Den høsten jeg var fjorten år gammel, omtrent på denne tida, seint oktober, kanskje november, våkna jeg ei natt av at det banka på kjøkkendøra nedenunder. Jeg så at det var lys i oppkjørselen. På veien sto det parkert en ambulanse. Minnet er en sviker; jeg tror jeg husker flere uniformerte ambulansefolk stå rundt bilen. Jeg kjente ansiktene.

Jeg husker den kalde lufta som slo inn i vaskerommet da jeg åpna døra. Ansiktet hans var alvorlig, skåret, og likevel sto det skrevet ingenting annet i blikket hans enn enorm omsorg og stort alvor. «Du må hente pappa», sa han. Jeg liker ikke at vi kaller folk for funksjonen deres, jeg liker navn. Jeg visste at han kjente faren min, og moren min. Han kunne sagt Kristian eller Kitten, men han valgte ordet ‘pappa’. Så sa han det samme flere ganger, tror jeg, insisterende. Hente pappa, hente pappa. Jeg gikk opp trappa til loftet, tok til høyre der ganga er mørkest, og helt i enden var – er – døra til mine foreldres soverom. Jeg banka på, jeg snakket gjennom døra, åpna den på gløtt, «Pappa? Pappa?» Han sov så tungt. Forvirra og irritert løp han ned trappa i morgenkåpe. Etter at døra var lukka igjen, satt vi ved kjøkkenbordet. Det var kaffe på kanna. «Ja, ja», sa han. «Ja, ja.»

Det siste kan være en løgn. Jeg husker ikke hva han sa. Men jeg husker at han gikk og la seg igjen. Jeg husker at jeg satt på kjøkkenet og hørte at han sov. Det husker jeg godt.

Dagen etter kjørte vi ned til parkeringsplassen der bilen til mamma sto. Den var totalvrak, taua. Den minnet meg om et korsett der den unaturlige midjen representerte alt annet enn skjønnhet, bare et system, meninger, normer. Som om det å fjerne ribbein noen gang ikke har vært – er – grotesk. Vi fjerner ikke friske organer eller fungerende skjelettstruktur; lobotomeringens avskyelighet var like godtatt for kort tid siden som det er å fjerne magesekker i dag. Forskjellen ligger i diskursen. Det virker på meg som om selvgode medisinere jamnt over har lav evne til å se verken den historiske siden ved faget sitt eller diskursen de står i. Bare skjær det bort, det er åpenbart til beste for pasienten. Ribbein fjernes fortsatt, jeg antar at de fleste vil rynke på nesa, men ikke nok til å ta debatten om hvor grensen går for å forme kropp etter eget hode. Penger, alt handler om penger. Moralen er død, etikken vakler. Og ryggraden brakk kanskje da kjøpekraften ble stor nok.

Mammas rygg brakk iallfall. Ryggen hennes brakk, og brakk, og brakk, på så mange måter at Lille Trille ville vært imponert. Jeg skriver dette mot hennes vilje, jeg veit det. Ikke fordi jeg ikke har lov; dette er min historie, og jeg skal ikke henge henne ut på noen som helst måte. Det er min historie og den er min til å gjøre hva jeg vil med. Jeg sto på en parkeringsplass en høstmorgen da jeg var fjorten år og så bilen mamma hadde kjørt rundt i som nattevakt i hjemmetjenesten, helt sammenklemt på midten. Jeg visste det ikke da, men på passasjersiden traff et tre bilen. På førersiden traff bilen til en ung mann. Valgene til en ung mann. I bilen hans var det to venner. Han hadde et helt ferskt sertifikat. Han traff henne på tørr asfalt inne i et boligfelt, hun sto parkert med lyset på. Han skjøv henne med voldsom kraft mange meter inn i en hage til de traff et stort tre. Inne i bilen satt moren min.

Hun vil ikke snakke om det.

Det neste minnet mitt er fire par hender knyttet rundt stanga som var fotenden av sykehussenga. Førti fingre, hvite, knugende. Jeg husker ikke hvem av dem som sa det, men faren min sto der med alle brødrene sine. «Skal vi ta han?» Jeg elsket faren min akkurat da. Jeg elsket onklene mine. Jeg ville rope ja, ja, visst faen skal vi ta han! Men mamma lå der, grå som kritt, bitteliten og tynn og nesten helt død, og hun sa nei. Jeg var fjorten år gammel og i alle disse årene har jeg båret navnet hans med meg. Han som knakk moren min, faren min. Jeg tror ikke på Gud, eller skjebnen, eller rettferdighet. Livet er urettferdig, det er et grunnleggende prinsipp i alt jeg forstår. Livet er urettferdig, men hadde jeg ikke vært fjorten år den gangen, så ville jeg tatt han på egenhånd.

