Dråpe for dråpe

For kort tid siden kom Marie Landmarks andre bok, Til slutt blir du selvlysende (Forlaget Oktober, 2020). Da jeg leste boka, opplevde jeg den som fysisk ubehagelig. Det gir god mening.

Til slutt blir du selvlysende er ikke en vanskelig bok, både tematisk og formmessig er det en tilgjengelig tekst. Likevel er det en massiv uro i den. Gjennomgående beveger vi oss i et mikrokosmos av klamt, ny-voksent hyperfokus: Paret, mann og kvinne, har flyttet sammen, de er tilsynelatende samstemte og unisone. Til og med det de opplever som et brudd mot det felles etiske prosjektet, kampen for miljøet, står de sammen om. De velger å få barn, selv om de mener at det kanskje er et av de største tiltakene enkeltmennesket kan gjøre for å hjelpe kloden å bestå; å ikke få barn er et valg som på kort tid har gått fra å være ganske uakseptabelt (for kvinner), til å bli et slags nesten-påbud. Ikke over alt, jeg regner med dette er en tanke som står sterkt i noen deler av befolkningen mens den er ikke-eksisterende andre steder. Alle er ikke like opptatt av miljøkamp, og alle er ikke enige.  Men mer om det seinere.

I 1968 kom John Updikes bok Couples, historien om vennegjengen i Tarbox, Massachusetts, med snekkeren Piet som hovedkarakter. Piet er gift med Angela, de har to barn og er i trettiårene akkurat som vennene deres også er. I alt er det elleve par i den sosiale bobla deres. Tarbox er ikke et ekte sted, men er beskrevet slik kysten nord for New York ofte portretteres, det salte havet, strender, klipper, rolige byer, vakre hus og velholdte, hvite stakittgjerder. Gamle penger. Couples kan leses som en kjærlighetshistorie, som en beskrivelse av seksuell frihet etter at p-pillen kom på markedet i USA, og så kan den leses som en beskrivelse av folk i trettiårene.

Da jeg leste boka første gang, var jeg 21 år gammel. Jeg leste den med åpen munn, jeg var i Tarbox sammen med dem, kjørte på veiene, drakk drinker på fest, flørtet og klinte med Piet på do. Jeg har aldri vært i Massachusetts, men fra Updikes beskrivelser luktet jeg vinden på Lista, jeg kjørte på småveier langs den kysten jeg kjenner godt, Lindesnes, Lyngdal, Farsund. Jeg drømte kanskje om en elsker stukket unna i et hus bak et gjerde, en jeg kunne besøke på høylys dag, tildekket av hverdagslig vennskap og et uskyldig ærend.

Det var en knyttneve i hjertet, all den seksuelle energien disse voksne folka rota rundt i. På den tida var jeg opptatt av mine egne valg og mitt eget liv, på måter som var ganske vanlige. Hvordan skulle jeg leve livet mitt, og med hvem? Det første spørsmålet var enklere enn det andre, og det er vel ganske greit å si det slik at jeg tenkte at ordet ‘nei’ ikke ville gjøre forståelsene mine breiere, videre, dypere. Jeg sa en hel del ja. Akkurat som at jeg trodde førtifemåringer var urgamle da jeg var ti år selv, levde jeg nok i en forståelse der jeg regnet med at jeg på ett eller annet tidspunkt ville kjenne hjertet roe seg, og kroppen.

John Updike var ikke 21 da han skrev Couples. Jeg tenker boka ville sett radikalt annerledes ut hadde det vært slik. Kanskje er det ikke noe vi kan forutse, det traurige ved trettiårene? Kanskje er det fordi det trenger å være en hemmelighet for at vi skal tåle dem? Jeg tenkte på Couples da jeg leste Marie Landmarks bok. Jeg tenkte på det grusomme mellomspillet trettiårene er, og at hver generasjon eller hver epoke har sine særlige utfordringer for tretti-noe-folket. Og likevel er det så likt. Skal vi ikke være voksne nå? Idealismen i den ene hånda, håpet balanserende på toppen av hodet, søvnløsheten i den andre hånda, og den enorme uroen som brenner i magen: Hvem er det som avslører at jeg egentlig ikke kan noe som helst? Jeg vet ikke hva jeg gjør. Jeg har ikke kontroll. Og ikke minst: Er det virkelig deg jeg skal være sammen med resten av livet?

