Er du deprimert eller er du utsatt for nyliberalistisk sosial ulikhet?

Denne høsten oppleves nok litt rotete og belastende for mange av oss. Etter 7 år med Solberg-regjeringen og den uventede gjesten Covid-19 som dukket opp våren 2020, har de økonomiske og sosiale forskjellene i Norge og verden over skutt i været.

Mens milliardærer har tjent seg søkkrike på skattelettelser og statlige støtte etter starten av pandemien, har antall permitterte, arbeidsledige og fattige økt dramatisk. Under pandemien fikk jorda en liten pust i bakken fra globalismens nyliberalistiske herjinger, men nå er det blitt ganske klart at regjeringen har vært mer interessert i å redde store selskaper enn helsa vår.

Forsterkede følger etter Covid-19 tiltak i våren: Økonomisk ulikhet og usikkerhet påvirker vår psykiske helse

Inntoget av Covid-19 har avdekket store feil i velferdsstaten. I vår ble folk permittert eller mistet inntektskilder grunnet nedstengningen, Solberg-regjeringen har kommet løpende for å redde selskaper mens folk vanlige folk venter på å få dagpenger og arbeidsavklaringspenger. I tillegg til dette har de slått til med å ignorere NAV-skandalene som renner en etter den andre, uten at den blir rettslige konsekvenser verken for NAV-ledere, stortingspolitikere eller rettspersonell eller for politiet som håndhever dehumaniserende lover og regler. Mange av oss sliter fra før med å få mat på bordet og tak over hodet etter kuttene og innstrammingene i uføretillegg, arbeidsavklaringspenger og andre ytelser utført av Solberg-regjeringen.

I denne situasjonen blomstrer psykiske belastninger som påvirker, og i noen tilfeller, forverrer sykdomsbilder blant folk.

Her sitter vi med en del negative økonomiske konsekvenser mens mange begynner å kjenne følgene av denne prekære situasjonen på kroppen. I en nylig utgitt bok, Markeds-mennesker. Kritikk av tidsånden (Dreyer forlag), har flere forfattere tatt for seg forskjellige aspekter av hvordan markedsliberalisme påvirker og former oss som mennesker. Maddam har snakket med Joanna Rzadkowska, som er psykologspesialist og forfatter, og har skrevet et kapittel i boka, med tittelen «Det psykologiske er politisk». Rzadkowska forklarer hovedbudskapet i sitt bidrag: «Psykologi er politisk og har alltid vært politisk. Å være fattig og bo i land med store sosioøkonomiske ulikheter gjør oss sykere enn vi hadde trengt å være. Det er heller ikke bra for felleskapet».

Fagfolk i internasjonale fora advarte mot de psykiske følgene av de såkalte korona-tiltakene med fysisk avstand mellom mennesker og nedstenging av sosiale arenaer. I en lang periode ble større omsorgsoppgaver kastet ned over på kvinner igjen og det ble ført grusomme statistikker verden over om mer vold i hjemmet. Som Rzadkowska påpeker, har sosiale ulikheter og Covid-nedstenging også et kjønnsperspektiv: «Når det gjelder kvinner, legger en samfunnsorganisering rundt kjernefamilier en større arbeidsbyrde på både kvinner og paret sammenlignet med storfamilien, der oppgavene kunne deles på flere. Vi vet også at administrative og relasjonelle oppgaver i større grad faller på kvinner, og at kvinner ofte kan sitte igjen med et slags overordnet ansvar i hjemmet, også under Covid-19. Det er summen av disse oppgavene som fører til belastning og stress. Hvis man i tillegg opplever utrygghet og kontroll i arbeidslivet, kan summen bli for stor, og man kan oppleve psykiske plager».

