Titter du inn vinduet mitt skulle du tro at jeg hadde en romkamerat på nittifire. Ser du inn i skapet mitt ville du trodd jeg var nittifire. Jeg er nemlig en av de folka. Vintagefolka. Som ukrutt har det spredt seg inn i alle krinker og kroker av livet mitt. Bare ikke helt inn til den delen av hjernen som stiller de kritiske, ubehagelige spørsmålene. Før nå.

Vintage er overalt, både i kjedebutikkene og på spesialiserte butikker. Ikke minst har vintage eksplodert på instagram og blant hobbysyere og moteinteresserte. Jeg selv hatt de gamle symønstrene i hånda foran symaskinen og tenkt “nå tar jeg noe videre, jeg er en del av noe større”. Når folk har spurt meg hvorfor jeg er glad i vintage har jeg pleid å svare «på grunn av alle historiene!». Plaggene, moten og stilen forteller historier om en annen tid. Historier er viktige. De gir oss et bilde av, ikke bare enkeltpersoner, men om en hel tid, kultur og et folk. Derfor er det katastrofalt om vi bare hører korte snutter mens andre fortellinger ties stille. Forfatter Chimamanda Ngozi Adichie sier det så godt i sin TEDtalk. Det er ikke nødvendigvis historiene i seg selv som er risikoen, det er bredden i historiene. Det er på tide å ta et oppgjør med fortellingene vi forteller med vintagetrenden.

Sekstitallet er en av de mest forhøyde vintage-periodene. Ikke bare på grunn av de nydelige kjolene men muiskken, dansen og kulturen. Når vi ser på gamle svart-hvittbilder fra sekstitallet, med strutteskjørt, hårbånd og rutete forkle, kan vi ikke kalle det sekstitallstrenden. Dette var ikke alles sekstitall. Dette er ikke hele historien. Men det vet vi, jo, egentlig? Så hvorfor forblinder vi oss selv fra den virkeligheten vi er fullt klar over: At “det lykkelige” sekstitallet var preget av segregasjon, vold og fremmedhat?

Og hva med den romantiserte forbudstida på 1920-tallet? Når vi hører tjuetallet ser vi fort for oss flapper-kjoler, fjærkreasjoner i håret og albuelange hansker. Da er det ikke rart at det er et såpass feiret tiår. Vi arrangerer temafester om 20-tallet. Vi elsker “The Great Gatsby”. Vi drømmer oss tilbake til en svært spesifikt formidlet fortid vi tror eksisterte. Forblindet av en tanke om “objektiv verdenshistorie”. Noen kvinner og menn levde kanskje livene sine på denne måten. Men var du melaninrik, skeiv eller hadde nedsatt funksjonsevne, var du ikke en av dem. Kan de fine selskapskjolene fra tjuetallet, fra trettitallet, fra førti-, femti-, sekstitallet som vi selger på ebay i dag ha tilhørt en annen enn en hvit, slank, funksjonsfrisk, rik kvinne? Under hashtagger som “the roaring twenties” eller “sixties vibe”? 

Dette er heller ikke bare en idémessig utfordring. Dessverre finnes det utallige eksempler på at vintage- og retrostil er en stil som de med rasistiske og sexistiske holdninger tynger til brystet. Et globalt eksempel er hashtaggen #vintagestylenotvintagevalues der vintageinteresserte kvinner forteller om å bli stoppet på gata av menn som ønsker seg en “ydmyk sekstitallskvinne” på grunn av klærne de går i. Eller der rasistiske flagg bli hengt opp i vintagebutikker som en del av en vintagenostalgi. Søker du opp hashtags på instagram om vintage og retro vil du, ikke overraskende, se én type kvinne på de mest populære profilene. Det er også disse kvinners størrelser som selges i vintagebutikkene. Kvinnene som passer i disse kjolene er også de som får tilbud om spons, som flere større kvinner har stått fram med at de ikke har blitt, på tross av å ha høyt nok antall følgere.

Som vintageinteressert selv er dette en navlebeskuelse. Men aller mest er det et kamprop om å skape endring. Om vi virrer ukritisk rundt i historier om hvite, slanke kvinner som stekte kalkun eller danset foxtrot, blir historiene våre gratisbilletter for rasisme og sexisme. Det handler om å gjøre vintage til noe inkluderende. Om å være bevisst de fortellingene vi underbygger og gir legitimitet, og å stoppe å gjøre det. Neste gang du ser en framstilling av en populær vintageperiode, still spørsmål og ta avstand fra de tankegodsene som ulmer i skrapingen fra LP-plata. Bidra til skillet mellom interesse for en tidsperiode og en forherligelse av en tidsperiode.

Skillet mellom stilinteressen og de farlige verdiene må være blottet av tvil. Og det blir det ikke om vi fortsetter å ta strutsefjærboaen vår i sanden. Men om vi gjør oss noen tanker, redefinerer historiene om de gode, gamle dager og deltar på kampanjer som #vintagestylenotvintagevalues, da har vi fortjent å ha en nedstøvet stålampe i vinduskarmen.

Illustrasjonsbilde: Touring Amsterdam With Flower Power av Duchess Flux (tilgjengelig under CC BY-ND 2.0)