Det er ikke rart folk skiller seg.

Paret i Til slutt blir du selvlysende bor i en større by ved havet, de kildesorterer, spiser ikke kjøtt, tenker gjenbruk og minimerer plastavfall. De er med i en gruppe som møtes for å diskutere miljøvern og hva de kan gjøre selv. De har et sterkt engasjement. Kvinna i historien, Hanne, kaster brettet med p-piller tidlig i boka, hun går på butikken og kjøper kondomer som kan kastes i matsøpla. Begge har høyere utdannelse, og Landmarks beskrivelse av arbeidslivet deres er nesten rørende ærlig: Kvinna gir råd om skatt over telefon og mannen Terje jobber som Securitas-vakt. Hanne valgte å studere kontorfag fordi hun ville komme tidlig i jobb, ha en trygg økonomisk framtid. Terje hoppa av sosiologi. De er kanskje det noen vil kalle eliten, men det er de ikke, de er helt vanlige mennesker i helt vanlige liv. Du skal ha dårlig forståelse for samtiden for å hevde noe annet. Jeg mener Landmark gir et godt grunnlag for historien tidlig ved å beskrive paret slik hun gjør det, og at hun ikke minst evner å forme karakterer som i all enkelhet blir dukkeaktige figurer de ulike generasjonene lesere vil kunne leke med på forskjellig måte utover i historien.

Jeg leser Hanne og Terje i lys av at jeg selv er 45 år. Jeg kjenner på et sterkt behov for åpne vinduene, jeg kveles av Hannes tanker og valg, noe må hun gjøre, noe må hun velge, og så skjer Livet, slik det skjer for alle. Noen sier mer nei enn ja, andre ender muligens opp med flere skrubbsår, men Tida går, og en dag er trettiårene over. På veien dit er det en uendelighet av søvnløse netter, nedbetalinger av boliglånet og underlige overraskelser du aldri så komme. Folk du trodde likte deg forsvinner ut i ingenting, en dag oppdager du at du ikke har venner lenger. Kroppen som fungerte såpass greit at du egentlig ikke la særlig merke til den, begynner å knirke, og uten samtykke meldes du inn i gruppa Vi som en gang skal bli som foreldrene våre.

Det er med nesten ulidelig flauhet jeg tenker på meg selv som 30-åring. Ikke var jeg avslappa, ikke var jeg morsom, og jeg var definitivt ikke særlig kul. Femten år seinere tenker jeg stadig oftere at jeg bare burde holde kjeft, jeg veit at jeg var vel navlebeskuende, nå er jeg usikker på det meste. På den annen side gir jeg også mer blaffen, nesten sånn som da jeg var tjue. Jeg kaver mindre, kanskje fordi jeg ikke orker mer, eller fordi jeg bryr meg mindre enn jeg gjorde før, eller fordi jeg stoler mer på at ting går i stykker. Stadig oftere sier jeg til meg selv: «Mindre å rydde i når jeg ikke er mer.» Jeg er enebarn. Jeg har ett barn. Tingene mine kommer til å smuldre, jeg skal glemmes. Jeg er bare ord, pust. Er jeg riktig heldig, vil noen huske meg med kjærlighet.

