Mor er et fremmed land

Når ble du voksen? Spørsmålet ble stilt i en tale holdt under konfirmasjonsseremonien min. Taleren tok utgangspunkt i en avisspalte der det var et av spørsmålene. Flere som ble intervjuet av avisen svarte «da jeg fikk barn». Det markerer en overgang fra uansvarlig til ansvarlig, og signaliserer at å være voksen er ha omsorgen for noen som er uansvarlige: Barn. For andre kan det være et søsken eller en slektning.

Vi som ikke har barn, blir voksne vi også. Jeg har lurt på hva mitt svar er, og kommet frem til at det var da jeg for alvor skjønte at foreldrene mine var som andre voksne rundt meg, og som den voksne meg. I tyveårene følte jeg at jeg ble kjent med foreldrene mine på en annen måte, og skjønte at jeg også var voksen, og kunne se livene deres på en annen måte. Mamma og pappa har også vært 20, 25 og 30, og historiene deres ble virkelige på en annen måte. Forholdet fikk flere dimensjoner og en annen dybde. Når ble jeg voksen? Da jeg fant foreldrene mine på nytt.

Å lete etter mor

I Shin Kyung-sooks bok Ta vare på mamma er denne letingen etter foreldrene en konkret leteaksjon. Moren i boka forsvinner i Seoul, og barna og faren prøver å finne henne. De leter overalt i byen, utlover en dusør og den ene datteren, en forfatter, skriver teksten til flyvebladene de deler ut. De er også på leting i sine egne minner: Hvem er mor? Kjenner vi henne? Forfatterdatteren forstår sakte at moren på landsbygda som kjøpte bøker til henne og fortalte alle hun kjente at datteren var en kjent forfatter i Seoul, ikke kan lese. Hvordan er det mulig å ikke vite det om moren sin, lurer hun på i boka, hvorfor skjønte hun ikke at moren alltid ringte fordi hun ikke greide å kommunisere på andre måter? Alle de irriterende telefonsamtalene da hun var opptatt med skrivingen, var egentlig morens eneste måte å få kontakt.

I løpet av boka forstår hun også hvor syk moren var. Hun fikk voldsomme hodepiner, og måtte krype på gulvet. Moren ville ikke til sykehuset, og da de endelig kom dit spurte legen om det var mulig at hun hadde hatt et hjerneslag. Hvorfor vet ikke datteren svaret? Hvordan er det mulig å ikke vite at moren din har hatt et hjerneslag? Hvordan kan noen være syke uten å bli oppdaget? Spørsmålene plager henne etter at moren forsvant i Seoul. Faren hennes ringer for å si: Ta vare på mamma. Og mener: Ta vare på alle historiene om henne, alt vi har funnet ut og som har kommet frem etter at hun forsvant. Ta vare på det vanskelige du har oppdaget. I telefonsamtalen blir hun voksen. Nå er det for sent å ta vare på mamma, pleie henne og beskytte henne, men det er ikke for sent å ta vare på historien om henne.

Sandra er ein fiktiv person, helsing Sandra

I Tingenes tilstand av Sandra Lillebø leter også forfatterdatteren etter mamma. Hun har bestemt seg for å bryte kontakten, men ikke før hun har fortalt hele historien. Boka er et siste forsøk på å forstå hvorfor det ble sånn. I motsetning til i Ta vare på mamma er hun usikker på om det går an å kjenne henne.

Jeg vet ikke om hun er mulig å kjenne. Noen mennesker går rundt sånn, med et oppløst, ødelagt selv, men en personlighet som er så knust at det eneste som kan gi dem en form for sammenheng og identitet, er den kontinuerlige ensomheten de med fra de fødes til de dør.

I et intervju med NRK sa Lillebø at det hun skriver er sant, og at moren har schizofreni. Ifølge Store norske leksikon «regnes [schizofreni] som den alvorligste av psykosene. (..) Personer med schizofreni har også vansker med de kompliserte, høyere ordens kognitive funksjoner vi kaller sosial kognisjon. Samlet sett innebærer disse fenomener at pasienter som lider av schizofreni vil ha redusert evne til å oppleve og forstå at andres opplevelse av verden er forskjellig fra deres egen.» SNL skriver også: «De fleste personer som lider av schizofreni har det psykisk svært vondt. De lider i det stille og vil – ubehandlet – forsøke å holde seg borte fra for mye kontakt med andre mennesker.» Da jeg leste dette så jeg for meg moren i Ta vare på mamma ligge alene på kjøkkengulvet i sterke smerter. Kanskje hadde hun det så vondt at verden gikk i oppløsning og kjente på en kontinuerlig ensomhet slik som moren til Sandra, uten at samfunnet rundt dem skjønte hvor syke de var.

I Tingenes tilstand møter vi en mor som har det veldig vondt, og som også er uansvarlig. Sandra forstår tidlig at det er hun som må være den ansvarlige. Hun må være den som beskytter mamma, skriver hun. Jeg later som om jeg er en voksen som må late som om jeg er et barn. Fordi moren er beskyttet av Sandra og søsteren G., er det ingen som oppdager hvor syk moren er og hun blir verre. Moren holder for ørene for å lettere ta inn signaler fra stemmene. Moren tror hun at hun er forfulgt. Moren får sparken og blir hjemløs. De voksne barna hennes tar vare på mamma, helt til Sandra ikke greier mer. Hun kjenner at hun går i oppløsning hun også. Hun står på en parkeringsplass utenfor kjøpesenteret og glemmer hvor hun bor. Smerten er så ekstrem at den sprenger verden og gjør den umulig å kjenne igjen. Jeg tror at hvis jeg ikke skriver dette, kommer jeg til å dø. Og et annet sted i romanen: Slik er det blitt: Det er henne eller meg. Å være voksen er ha omsorgen for noen som er uansvarlige. Sandra makter det ikke. Hun avviser rollen som omsorgsperson, som mamma for sin egen mor, og bryter kontakten.