Her i Norge har vi tilsynelatende hatt et sikkerhetsnettverk som imidlertid viser seg å være altfor lett preget av politisk velvilje som ikke finnes i sentrum- og høyre-spektrumet av politikken. Mens det kryr av overbetalte ledere, mener Solberg og hennes kristne nasjonalkonservative kamerater at vi andre skal nære oss av luft og gode intensjoner. I mellomtiden den parlamentariske venstresiden stiller spørsmål etter spørsmål i Stortinget uten at det fører til noen praktiske endringer for de rammede. I det siste har vi lest om mennesker som sliter såpass mye psykisk på grunn av økonomisk usikkerhet og institusjonell mishandling, at de vurderer drastiske løsninger for å lette smerten sin.

Oppi alt dette finnes det både aktivister og organisasjoner som roper varsko for at det elskede velferdsnettverket er i ferd til å bli en våt drøm. Et patriotisk ideal mange nordmenn lenge har støttet seg på, som ble fantasert som et urørlig trygghetsnett som gjorde Norge til et land immunt mot fascistoide tendenser. Men vi hadde glemt at den blåbrune kombinasjonen kunne åpne for det mest kjente knepet i historien: Splitt og hersk. Dette har også Rzadkowska en personlig mening om: «Systemet tjener på å sette undertrykte grupper mot hverandre, for eksempel syke mennesker mot innvandrere. Kritikk må rettes mot maktpersoner, de som eier kapital istedenfor å krangle oss imellom.»

Her er vi nå, urolige for framtiden mens noen peker mistenksomt på andre for å ha stjålet deres verdier. Har vi glemt å kritisere oppover?

Lider du av nyliberalisme? Symptom #1: Du tror du må klare deg selv

Midt i denne uroen og usikkerheten kommer det frem nyheter om manglende fastlegedekning og pakkeforløp innen psykisk helse. Etter flere tiår med nyliberalistisk propaganda har vi virkelig internalisert en usannhet, at når vi lider er det vår egen skyld fordi vi ikke prøver mer og bedre.

Les igjen: Intervju med Linn Stalsberg om boka «Det er nok nå»

I mange tilfeller er det nødvendig og naturlig å oppsøke profesjonell psykologisk hjelp for å lette på trykket, men hvordan kan en psykolog hjelpe oss å betale mat og regninger når vi ikke greier å få endene til å møtes? Hvordan kan en psykiatrisk sykepleier bruke kognitiv atferdsterapi når en blir stigmatisert på grunn av sin helse eller hudfarge?

Kontekstuelle belastninger over tid kan ikke løses av individer alene. Det er det første vi må lære på nytt. Selvsagt skal vi oppsøke hjelp når vi trenger det. I kapittelet «Psykologi er politisk» beskriver Rzadkowska hvordan stress endrer biologien vår, og denne overbelastningen av økte sosiale ulikheter påvirker helsa vår. Stresset over å leve i et markedsliberalistisk samfunn påvirker både de som er ekskludert av arbeidslinja og de som er i den. Rzadkowska beskriver dette felles trekket slik: «For arbeidsledige, kroniske syke og funksjonshemmede er situasjonen litt annerledes. Det er mye helse i å jobbe, være blant mennesker og mestre en aktivitet når aktiviteten er godt tilrettelagt. Men det er en skjevfordeling i samfunnet vårt, fordi mens noen jobber seg i hjel med en eller to arbeidsplasser for å få endene til å møtes og forsørge familien, er det andre som ikke får jobb i det hele tatt. I tillegg kommer automatiseringen som foregår i flere bransjer. Hvis du først er i arbeidslivet bidrar markedsliberalistiske mekanismer som overvåkning, kontroll og effektivisering til økt stress og belastning. Kontroll, mistillit, økt byråkrati og overvåkning er fenomener som vi også ser bli brukt i NAV-systemet under oppfølgingen av mennesker med kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser. I et mer humant system hadde vi sett at systemene kunne møtt oss med større tillit og mindre kontroll, samtidig som vi alle kunne jobbet mindre og fordelt jobbene på flere

Les igjen: I takt med tiden. 6-timers dag som felleskapelig løsning

Personlig føles det å be politikerne å skjerpe seg å ha samme praktisk effekt som å tenne lys i kirka for å be om å vinne lottoen. Det kan være uttrykk for et ønske, men begge pleier å bli borte med vinden. Hvordan kan vi bekjempe røttene til dette kollektive ubehaget?

