Hva betyr Bjørneboe for deg i dag?

Jeg fikk oppfordringen i Røverstaden på selveste Bjørneboes 100-årsdag etter det offisielle arrangementet i anledning jubileet, og jeg selv til slutt ikke klarte å holde munnen lukket.  Arrangementet ble ledet av Audun Engh. Sammen med ham kom det rikholdig deling av anekdoter, mimring og noen refleksjoner fra personligheter som Henning Næss, Truls Lie, Christian Vennerød og Lasse Tømte. Jeg er takknemlig for åpenhet og at man slapp inn interesserte, også slike som undertegnede. Etter at den ene etter den andre også mannfolk av samme alder, måtte jeg si noe. Jeg står fast ved min utfordring: Hvordan vil vi møte en Bjørneboe av i dag? Jeg frykter konservering av en idé fremsatt av en liten krets. Jeg er nemlig overbevist om at samfunnet skriker i angst etter det Bjørneboeske også i dag.

Opprøreren må få liv, ikke forvares og forvitre innenifra.

Det var på sin plass av arrangørene å la den skulpturerte torsoen til «den store mann» trone på scenen. Men sten rommer ikke det levende i mennesket og hans virke. Min Bjørneboe kan nemlig ikke fryses til en skikkelse i sten. Hen kan ikke plassert på en pidestall. Min Bjørneboe gløder. Stenens formål må være å hamre løs. Rive og røske, ut med rot: Kvitt deg med kvapsete elitisme og forfallent pågangsmot! Min Bjørneboe tar til flammer som en ild. Gir vilje og energi til å gripe verden på nytt: Still deg åpen og velvillig til ny lærdom og vidd, og gi det hele en durabelig omgang kritisk selvinnsikt. Mennesket er levende, og det er i det levende menneske Bjørneboe finner nytt liv. Det trenger vi. Er det da rett og riktig at det en liten og selvutnevnt ekspertise skal formidle den «rette» forståelsen av hvem og hva Bjørneboe skal være for oss i dag? La oss utforske og finne hen selv.

Dagens levende Bjørneboe går kanskje på trygd. Er vår Bjørneboe en han, hun hen, trans? Kanskje asylsøker? Det er en som utfordrer oss. En som stikker borti vår etablerte selvgodhet. Vi blir tvunget til å ta valg: Snu oss bort? Det er vi privilegerte nok til å kunne gjøre. Eller vil vi våkne og se på oss selv og verden på nytt? Noen blant oss gjør nemlig en Bjørneboe. Men man blir ikke rik på penger eller elitenes anerkjennelse av slikt. Derimot sitter man igjen med kostnaden ved å være irriterende og brysom. Utfrysning fra etablissementet.

Men det er slike mennesker vi trenger. De er livsnødvendige for å gjenvinne felleskapenes verdighet.

Jeg er så heldig å kjenne en slik Bjørneboe av vår tid. La oss kalle ham «Knut». Knut kan du møte blant bokhyller fulle av kontinentalfilosofer, klassiske forfattere, feminister, nyskapende skribenter, kunstnere og poeter i miljøet rundt Gerners gate i Moss. Knut er kunnskapsrik og erfaren på både andre tenkere og livets skole. Men Knut er også praktiker og utøvende kunstner, og Knut knytter mennesker sammen. Han er en av dem som utpeker seg. Han tar initiativet til at vi finner sammen. En av de som har maktet å ta de ekstra skrittene frem for fellesskapet, og et skritt tilbake for at nye og unge skal finne sin plass. Slike gir oss trua på et vi, og det i en tid vi så sårt trenger fellesskapet. Slike fortjener vår respekt og vår anerkjennelse.

I Gerners gate skaper vi. I Gerners gate kommer det til live nye låter, slampoesi, visuelle kunstformer, visesang og stemmer som ikke tidligere fant sin plass. Sammen stemmer vi i om livets opp og nedturer, samlivsbrudd, selvmord og rusens forløsende effekt. Rommet skapes sammen.  Det er fellesskapet som leder an, men hver og en av oss er fri til å være seg sjøl. Det bringer oss til anarkismens kjerneverdier som solidaritet, gjensidig hjelp, likeverd og autonomi. Det var via anarkismen jeg selv gjenoppdaget min Bjørneboe, han jeg hadde arvet med meg fra tidlig ungdom. Bjørneboe plasserte seg selv innenfor anarkismen med en tydelighet få andre nordmenn har gjort. I dag har storsamfunnet redusert anarkisme til misoppfattede skjellsord, og solidaritet er et nytt fremmedord.

Vi må gjenvinne anarkismen, vi må gi gjenvinne anarkismens plass, forståelse og praksis i våre fellesskap.

Men kanskje er dette nettopp mulig i en gammel arbeiderby som Moss. Et sted med høy innvandring, kort vei fra høy til lav, og vilje til horisontale relasjoner. Vi møtes på tvers. Det er bare sammen vi kan gjenreise vår verdighet, ikke som individualister i en evig hanekamp.

Vi må søke og finne vår egen Gerners gate. Men først og fremst må vi ut av det konforme, det etablerte. Finne ny innsikt, nye fellesskap og fornyet kampånd. Og anerkjenne de som tar kostnaden, de brysomme. Før vi går til grunne i vår segen fordrukne og navlebeskuende selvgodhet.

Gjesteskribent er Cecilie van der Hagen Johansen Pérez, lærer og skribent

Hovedbilde: Anarchy av Cat Branchman på Flickr.com

* Denne teksten ble først publisert i NyTid 19. Oktober 2020 under tittelen Solidaritet, gjensidig hjelp, likeverd og autonomi