I Ta vare på mamma er det mye håp. Håp om å finne mamma, kjenne mamma og endelig se henne slik hun er. Lillebøs fortelling håper ingenting. Det er brutalt å lese en fortelling uten håp, men en beskrivelse av tingenes tilstand. Det er andre sider av romanen som også gjør den brutal. Dette er ikke en fiktiv historie, men en som Lillebø insisterer på er sann. Det er en historie med virkelige ofre for brutaliteten jeg ser i boka.

Mens jeg leser boka, tenker jeg på på moren, og hvordan det er å gå i oppløsning hele tiden, ha et liv som ikke henger sammen, hvor ensomt det må være å ikke få svar når hun ringer og at alle vet det nå. Når jeg skriver dette, setter de usynlige barna jeg vet finnes rundt meg, de som også tok ansvar for en mor med en psykisk lidelse, og de er strenge i stemmen. Hvorfor lar du ikke Sandra snakke ferdig? De usynlige barna er sinte: Hva med oss? Hvordan skal vi fortelle de stygge og vanskelige historiene om morskap hvis vi ikke tør fortelle dem? Hvorfor skal vi kreve at døtrene som glir inn i rollene som mødre forteller om det med varsomhet og kjærlighet, når det er historier uten varsomhet og kjærlighet? Hvorfor skal vi ikke ha plass til brutale historier om mødre, hvorfor må de være fiktive når de for noen er svært virkelige? Hvem er du, som krever at en brutal historie skal mangle brutalitet? Hvorfor skal historier om mødre og døtre alltid handle om å finne og forstå hverandre, når noen av historiene faktisk slutter med å forlate hverandre? Spørsmålene tar opp all plassen i rommet mens jeg leser, og skygger for andre lesninger av boka.

Fordi jeg vet at det er sant, i hvert fall fra Sandras perspektiv, ødelegger det for de større spørsmålene hun prøver å stille i boka. Lillebø vil gjerne starte en debatt om psykisk helsevern, men historien er lansert på en måte som gjør at den kommer i veien for det. Mens jeg leser boka ser jeg for meg moren og kjenner på ansvaret for å beskytte henne, som Sandra har hatt hele livet, og trangen til å ta vare på moren. Å ta vare på moren er å ta vare på historien om henne og ikke vise henne frem som et eksempel på hvor ille det kan gå når personer med alvorlige lidelser ikke får får hjelp. Tenk om det var det verste i meg som ble vist frem for åpen scene. Hvordan ville jeg ha hatt det nå? Moren er ikke i stand til å skrive en hevnroman og det er ikke sikkert at det er forsvarlig å intervjue henne. Ved å lese og skrive om boka deltar jeg i ansvarsfraskrivelsen. «Ja, jeg har ansvar for min mor, men jeg har også ansvar for barna mine, jeg har jobben min å ta ansvar for. Jeg har ansvar for meg selv», sa Lillebø til NRK. Hun forsøker å tegne grenser rundt moren, seg selv og barna slik man tegner et kart. Problemet er at Lillebø og moren hennes ikke er likeverdige partnere i grenseoppgangen. Jeg er sikker på at Lillebø ofte har kjent på avmakt i møte med moren og at moren har tråkket over flere av hennes grenser. Det gir henne ikke fullmakt til å utlevere moren etterpå.

Problemet med romanen er at den aldri blir en historie om noe mer, slik Ta vare på mamma er en bok ikke bare om en mor som forsvinner, men om vår felles opplevelse av å lete etter foreldrene våre. Om litteratur skal være mer enn et personlig prosjekt, må leserens rolle være noe mer enn en dommer i en familiekonflikt. Vi må få andre oppgaver enn å ta stilling til om vi selv blir medskyldige i angrepet på en forsvarsløs person med en svært alvorlig og stigmatisert lidelse. Det er det jeg savner mest når jeg leser romanen.

Dette gjør at det er vanskelig å starte en debatt som skal komme pasienter med schizofreni til gode når fremgangsmåten er så brutal og ofret for brutaliteten ekte. Debatten i kjølvannet av boka blir derfor en debatt om ansvarlighet og etikk, ikke kriterier for tvangsbehandling, ressurser i barnevernet og oppfølging av pårørende. Det er ikke plass de større og vanskeligere debattene i likestillingslandet Norge: Hvorfor er det kvinner som ofte må ta vare på familiene sine alene, hvorfor tviholder vi på myten om at jenter blir tidligere modne og ansvarlige enn gutter og hvorfor er det enkelt for samfunnet å ta imot alt omsorgsarbeidet kvinner gjør gratis?

Forfatterdatteren i Tingenes tilstand blir også oppringt av en farsfigur. Du må huske på å passe på mamma, sa han. Hun har det ikke så greit. Han burde ha sagt: Er det noen som passer på deg? Du har det ikke så greit. Kanskje burde jeg ha passet bedre på henne mens jeg fulgte leteaksjonene i Bergen, Glasgow og Seoul og skrev dette. Om det er en trøst har jeg lært at mor kan være et fremmed land, et land det ikke er plass til på kartet, uansett hvor man er i verden.

Illustrasjonsbilde: old map av Red_Curlies (tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0). Størrelsen på bildet er forandret.

Rose mottok et leseeksemplar av Tingenes tilstand. Ta vare på mamma har hun kjøpt selv.

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 31 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*