Stol på kvinnene, fjern nemndene

Hovedparolen i årets 8. mars-tog i Oslo var: Abort er kvinners valg – Fjern nemndene. Hvorfor skal vi avskaffe nemndene og hva kan vi erstatte dem med? Jeg har sett nærmere på hvordan nemndene fungerer i praksis, og hvorfor de står i veien for et godt helsetilbud til kvinner i en krisesituasjon. Nå som Solberg-regjeringen har avblåst våpenhvilen i abortspørsmålet er det på tide å mobilisere mot nemndene og for selvbestemt abort etter uke 12.

Først litt statistikk. Tall fra FHI viser at det ble gjennomført 11 726 aborter i 2019. 95,6% var selvbestemte. Da er det en liten andel av aborter som blir utført etter uke 12, og FHI skriver av flertallet av disse blir utført før uke 18. I fjor fikk 532 kvinner innvilget søknaden sin. Faktisk.no har regnet ut at 90% av alle som søkte om en abort etter uke 12 i 2017, fikk den innvilget (de skriver også at tallet kan være høyere siden de manglet fullstendig oversikt). Det er altså få som får avslag når de søker om abort etter uke 12. Det var tallene. De sier ingenting om hvordan det er å stå foran nemndene.

Det tok en stund å finne relevant forskning. Rundt 500 svangerskapsavbrudd i året blir mange enkeltskjebner og kvinneliv vi ikke vet særlig mye om. Jeg fant derimot raskt kronikker kvinner hadde skrevet i forbindelse med debatten som gikk i 2018. Anne Natvig skrev i Aftenposten om å få avslag i primærnemden: «Hvordan kunne en nemnd få bestemme at jeg skulle knekkes psykisk på denne måten?». Anette Garpestad konkluderte i Morgenbladet etter å ha beskrevet sine erfaringer: «Det er en belastning å møte for en nemnd». Nemndmedlem Johanne Sundby, gynekolog og professor i samfunnsmedisin, sa til Dagsavisen: «Jeg har ikke vært borti ett eneste tilfelle der jeg følte at jeg kunne si mer om kvinnens situasjon enn kvinnen selv». Hvordan er prosessen for kvinnene nemndmedlemmene møter hvert år?

Det finnes litt forskning. I 2010 publiserte Eva Sommerseth sin doktorgrad om kvinner som ved ultralydundersøkelsen i uke 17-18 hadde fått vite at fosteret hadde en uventet diagnose. I forbindelse med arbeidet intervjuet hun kvinner som hadde søkt om svangerskapsavbrudd og møtt i nemnd. Det er nedslående å lese. Sommerseth beskriver kvinner som i utgangspunktet ikke ønsket abort, og som etter diagnosen står i en personlig krise. Hun skriver at kvinner og par får vite at fosteret har en alvorlig diagnose, får beskjed om de må velge selv hva de vil gjøre videre og så må kvinnen foran en nemnd som skal ta den endelige avgjørelsen (s. 87). Fordi de i utgangspunktet ikke ønsket å ta en abort, blir det tøft å måtte argumentere for dette i nemnden. De har allerede fortalt om avgjørelsen til legene sine, men må igjennom en ny runde i nemnden. Sommerseth skriver: «Da blir møtet med abortnemnda en paradoksal situasjon, og det verste for dem var å fremføre argumenter for og å forsvare en handling de egentlig ikke ønsket» (s. 88). Sommerseth skriver i en kronikk om intervjuene:

Kvinnenes møte med abortnemnda, når de etter overveielse har besluttet å avslutte svangerskapet i dialog med eksperter innen fosterdiagnostikk, er i hovedsak preget av skyld, skam og krenkelse.

Abortnemndene fungerer altså som en institusjon som krenker kvinner midt i en dyp krise. I debatten blir det ofte hevdet at nemndene skal gi råd til kvinnen, men forskningen viser at fasen med rådgiving og beslutning er over når kvinner møter nemnden. Statistikken viser at de aller fleste får innvilget et svangerskapsavbrudd. I praksis har vi selvbestemmelse også etter uke 12, men nemndene påfører kvinner ekstra belastninger i en allerede krevende tid. Det burde være nok å fortelle helsepersonell om en vanskelig beslutning en gang og få helsehjelp raskt, istedenfor å utsette senaborten og møte et kontrollorgan. Så hvorfor har vi dem?

Doktorgradsavhandlingen til Sølvi Marie Risøy fra 2009 undersøkte kvinners erfaringer med fosterdiagnostikk og selektiv abort. Nemnden er, ifølge Risøy, i praksis en domstol som skal sikre at kvinnen er reflektert og moralsk nok, og har tatt nøye stilling til svangerskapsavbruddet (s. 286). Diagnosen til fosteret er også satt, og blir sjeldent utfordret av nemnden (selv om hvorvidt fosteret er levedyktig kan bli diskutert). Det nemnden tar stilling til er altså ikke om fosteret oppfyller kravet til 2c, men hvordan kvinnen argumenterer. Har hun skjønt alvoret? Vil hun egentlig dette? For kvinnen oppleves det ikke som det en kontroll at av lovens bokstav er oppfylt, men en kontroll av hennes etiske refleksjoner og prosessen hun har vært igjennom.