Da mamma kom hjem, flyttet det inn medisiner jeg ikke hadde noe forhold til før ulykka. Når jeg hadde vondt i hodet, fikk jeg beskjed om å legge meg nedpå. Hadde jeg feber, måtte jeg være hjemme fra skolen. Når jeg var hjemme fra skolen, måtte jeg ligge i sengen, ikke lese, ikke se på tv i stua. «Er du sjuk, så er du sjuk», sa mora mi, sykepleieren. Jeg var fjorten år, og det var ikke noe sted i hele meg som ikke gjorde vondt. Det var ikke mammas feil, ikke pappas feil. Det var ikke en gang legen til mamma sin feil, selv om han kunne funnet ut hvor mange piller som gikk i andre enn pasienten. Jeg hadde vondt hele tida, og jeg valgte å svelge hvite piller i troen på at det fysisk var noe som ville bli bedre. Mora mi var opptatt med å gro sammen igjen, finne nye måter å gjøre kroppen sin på. Jeg skylder så absolutt ikke på henne.

Det tok meg tretti år å kutte smertestillende piller. Dette er min historie, men det er også historien om to, eller tre generasjoner kvinner i Norge. Vi spiser smertestillende medisiner som om vi ikke vet at det er stygge bivirkninger, i mengder som er for store over tid, og på måter som trivialiserer bruken (Øvreberg, 2015). Sist, men ikke minst, mener jeg at vi normaliserer bruken av smertestillende medikamenter på måter som ikke bare rammer oss selv, men døtrene våre. Unge jenter har lært at smerte er uunngåelig, at den bør stoppes, og at den oransje pakka alltid er en venn i veska. De har lært det av oss, vi er dårlige forbilder. Hvor kommer smerten vår fra? Hvorfor har vi så vondt? Forbruket av smertestillende medikamenter de siste årene i Norge er godt dokumentert, og kan være en åpning til å spørre disse spørsmålene.

Tallene fra Apotekforeningen (2015) og Folkehelseinstituttet (2017) var klare for flere år siden: Jenter spiser mye smertelindrende medikamenter som paracetamol og ibuprofen, såkalte NSAIDs (Paracet, Ibux, Voltarol). Mye selges i vanlig matbutikk (forskning.no, 2014), kvinner spiser mer smertestillende enn menn (FHI, 2019), og det er dokumentert, vil jeg våge å påstå, en radikal økning i overdoseproblematikk de siste årene (FHI, 2017) Preparatene ble tilgjengelige i dagligvarehandelen i 1994 (FHI, 2014). Alarmen gikk få år seinere. I Folkehelseinstituttets tall (2019) ser vi at det er omtrent en dobling av selvpåført medikamentforgiftning ved bruk av paracetamolpreparater mellom 2007 og 2016. Det antas at mørketallene er store. Nå kan vi ikke automatisk konkludere med at større overdoseproblematikk gir indikasjon på jevnt høyere bruk innenfor de anbefalte maksdosene, men Apotekforeningen (2015) rapporterer om et slikt høyt forbruk der en av tre unge kvinner oppgir at de tar paracetamol jevnlig. Petter Brelin siteres (2015) på at foreldre med større enkelhet nå enn før gir barn og ungdom paracetamol, og at faren er en eskalerende bruk begrunnet i ikke bare et ønske om å fjerne eksisterende smerte, men også å forebygge fremtidig smerte (Aftenposten, 2019), for eksempel ved trening eller menstruasjonssmerter. Dette er ikke bare farlig på sikt, men umulig: Smerte skal behandles når den kan oppleves, med mindre det er kontrollert profylakse for eksempel før et inngrep. Brelin kommenterer det ikke, men jeg har mange ganger lurt på om vi forbrukere forvirres av at preparatene også er betennelsesdempende. Jeg vil ikke gå inn på dette temaet her, men jeg tenker at det er mange stemmer i media og reklame som forteller oss at vi må «rense tarmen» eller «endre PH-balansen i kroppen» og lignende, og at det kan oppleves riktig og betryggende at et medikament er betennelsesdempende. I en verden der informasjonen flommer over og sannhet begrunnes i hva den enkelte føler eller tror, kan alt være fornuftig.