Kanskje skjer det noe når Hanne slutter med p-pillen. Da p-pillen kom på det vanlige markedet mot slutten av 1960-tallet, var mange opptatt av ikke bare mulighetene det nye prevensjonsmiddelet åpnet for, men også bivirkninger (Lara V. Marks. Sexual chemistry. A history of the contraceptive pill. Yale Univeristy Press, 2001). Bekymringene dreide rundt blodpropp og hjerte- og karsykdom, men også påvirkning av framtidige barns helse. Usikkerheten var enorm, men muligheten for effektiv familieplanlegging veide tungt for de fleste. I et upublisert arbeide jeg selv gjorde, fant jeg i åtte livsløpsintervjuer med kvinner som tok høyere utdanning rundt 1970, at valget bød på stor uro. Fortsatt regnes noen merker p-piller som mindre gunstige for deler av befolkningen på grunn av røyking, underliggende sykdommer, arvelige tilstander eller vekt. Selv unge, friske og såkalt «normalvektige» kvinner kan dø av p-piller, men det er sjeldent. P-piller er hormoner, og selv om de aller fleste tåler p-pillen godt, er det mange historier om kvinner som har følt seg annerledes enn sin egen normal i tida de har brukt p-piller. Det er til og med blitt gjort undersøkelser om for eksempel folks valg av partner vil kunne påvirkes av hormontilskuddet. I Marie Landmarks bok beskrives ikke Hanne som nødvendigvis svært hormonelt påvirka, selv om jeg innser at en annen leser muligens vil kunne lese det sånn. Jeg leser henne slik at det er selve bevisstheten om at hun påvirker økosystemet som er den store endringen i Hanne. Når hun så bytter til kondomer, er hun umerkelig på gli mot et brudd hun har sterke følelser rundt. Hun tenker at de ikke skal få barn; Hanne blir raskt gravid.

For meg begynner boka på nytt etter at Hanne har født Emma. Barseltida er tung for henne, men jeg tipper at svært mange vil kjenne seg igjen i Marie Landmarks beskrivelse. Terje jobber nattevakter som før, mens Hanne griper og griper etter ro, etter en ny normal hun må skape uten bruksanvisning, etter å få sove. Igjen slås jeg av tausheten, alt vi ikke sier. Hvor mye noen av oss blør. Hvordan det føles å tørke seg etter å ha vært på toalettet etter en fødsel. Å tisse på seg. Sex. Hvordan kroppen er din, men aldri som før, og det vi med eldre barn mener når vi sier at «du blir normal igjen», kanskje betyr at du venner deg til den nye kroppen. Du blir aldri den samme, men det er helt i orden, det er del av dealen (og noe blir til og med bedre). Det er som damp, flytende væske og is; du er lik, du er ny, og du former deg etter den formen som omslutter deg, enten du vil det eller ikke. Vannet renner der kreftene fører det. Kanskje er det den unevnelige hemmeligheten folk over førti bevarer: Du mister fotfestet av å ikke få sove. Du får ikke sove. Du får ikke sove. Men en dag er det over.

Marie Landmark har valgt et skriftlig grep som er gjennomgående i hele boka. Hun begynner en setning som beskrivende («Hun gikk bortover veien,»), men fortsetter spørrende («hadde hun jakke på, ville hun komme fram.»)  helt uten å sette spørsmålstegn, bare punktum. Landmark skriver mange av setningene slik, og i begynnelsen må jeg innrømme at jeg ikke klarte å la være å irritere meg. Men så kjente jeg det, den massive uroen Landmark evner å skape gjennom dette uortodokse grepet. Det var som å drukne, som om jeg sank sammen med Hanne, i usikkerhet, uten fokus, helt ned til havets bunn der plasten hoper seg opp. Det er et godt grep. Sterkt ubehagelig, men ekstremt effektivt og velplassert.

Landmark skriver for 2020, og hun skriver for oss alle. Jeg fikk spørsmål om dette er ei bok for kvinner, og det mener jeg det bestemt ikke er. Det er heller ikke ei bok for miljøbevegelsen, folk som planlegger å få barn eller som nettopp har fått barn. Den kan leses av alle. Det er ei bok til samtale og debatt, både som åpning til å fortelle på tvers av generasjoner eller levde opplevelser, men også som en kommentar til hvordan det er å være ung, mer enn tidlig-voksen, enda ikke et menneske som er drevent i å voksne i 2020.