Organisere oss og oppsøke felleskapet!!

Dette er det enkelte psykologiske rådet fra Rzadkowska under samtalen, videre sier hun: «Å oppsøke fellesskapene gjør at vi kan løfte hverandre og påvirke systemet sammen

Under pandemien i vår var det gledelig å være vitne til at folk hjalp hverandre i praksis. Folk samlet seg for å kjøre mat, vi ble mer oppmerksomme på folk som kunne være ensomme, og vi tok hensyn for at kroniske syke og funksjonshemmede mennesker kunne vært mer utsatt for selve smittevernstiltakene og konsekvensene av disse.

Senere, 10. oktober, var Verdens dag for psykisk helse og i Norge ble slagordet «Spør mer» valgt. Alle er enige i at det selvsagt er viktig å spørre mer, men folk som sliter kan svare at det går bra for å unngå altfor mange forklaringer, for å unngå stigma, eller rett og slett fordi de vil spare krefter. En såpass apolitisk og slapp tilnærming burde ha fått enda mer antikapitalitisk feministisk motstand. I en verden full av undertrykkende filtre, nyliberalistiske influensere og statlig vold, burde vi samle oss og bygge videre på nettverkene vi startet i vår.

I høst setter vi ned tempoet og roen senker seg litt ned. Det er en strålende tid for å rense vekk det vi ikke trenger, med alt fra hybelkaniner under senga til ubrukelige kristennasjonale høyrekonservative politiske partier med en forkjærlighet for nyliberalisme.

Det viktigste er uansett å få vekk disse internaliserte beskjeder vi har fått om at vi må klare oss selv og at vi må late som at vi er sterke hele tiden.

Uavhengig av hvordan smittevernstiltakene endres ved behov, er det mye vi kan gjøre for å støtte hverandre. Vi kan gjøre mer etter evne, og tenke på at en hjelpende hånd føles varmere enn bare gode råd. Vi som fortsatt står i arbeid må støtte arbeidsinnvandrere i å fagorganisere seg. Vi som er i lavtlønnede yrker med to jobber for å få endene til å møtes, kan ta kampen for alle permitterte, kroniske syke og funksjonshemmede som står på bar bakke fordi NAV og Solberg-regjeringen mener at de ikke fortjener verdige liv.

Vi skal omfavne at vi er sosiale vesener og at vi har det bedre når vi støtter hverandre. Istedenfor å gi råd til ei venninne om å skaffe seg barnevakt, hva med å rydde i kalenderen og gjøre det selv? Istedenfor å sitte og se på enda en kjedelig amerikansk serie, kan en invitere en venn til kaffe på termos ute i parken? Hva med å Invitere naboen som ble permittert i vår, på suppe? Det er de små detaljene i hverdagen som kan skape en hel forskjell for noen.

Les igjen: Direkte aksjon, redskap for å oppnå utopien

Når enkelte politikere og samfunnsdebattanter sprer hat med splitt og hersk, skal vi møte dem med styrke, med grasrotbevegelser og med gjensidig hjelp. Denne høstrengjøringen må være en start for å ta endringene som skjer i verden på alvor. I ren antikapitalistisk ånd må vi skape arenaer for å sikre oss tak over hodet og mat på bordet. Som Emma Goldman sa: «Be om jobb. Hvis de ikke gir deg arbeid, kan du be om brød. Hvis de ikke gir deg arbeid eller brød, så ta brød. Så folkens, la oss ta både husly, brød og trygghet sammen. Det er det alle fortjener.

Hovedbilde: “Kvinne som sitter på en vingestol” av Dmitry Schemelev on Unsplash

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*