Vi finner også at de av oss som har lav utdannelse bruker mer reseptbelagte smertemedikamenter, mens de av oss med høyere utdannelse i større grad tyr til farlig selvmedisinering (Amundsen, 2018; Samfunnsspeilet, 2008; SSB, 2017). Som sosionom er det vanskelig å ikke trekke linjer mellom kravene som omgir oss og smerten akkurat disse kravene produserer i oss. Noe må gi etter, ikke sant? Gjennomført er det forskjeller i hvorfor og når vi går til lege: Der de med lav utdannelse venter litt for lenge med problemer som kan medisineres, går de med høy utdannelse til legen oftere og for mindre alvorlige ting. Alle har det vondt. Hardt arbeid bruker opp kroppen, det er ikke uten grunn at vi helst velger oss hjem med både vaskemaskin og oppvaskmaskin, men de av oss som har lavtlønna arbeid, slites mer kroppslig enn de med mer utdannelse og høyere lønn. På den annen side vil muligens et liv med høy utdannelse føre med seg et annet type press på kroppen og psyken.

Morfaren min ble så gammel at han er et klart unntak fra regelen om at hardt, fysisk arbeid gir kortere levetid. Han jobba med å legge vei, drive gard, jobbe på fabrikk. Kanskje er han et dårlig eksempel, og likevel et ekstremt godt eksempel: Jeg kjente morfaren min som et menneske som fant ro og magi i helt enkle ting, som kaffikoppen, plommesyltetøyet eller blomster. Han likte dyr. Han var en venn. Han leste mye, kunne tegne og spille fele. Han var rolig, og selv om han må ha hatt mange vonde dager, han, som alle andre, så evna han likevel å smile med øyene. Han hadde aldri store penger, men jeg tror heller aldri at jeg hørte han snakke om noe han gjerne skulle hatt – uten at det var noe han trengte. Jeg kunne skrevet om bestemødrene mine i stedet, men de er for spesielle til å kunne være vanlige eksempler: Den ene arvet en rekke sykdommer fra foreldre som var søskenbarn, og den andre fikk tuberkulose da hun var sju år gammel.

Utdanningsrevolusjonen, frigjøringa av kvinneliv, prevensjonsmedikamenter og legalisering av abort kom hånd i hånd med velstandsøkning. Mens stadig flere lever under fattigdomsgrensa i Norge (Amundsen, 2019), skiller vi gjerne mellom å leve med lav inntekt og den opplevde følelsen av fattigdom. Da morfaren min var på min alder, sånn midtveis i livet hvis jeg er heldig, så kunne han sammenligne seg med folk han hadde rundt seg, familie, venner, sambygdinger. Han hørte på radio, kanskje var han på kino en gang innimellom. Det hadde vært TV-sendinger noen få år, men jeg kan ikke tenke meg at han brukte særlig mye tid på den slags. Det var ikke noe internett, ingen Pinterest eller Instagram, ingen podkaster eller såkalte ‘influensere’. Det var ikke sånn at folk malte stuene sine svarte den ene sesongen og salviefarget den neste. Ingen pimpa badet med marmor og armatur i kobber. Selv bor jeg i et av OBOS sine store prosjekter i Oslo, en leilighet som har latterlig mange rom for tre mennesker, men de er bittesmå og trange, fulle av ubrukelige vinkler, skap som ikke har plass til noe som helst, og en stue/kjøkkenløsning så liten at det bare er å glemme søndagsmiddager med svigerfamilien. Selv om gulvflata er relativt stor, er alt trangt. Naboene er så nære at alle lukker seg inne bak både persienner og gardiner. Vi ser ikke himmel, og har bare fattigmannssol. Ingenting fungerer optimalt, alt handler om kjøp, og det er tilsynelatende ingen stolthet i håndverk. Når jeg melder inn nok en feilvare til OBOS, får jeg ofte ikke svar. Jeg er jamnt stressa, jeg er utrolig bekymra, sammenligner meg med alle, og er helvetes usikker. Mamma, generasjonen mellom morfar og jeg, hadde sine egne, spesielle utfordringer. Jeg tror ingen av oss har det verken bedre eller verre, bare forskjellig. Morfaren min holdt søndagen hellig, det var en dag for hvile. Jeg har opphøyd den oransje pakka med smertestillende.