Hvordan har prosessen frem til beslutningen vært? Forskningen til Risøy og Sommerseth viser at prosessene for kvinner som søker abort er svært vanskelige. I begge doktorgradene beskriver kvinnene som er intervjuet en tid der de har veid mange forskjellige hensyn, og det går igjen i fortellingene at de er opptatt av hvordan livet til barnet kan bli. Det er også en ensom avgjørelse. «Vilde» sa til Risøy:

(..) men det var som [mannen] sa selv best, det er du som har kjent liv, det er du som bærer på det, det er du som skal beskytte det gjennom din kropp, uansett hva jeg sier og gjør, støtter deg på eller ikke støtter deg på, så er det likevel du som bærer dette. Og det er det ingen som kan gjøre noe med. Og det er jo sant, han har [ikke] anledning til å gå inn og gjøre et valg for meg. For det er opp til meg.

(s. 213)

Før kvinnene møter nemndene, har de vært igjennom en vanskelig periode der de har tatt stilling til tøffe, etiske spørsmål og i stor grad tatt avgjørelsen alene. Menneskeverd hevdet i fjor at «nemndene beskytter våre verdier», men de er alt beskyttet av kvinnene som tar avgjørelsene. Nemndene finnes for å godkjenne disse prosessene, som de i stor grad også gjør, og ikke for å stoppe kvinner som har tatt for lett på avgjørelsen.

Fordi flertallet får ja fra nemndene, kan nemndene oppleves unødvendige av kvinnene som søker. I Risøys avhandling er noen av kvinnene som søker klare over det. Det er føles ikke bare som en byrde å skulle gå foran en nemnd for å få avgjørelsen sin godkjent av fremmede mennesker, med usikkerheten om at de kanskje sier nei likevel i bakhodet, men som at opplegget de utsettes for er en fasade. «Vilde» formulerte det slik: «I utgangspunktet skulle en aldri måtte trenge å reise til en sånn nemnd. De kunne ordne det der og da». Risøy spurte: «Så du føler ikke at staten har tatt et ansvar sammen med deg?». «Nei.», svarte Vilde, «de har lagd lovene og bestemt at sånn skal det være. Og så har de dritet i resten, for å være helt ærlig. For de har overlatt hele avgjørelsen til kvinnen». I denne fortellingen fra et møte med nemnden er staten en «svak stat, som ikke kan beskytte sine borgere – ja som ”driter” i sine borgere, som leker med dem, og får dem til å møte i nemnder på liksom» (s. 271). Det finnes andre måter staten kan beskytte alle sine borgere og ikke tvinge kvinner til å møte i nemnden på liksom når det uansett er hennes avgjørelse i praksis.

Det finnes alternativer som tar bedre vare kvinner i denne prosessen. I forbindelse med debatten om 2c i 2018 spurte Tilde Broch Østborg, overlege på kvinneklinikken på Stavanger Universitetssykehus:

Kunne nemnden vært erstattet av et tverrfaglig team som ga god informasjon om fosterets tilstand, prognose, muligheter for sosiale ordninger og lignende, frikoblet fra beslutningen om svangerskapsavbrudd?

Helseteamet kunne ha hjulpet kvinnen med både kunnskap om fosterets diagnose og gitt henne samtalepartnere med den bakgrunnen hun ønsker seg, være seg sosionom, lege eller psykolog. Teamet ville også vært en styrke for kvinnene som velger å bære frem barnet og sikre at begge to får god oppfølging. Fordi de ikke skal kontrollere at hun reflekterer godt nok og har en god moral, kunne det ha aktivt hjulpet henne og ikke krenket henne. Det føles uvirkelig å måtte argumentere for at kvinner i dyp krise ikke skal påføres flere traumer, men få best mulig omsorg og helsehjelp, men det er fortsatt nødvendig. Dette kunne innføres sammen med en lovendring som utvidet kvinners rett til selvbestemt abort.

Kvinner trenger ikke voktere i en slik situasjon, men støtte og omsorg. Tilgjengelig forskning og kronikkene som kvinner selv har skrevet viser at de er i stand til å vokte samfunnets verdier uten en nemnd. Det er på tide å tørre å stole på at kvinner er moralske mennesker. Etter at Solberg-regjeringen brøt våpenhvilen i abortspørsmålet, er det på tide å kjempe mot abortnemndene. Abortnemndene er i praksis et kontrollorgan for kvinners moral og en trussel mot vår verdighet og helse. Det er på å tide å avskaffe abortnemndene, og erstatte dem med egne helseteam som tar vare på kvinner i krise. Det er på tide med et helsetilbud som gir omsorg, og ikke enda en byrde.

Illustrasjonsbilde: IMG_1154 av GGAADD (tilgjengelig under CC BY-SA 2.0.) Størrelsen og utsnitt av bildet er endret.

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 30 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*