For det er et verb. Å voksne er en handling, og det er slitsomt å lære seg det. Grusomt slitsomt. Hanne drives fra det hun er vant til over i ei barseltid der uro og søvnløshet glir over i depresjon. Dråpe for dråpe, ei setning som kommer helt mot slutten av boka, synker Hanne enda dypere, og slik jeg leser det slår hun over i en grensepsykotisk tilstand. De aller siste sidene av boka opplevde jeg som de sterkeste: Hanne når et bunnpunkt, men klarer å trekke pusten, gi Terje beskjed om at hennes virkelighet ikke er hans virkelighet, og så voksner hun, uventet, og bestemt. Dette er også en hemmelighet. De fleste av oss strekker ut armen og griper etter det nærmeste, som en bøye. Barnet, som tok oss bort fra det vi var, er årsaken til hvorfor vi må klare oss i det nye livet. I det øyeblikket er det uvisst om vi skal flyte ved siden av bøya, eller om vi presser den ned i det mørke havet for å redde oss selv. Det kan være forskjellen på en god og en dårlig barndom.

I begynnelsen skrev jeg at ikke alle vil være enige i fokuset på klimakrisa, og at tanken om å bremse befolkningsveksten muligens er rådende i deler av befolkningen mens det for andre er en fjern tanke. Blant de kvinnene jeg har vokst opp med og som jeg kjenner som voksen, er det noen som aktivt har valgt å ikke få barn. De har ulike grunner til det, men jeg tror ikke jeg ljuger om jeg sier at samtlige har møtt folk som sier at de vil angre, at de ikke er «ordentlige» kvinner før de har blitt mor, eller at de er egoister som ikke er villige til å bidra til å holde neste generasjon ved like. Hvem skal ta vare på deg?-argumentet: «Mener du at mine unger skal ta vaske rompa di når du blir gammel?» Med mindre jeg har gått glipp av noe stort, tror jeg at jeg kan si at det er noe nytt at folk som velger å få barn kan risikere å bli kalt «svikere». Jeg finner det ikke på. Jeg har fått høre det selv. Jeg har blitt fortalt at det er bra at jeg iallfall ikke har mer enn ett barn. Er jeg klar over hvor mye bleier en unge bruker? Mobiltelefoner? Å føde nye forbrukere bremser ikke forbruket av plast. Jeg opplever det som en lite produktiv harme, og som et umulig krav å stille, men jeg forsvarer selvsagt meg selv og mitt eget valg, slik andre forsvarer seg og sitt. Landmark skriver i min mening svært godt om akkurat dette, om hvordan Livet skjer, hvordan vi driver med bølgene i større grad enn vi kanskje liker å tro. Det er mange ting vi ikke har kontroll over. Noe av det vanskeligste med å være menneske, er kanskje å akseptere dette og samtidig ikke gi opp troen på at vi kan jobbe for å endre det vi mener er ille i og for verden.

I 1965 var gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende kvinner 23,6 år. I 2019 var snittet på førstegangsfødende kvinner i Norge 29,5 år. Kanskje er fokuset mitt på folk i trettiårene forma av at jeg selv fødte da jeg var 32,5 år gammel, helt nøyaktig ett år over gjennomsnittet for førstegangsfødende kvinner i Oslo. Fruktbarheten synker, flere får ett barn, og jeg tenker at der folk for 50 – 60 år siden hadde lengre strekk med småbarn før de nødvendigvis fikk sove igjen, starter vi seinere, men er fortere ferdig. Det som er likt, er prosessen. Dette mellomspillet, som en voksenversjon av tweensing, udefinert, famlende, der vi som er litt eldre holder kjeft, og de som er enda eldre tillater seg å si at du blir voksen, du også, og da slutter du med alt det der idealistiske tullet og begynner å stemme Høyre.

Kroppen og følelsene dine reparer seg på en måte, du kjenner deg selv igjen. Kanskje slutter du å gråte så ofte på offentlig transport. Kanskje brøler du mindre på partneren din, urimeligheten får nye grensepåler. Da jeg leste denne boka, tenkte jeg at Landsforeningen 1001 dager kunne hatt kontaktinformasjonen sin på omslaget. 1001 har navnet sitt etter tiden det tar fra barnet er unnfanget til toårsdagen, og jobber for fokus på mental helse under graviditet og etter fødsel (se mer informasjon til slutt i teksten). Hanne kunne fått hjelp. Mange trenger hjelp. Det er ikke nødvendig å gå aleine den tida det tar før det blir bedre. Det er på høy tid at vi røper den unevnelige hemmeligheten. Du mister fotfestet av å ikke få sove. Du får ikke sove. Men en dag er det bedre.

Illustrasjon: Caro Kirsebom

Landsforeningen 1001 dager

Landsforeningen 1001 dager jobber med mental helse under graviditet og etter fødsel. Foreningen er brukerstyrt og har som hovedmål å forebygge, redusere sigma og øke kunnskapsnivået innen perinatal mental helse.

Hele 1 av 6 kvinner kjenner på psykiske utfordringer i perioden 1001 dager (fra befruktning til barnets to-årsdag). Kvinner er sårbare, og skal være sårbare fra naturens side, i denne fasen av livet. Til tross for at all internasjonal og nasjonal forskning gir oss et bunnsolid og stabilt kunnskapsgrunnlag, står foreldre ofte alene med sitt strev.

Er det fordi perinatal mental helse er ikke anerkjent som en sub-spesialitet under psykiatri / psykologi, noe som betyr minimalt med utdanningsmuligheter? Er det fordi vi behandler mor, baby og partner separat mens perinatal mental helse jobber med den «nye pasienten» som er familien som en enhet? Hviler vi oss på en generøs permisjon og tenker at det går over av seg selv? Hvem er 2020-foreldrene, og hvordan kan vi best møte hele dem «der de er»?

Det er fristende å spørre hvem som har ansvaret for perinatal mental helse i Norge. Feltet svever tilsynelatende mellom flere instanser, fag, direktorater, departementer og savner en egen, varm favn.

Hanne, hovedpersonen i Marie Landmarks bok Til slutt blir du selvlysende, ble ikke sett, holdt (emosjonelt), og hun fikk ikke tilbud om et kunnskapsbasert tiltak om søvn, kolikk eller perinatal mental helse. Hvem skal se oss når vi ikke ser oss selv? Hvem holder mor? 

Sjekk vår nettside: www.landsforeningen1001dager.no

Trenger du noen å snakke med? Foreldresupporttelefonen 116 123 (tast 2)

Om forfatteren

Aina Kirsebom

Aina Kirsebom

Jeg er Aina, blir 45 til sommeren og bor i Gamlebyen i Oslo. Opprinnelig fra Lyngdal. Jeg har vært sammen med Caro, som ikke bruker pronomen, i 16 år. Sammen er vi foreldre til Luka (12), musikk-glad Stork-barn. Vi har kolonihage på Sogn, der har jeg ansvar for Norges minste museum. Jeg er opptatt av byhistorie, kjønn, økonomi og folkehelse. Jeg har storfag i etikk og mellomfag historie og en bachelor i sosialt arbeid. Der fokuserte jeg på skeive migranter, seksuell helse, kjønn, økonomi, medbestemmelse. Jeg er skeiv og tjukk, mamma og sosionom. Jeg har med meg erfaringer fra flere verv og et ganske lite strømlinjeformet arbeidsliv. Jeg er idérik og engasjert, jeg elsker Oslo og jeg har vært feminist siden jeg var tidlig i tenårene.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*