Kan jeg ikke bare være rolig? Hva er det med kvinner som meg, som knasker smertestillende piller som om det gjaldt livet? Så tar jeg meg i det. Det gjelder jo livet, Aina. Det er det som står på spill, tenker jeg. Vi prøver å få det til, alt sammen, men det gjør så vondt. Det aller siste vi vil, er at døtrene våre skal ha det like vondt som oss. Vi lærer dem opp etter beste evne, i beste tro, slik mødrene våre lærte oss opp. Smertelindringen må være konstant; smerte er en ufravikelig og evig del av livet. Vi kan aldri unnslippe, det er ingen pause, men den utarter seg på forskjellig måte, den tar en annen figur fra en generasjon til den neste. Døtrene våre forteller oss hvor glade de er i foreldrene sine, de drikker mindre, de er mer ansvarsfulle og informerte enn vi noen gang var, men de har det vondt. Aldri før har så mange fortalt om stor psykisk smerte.

Kan jeg ikke bare være rolig? Nei, fordi ro er et privilegium i 2020. Det er den sanne overklassens mantra. Jeg er helt vanlig av mitt slag med en universitetsutdannelse fra 90-tallet og en profesjonsutdannelse fra 2018, jeg har en partner med doktorgrad, ei datter som går på ungdomsskolen. Jeg har et hjem, store bokhyller fulle av bøker jeg faktisk har lest. Jeg går på konserter og i teater, og jeg tar sånne edgy valg som å ikke farge det grå håret mitt og å forbli feit selv når gynekologen sier: «Du ville faktisk ikke hatt noen problemer om du ikke var så tjukk». (Søster, du å løsne på den stålstanga.) Jeg fordrar ikke såkalt ‘mindfullness‘. Jeg kan lage mat. Jeg drikker ikke (vent du bare, så skal du se hvor trendy det snart er). Men jeg lever i en verden som føles for stor og krevende, der de ideologiske motsetningene er enorme og hvor ingen lenger evner å lytte. Empati er mangelvare, solidaritet er et fremmedord. Det er ikke mulig å være et etisk ok menneske i dag og samtidig være rolig. Ting har endra seg. Jeg er ikke rolig, og jeg har vondt over alt.

Mora mi er født i 1949, jeg er det eneste barnet hennes, født i 1975. Hun er sykepleier, og har jobba ikke bare fullt, men fullt pluss ekstra fra hun gikk ut av Røde Kors-skolen i Tønsberg i stivpressa uniform. Hun har egen bankkonto, hun sparer i fond. Mora mi er på mange måter slik vi tenker kvinner født på den tida er, selv om variasjonene er store og ingen er bare det du ser. Jeg var hos dagmamma. Jeg visste aldri noe annet enn at jeg selvsagt skulle studere. Jeg har ett barn, unnfanga på Stork Klinik i København en varm junidag i 2007, ei jordmor og jeg. Det er så stereotypt min egen generasjon at jeg klør, og likevel ikke, selvsagt. Jeg er ikke slik vi er, jeg er mer enn det du ser.

Mange ganger slår det meg hvor langt vi har kommet, og likevel hvor utrolig kort. Det FrP kaller «eliten» kan rope varsko om kjønnsdelte babybutikker og velge seg økologisk, lokalprodusert beige ull, men ungene er kjønna like fullt, de kjønnes og de kjønner andre, selv om det er visse variasjoner 2020 åpner for som ikke var der før. Flere unge kaller seg skeive enn før. Det er neppe flere transpersoner, men samfunnets aksept for å i det hele tatt kunne tenke tanken lenge nok til at mennesket det gjelder får fortelle, er blitt mye romsligere. Beveger du deg innenfor det rette miljøet, er døra høy. Porten er vid andre steder, men på andre måter. Det er ikke noe nytt ved dette. Det hele er faktisk rørende konservativt. Plutselig er det greit å stille spørsmål ved for eksempel transkvinners soleklare rett til å velge egne liv, selv for skeive damer som vitterlig har fått rettighetene sine på plass etter mange års kamp. Det synes glemt, et perspektiv mistet så fort at historiefaget per se liksom ikke er mer enn en dinosaur. Alt skjer her, nå, i en podkast støtta av Fritt Ord. Kapitalen, arbeidslinja og det nærmest maniske presset etter å bli sett og å levere, er annerledes nå enn før. Har du ikke svartmalt fondvegg på soverommet? Har du ikke planen klar for hvor mye du skal få utbetalt i pensjon? Er du med eller har du falt av lasset? Er du en av de verdig trengende som egentlig bør få hjelp av NAV, eller er du bare en helt vanlig smertende, angstfylt, tilbakevendende depressiv klisjé som burde, skulle, kunne voksne nok til å ikke revne helt? 2020 har ikke så mye tid til deg, Oslo Arbeiderparti sier at det skal være jobb til alle og alle skal jobbe. Nå skal det jammen meg bli enda vanskeligere å få uføretrygd, selv om hovedstaden spriker: Vi er fattige her. Vi er rike her. Den kulturelle kapitalen er ikke så viktig lenger, og det som skiller oss, er en svart fondvegg på soverommet.

Hvorfor er det så vondt å være kvinne i dag, og hvorfor i all verden er det så vanskelig å snakke om det? Jeg mener det er fordi årsaken til smerten er unevnelig. Vi kan snakke om sener og muskler og ledd. Det finnes organisasjoner og diagnoser, og feiler det deg ingenting, så kommer du til å få en diagnose likevel. Har du vondt? Er du sliten? Er du så sliten at du strever med livet? Sånn går vi i sirkel etter sirkel, vi finner mestringsstrategier og kjøper enda flere selvhjelpsbøker forkledd som medisinsk relevans. Diagnoseproduksjonen i seg selv tilpasses et forbrukende folk. Høysensitiv! Ekstrovert! «Sånn er jeg, og det er naturlig at jeg lider!» stråler vi. Ubehaget finnes kanskje i minnet om en kaffikopp, i samtale med den gode sosialarbeideren, de NAV ansetter få av, de bruker for lang tid i grundig arbeid og de innvilger mer enn ansatte som ikke er utdanna sosionomer. Ubehaget sitter i en skrape i lakken, i fallet. Kanskje er du ikke så viktig? Kanskje er ikke livet ditt så stort? Det er vondt å oppleve når du hele livet har kjempa for å være god nok, men det kan åpne for å fortelle om ensomhet, om fravær av godhet, om tomhet, om prestasjonsangst.

Jeg fikk magesår i 2014. Jeg var helt normalvektig på den tida, så ikke trekk fedmekortet for fort. Jeg hadde tatt alt for mye smertestillende piller i all for lang tid. Jeg hadde vondt. Jeg fikk ikke sove. Etter det gikk det slag i slag. OsloMet tappa meg til beinet. Jeg levde på piller og koffein, konstant kortisolflusha mellom eksamener der alt skulle reproduseres og ingenting forstås. Høsten 2018 mista jeg tre viktige mennesker, og hadde to prolapser i ryggen. Jeg fikk et vanvittig magesår. Jeg kollapsa i hagen og lå på hjerteavdelingen på Lovisenberg. Jeg hadde følinger og sto i kø hos spesialisthelsetjenesten. Jeg hadde vondt. Noen måneder seinere traff skulderen min gulvet under en føling, den ble frossen og jeg kunne ikke gjøre stort mer enn å stønne meg gjennom elendige dager og grusomme netter. Midt oppi alt sammen fikk jeg det for meg at jeg skulle slutte med paracetamol, ibuprofen, alt sammen. Kanskje var det et slags bunnpunkt. Tenkte jeg at det ikke kunne bli verre, eller håpte jeg at det var mulighet for bedring? Jeg husker det ikke lenger. Det var litt som å være 16 og stå på ei strand på Lista i høststorm og tussmørke og brøle mot vinden. Vi gjorde det, Hilde og jeg. Det hjalp.

Det ble vondt. På ett år har jeg hatt ordentlig vondt i hodet, nyrestein gjentatte ganger, influensa, flere ganger har jeg hatt feber, menstruasjonssmerter, vond skulder, vond rygg. Jeg har klart meg uten pillene. Det kan ha vært et unødvendig strengt regime, men jeg har gjort det, og jeg vet med sikkerhet at jeg har lært én ting: Det går over, og jeg klarer å stå i det. Jeg har blitt bokstavelig talt smertelig klar over alle de gangene jeg griper etter den oransje pakka fordi jeg har vondt et annet sted enn der pillene kan fungere. Uro, å være trøtt eller sliten eller lei seg, virker alltid i evig veksel med kroppen, det er umulig å skille det ene fra det andre, men jeg har prøvd kjenne godt etter og tåle litt. Jeg har også valgt å være ærlig med datteren min. Når hun har vondt i ankelen, skal hun sitte stille litt før hun eventuelt velger en pille. Jeg fikk det vondere, nå har jeg det bedre.

Det beste med å ikke ta smertestillende medikamenter, har vært at tolvåringen fikk se at det var mulig. Jeg føler meg heldig nå fordi jeg tross alt ikke har smerter som er så ille at jeg trenger den oransje pakka. Alle er ikke så heldige. Mora mi er en av dem. I lokalavisen sto det at det hadde vært en kollisjon på Rom den natta, og at en sykepleier på jobb brakk et bein. 18-åringen som fikk sertifikatet den dagen, mista det i seks måneder. Jeg tenker at ingen kan ha regnet ut hvor fort han kjørte inn i det sovende byggefeltet. Hvor hardt han tråkket inn pedalen. Gutter, vet du, det er sånt de gjør. Akkurat som den unge kvinna møter en verden der krav om prestasjon og mestring arves, møter også de unge mennene både kjønna forventninger og kjønna forklaringer. Det er ikke bare blå og rosa klær, det er hvordan gutter er bajas og jenter strebere. Gutter arver sine fedres smertemestring gjennom forståelser av at de «født sånn» – til uro, slåssing, og lav evne til risikovurdering, som ved å kjøre for fort. Diskursen rammer alle.

Vi kan snakke om guttene en annen gang. Kanskje er det ikke min jobb å snakke om dem. Jeg ønsket å peke på den kjønna bruken av reseptfrie smertemedikamenter, og kvinners ansvar i å være gode forbilder for jenter i hvordan vi omgås de oransje pakkene. Ubehaget sitter kanskje i at vi må snakke sammen, ikke minst med ungene våre, virkelig lytte og være ordentlig ærlige om våre egne liv. Det virkelige ubehaget gjemmer seg nok bak en annen dør. Innenfor er rommet stille og tomt, men vi husker hva det var fylt av før. Min påstand er at vi ikke kan rømme fra verden med de problemene vi har i dag og samtidig forvente at det ordner seg. Vi deler en verden som er stor og krevende, de ideologiske motsetningene er enorme og ingen evner å lytte. Empati er mangelvare, solidaritet er et fremmedord. Det er ikke mulig å være et etisk ok menneske i dag og samtidig være rolig. Verden er som den er. Jeg er ikke rolig, og jeg har vondt over alt. Jeg er helt vanlig. Jeg tror ingenting blir bedre om vi ikke tar tak i den delte uroen, med ord, med handlinger, med nådeløs ærlighet.

Kilder
Aftenposten, 2019. Hammerseng-Edin: – Sannheten er at vi finner unge mennesker helt ned i 13-årsalderen som knasker Voltaren før og etter trening. www.aftenposten.no/sport/i/70PbP8/hammerseng-edin-sannheten-er-at-vi-finner-unge-mennesker-helt-ned-i

Amundsen, Bård, i forskning.no, 2018. Danske forskere advarer mot Voltarol og Voltaren. www.forskning.no/smertelindring/danske-forskere-advarer-mot-voltarol-og-voltaren/1238856

Amundsen, Bård, i forskning.no, 2019. Litt flere fattige i Norge. www.forskning.no/penger-ulikhet-okonomi/litt-flere-fattige-i-norge/1585230

Apotekforeningen, 2015. Undersøkelse: 1 av 3 unge kvinner tar paracetamol jevnlig. www.apotek.no/nyhetsarkiv/nyhet/unders%C3%B8kelse-1-av-3-unge-kvinner-tar-paracetamol-jevnlig?PID=36826&M=NewsV2&Action=1

FHI, 2019. Rapport fra Reseptregisteret 2014–2018: Flere kvinner enn menn får reseptbelagte legemidler. www.fhi.no/nyheter/2019/flere-kvinner-enn-menn-far-reseptbelagte-legemidler

FHI, 2017. Folkehelseinstituttet advarer: Forgiftninger med paracetamol øker blant unge jenter. www.fhi.no/nyheter/2017/roper-varsko-om-paracetamolforgiftning-bant-unge-jenter

Forskning.no, 2014. En av to kjøper legemidlene i butikk. www.forskning.no/marked-medisiner/en-av-to-kjoper-legemidlene-i-butikk/1128270

Samfunnsspeilet, 2008/5-6. Hva skjer med helsen vår midt i livet? www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/hva-skjer-med-helsen-vaar-midt-i-livet

SSB, 2017. Høyt utdannede behandler smerter selv. www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/hoyt-utdannede-behandler-smerter-selv

Øvreberg, Elisabeth, i forskning.no, 2015. Vi bruker stadig mer smertestillende. www.forskning.no/uit-norges-arktiske-universitet-forebyggende-helse-medisiner/vi-bruker-stadig-mer-smertestillende/487638

Illustrasjon: Aina Kirsebom