven står per nå, kan voldsofre få erstatning fra staten uten at deres sak har vært i domstolene og uten at voldsutøveren ble dømt for volden. Voldsoffer må anmelde volden, men de har likevel rett på erstatning om saken blir henlagt. Dette dekker blant annet de ofrene som av ulike grunner har utilstrekkelig bevis for volden. Og de er mange. Fra en person blir utsatt for vold, til personen anmelder forholdet, kan det ofte gå flere år. Dette forekommer særlig ofte når volden som er utøvd mot dem er utøvd av en i nær relasjon. I tillegg ser man at voldssaker ofte henlegges på bakgrunn av ressursmangel i politiet og de juridiske systemene. JURK skriver: “JURK erfarer at henleggelser på bakgrunn av ressursmangel forekommer ofte.”. Sakene er mange, bevisgrunnlaget er ofte vanskelig å bruke og det er store mørketall. Rettigheten til erstatning uavhengig av henleggelse er derfor en rettighet som er direkte knyttet til voldsofres virkelighet.  

Det er derfor drastiske endringer som foreslås: For at voldsoffer nå skal kunne få erstatning må voldsoffere anmelde forholdet, voldsoffer må i retten med sin sak og voldsoffer må tilkjennes rett til erstatning gjennom dommen av forholdet. En anmeldelse, som er en stor nok påkjenning fra før, er med andre ord bare en flik av det som kreves for å i det hele tatt tilkjennes retten til å motta erstatning. Hva skjer om vi ser dette i lys av dagens situasjon for voldsutsatte?:

“Nesten 80 % av alle voldtektssaker som blir anmeldt ender med henleggelse. Kun få saker ender i tiltale og selv da er det ingen garanti for at saken ender med en fellende dom. Dersom det nye lovforslaget blir vedtatt slik det står nå, må voldsofre gå til sivilt søksmål mot skadevolder, og vinne, for å kunne få voldsoffererstatning fra staten.”

Norske Kvinners Sanitetsforening

Det er også verdt å merke seg at det er utallige saker som går under radaren for disse tallene, da tall for anmeldelse av slike saker er lave. Voldsutsatte frykter å ikke bli trodd av rettsvesenet, og at de må gjennomgå en stor påkjenning, for å sitte igjen med en avvisning. Det er heller ikke en ufundert eller uforståelse frykt, når man leser tallene fra Norske Kvinners Sanitetsforening. 

I tillegg foreslås det i samme åndedrag å endre ordningen om fri rettshjelp, til å ikke lenger romme bistandsadvokater til støtte for å vurdere forhold av betydning for anmeldelse. Dette betyr at om et voldsoffer har behov for bistandsadvokat til sin sak, går det utenfor den frie rettshjelpen. JURK – juridisk rådgivning for kvinner, skriver: 

“Dette vil føre til at færre anmelder vold, og følgelig vil enda færre kunne få voldsoffererstatning. Tilgangen på voldsoffererstatning er allerede for snever. JURK fraråder på det sterkeste å innskrenke voldsutsattes mulighet til erstatning ytterligere.”

JURK – Juridisk rådgivning for kvinner

For man kommer ikke unna personlig økonomi i diskusjonen om voldsoffererstatning. Går man i retten i en slik sak risikerer man blant annet å måtte betale for motpartens advokatutgifter. Med andre ord kan en som er utsatt for vold, seksuell vold og andre fornedringer, måtte betale for at sin overgriper går fri. Ser man dette i lys av Krisesentersekretariatet sine tall om voldsutsatte og økonomi tegner dette et mørkt bilde:

“Her må man ha i mente at dårlig økonomi er en sårbarhetsfaktor for voldsutsatthet. For eksempel viser tall fra Bufdir at over 1 av 3 av krisesentrenes beboere er yrkesaktive, mens nesten 40% av beboerne mottar stønad, trygd og/eller pensjon.” 

Krisesentersekretariatet

Så hvem er voldsofrene som kan kunne motta voldsoffererstatning om det nye lovforslaget går gjennom? Det er voldsofre med god og forutsigbar økonomi. Det er voldsofre som kan gå gjennom den mentale påkjenningen av en rettssak. Det er voldsofre som, uten den samme retten til fri rettshjelp, kjenner til eller kan sette seg inn i juridiske systemer. 

Det er eliten av voldsofre. 

Da kan det synes virkelighetsfjernt at Justis- og beredskapsdepartementet kaller denne lovendringen en lovendring som sikrer at skadevolder stilles til ansvar for sine handlinger. Den som bærer ansvaret om denne lovendringen går gjennom, er de voldsutsatte. Vi vet allerede at voldsutsatte i dag frykter å ikke bli trodd, opplever stigma og i mange tilfeller ikke står fram med sin historie, kanskje noen gang. Hva slags konsekvenser tror departementet at denne lovendringen vil få for de voldsutsattes opplevelse av det norske samfunnet? At å få erstatning skal kreve økonomisk risiko? At å få erstatning skal kreve en dom i norsk domstol? At erstatning gjøres vanskeligere?

Jeg vil avslutte dekningen av denne saken med et sitat fra Magasinet Altså sitt høringssvar:

“Dette er ikke veien å gå. Vi trenger en drastisk forbedring av dagens ordning for voldsoffererstatning. Vi trenger en stat som sier “Vi tror deg og vi beklager at vi har sviktet deg på det groveste da det gjaldt som mest for deg” og som setter av de ressursene det krever å opprettholde rettssikkerhet for alle borgere. Og som når den svikter, gir erstatning. Sånn kan vi som samfunn kanskje bidra til å bygge opp mennesker som har blitt brutt ned av andre.”

Magasinet ALTSÅ

Illustrasjonsbilde: Violence against women, we can stop it! av European Parliament. Link: