Vi er alle ufullstendige

Transpersoner er personer som føler seg som, identifiserer seg med, eller rettere sagt er et annet kjønn enn det kjønnet de ble tildelt ved fødselen. Kategorien transpersoner omfatter både transmenn, transkvinner og ikkebinære folk.

Jeg er selv transperson, og har engasjert meg i debatter om transpersoners rettigheter og vår plass i samfunnet. I slike debatter – som det har vært mange av i Norge denne sommeren, både i avisspaltene og i sosiale medier – har jeg ofte støtt på ciskjønnede folk (dvs. folk som ikke er trans) som påberoper seg et objektivt ståsted når det gjelder å definere både egen og andres identitet, men avfeier transpersoners oppfatning om egen kjønnsidentitet som forvridd eller misforstått. Grunnantagelsen hos en del cispersoner ser ut til å være at de vet bedre, ikke bare om seg selv og sin egen opplevelse av kjønn, men om kjønn i det hele tatt, og hvordan kjønn kan/bør/skal føles og leves. Transpersoners fortellinger om egne liv blir i svært mange sammenhenger møtt med skepsis og mistro.

Hva ligger bak denne holdningen, og kan vi finne den igjen også i andre sammenhenger? Kan vi finne en bedre måte å tilnærme oss kjønn på – og identitet og tilhørighet på generelt plan? I denne teksten vil jeg utforske dette temaet med utgangspunkt i et konseptuelt rammeverk basert på vest- og sentralafrikansk filosofi og fortellertradisjon.

Problemet med «fullstendige» kategorier

For å ta et eksempel fra min egen erfaringsverden som transkvinne: Alle transkvinner vet at det er mange cispersoner der ute som ser på oss ikke som de kvinnene vi er, men som menn i kvinneuttrykk. I enkelte andres øyne er vi, om ikke menn, så i alle fall ikke kvinner, men noe annet og udefinerbart (noe mer i retning av en ikkebinær kjønnsidentitet). Det er ikke uvanlig å støte på ciskvinner som føler seg støtt over å bli kalt «cis», og som insisterer på at «nei, jeg er bare kvinne».

Oppfatningen om at kvinne = ciskvinne er, slik jeg ser det, et uttrykk for en grunnantagelse om at cispersoner vet bedre enn transpersoner hva transpersoners kjønn «egentlig» er. Jeg har flere ganger diskutert med folk som har snakket om «kvinner» og «transkvinner» som om det var to helt forskjellige ting, og som argumenterer for at transkvinner for eksempel må stenges ute fra dametoaletter og -garderober for å beskytte kvinner. Her fremstilles transkvinner ikke som en annen og likeverdig underkategori av kvinner, men som noe annet – eller i beste fall «æreskvinner» som inkluderes opp til et visst punkt, men som likevel blir ansett for å score lavere på en tenkt skala av kvinnelighet.

Debatten om transpersoner minner meg ofte om debatten om innvandring og om hva det vil si å høre til i et land. I begge tilfeller handler diskusjonen om autentisk tilhørighet til en kategori (for eksempel «kvinne» eller «norsk»). I begge tilfeller står kampen mellom en majoritetsgruppe som anser seg for å ha et iboende eierskap til kategorien det er snakk om (og som derfor anser seg for å være kategoriens legitime portvoktere), og en minoritetsgruppe som anser seg som tilhørige til kategorien, men på sine egne premisser – premisser som ikke nødvendigvis passer med majoritetens definisjoner. Transkvinner er kvinner med Y-kromosom – går det an? Nordmenn med innvandrerbakgrunn har kanskje mørk hud eller et annet morsmål enn norsk – går det an?

Kanskje er problemet selve idéen om at fullstendighet eksisterer i det hele tatt.

Både transpersoner og folk av innvandrerbakgrunn har det til felles at vi ofte blir antatt å ha ufullstendig tilhørighet til kategoriene vi identifiserer oss med. Og ofte er det nettopp denne ufullstendigheten – dvs. iboende egenskaper ved transkvinner og innvandrere – som fremstilles som selve kjernen av problemet. Vi blir problemet; vi blir «matter out of place», for å bruke den britiske sosialantropologen Mary Douglas’ berømte definisjon på skitt (dirt).

Grunnholdningen om at cispersoner og etniske nordmenn representerer fullstendige eller rene identiteter, fører til at dype og potensielt svært interessante spørsmål om hva kjønn er, eller hva det vil si å være norsk, reduseres til et enkelt spørsmål om hvorvidt transkvinner og innvandrere er bra nok. Men kanskje er det ikke minoriteters ufullstendighet som er problemet. Kanskje er problemet selve idéen om at fullstendighet eksisterer i det hele tatt.

Den fullkomne gentleman

I romanen The Palm-Wine Drinkard forteller den nigerianske forfatteren Amos Tutuola en historie om en Hodeskalle (Skull) som bor i et hull i bakken. Når Hodeskallen drar til byen, leier han armer, bein og andre kroppsdeler av folk han kjenner, slik at han til slutt fremstår som et fullstendig menneske. Så vakker og imponerende blir han, at byfolket ser på ham som en «fullkommen gentleman» (complete gentleman). En kvinne ser Hodeskallen – i hans gentleman-forkledning – og forelsker seg i ham, og selv om han advarer henne om at han i virkeligheten er ufullstendig (incomplete), insisterer hun på å bli med ham hjem. På veien hjem må Hodeskallen levere klær og kroppsdeler tilbake til sine rettmessige eiere. Kvinnen blir forferdet når hun oppdager at mannen hun var blitt så betatt av bare var en Hodeskalle i lånte fjær.

Samfunnsforskeren Francis Nyamnjoh (som for tiden er professor i antropologi ved University of Cape Town, hvor han har vært min doktorgradsveileder) har tatt Tutuolas fortellinger et steg videre, og brukt dem som del av grunnlaget for et antropologisk konseptuelt rammeverk. Fortellingen om «den fullkomne gentleman» kan ifølge Nyamnjoh ses på som en illustrasjon på en allmennmenneskelig tilstand: I bunn og grunn er vi alle som Hodeskallen – en rå og ufullstendig (incomplete) kjerne av grunnleggende menneskelighet. På grunn av dette fokuset på vår iboende ufullstendighet (incompleteness) kalles Nyamnjohs rammeverk noen ganger for incompleteness-rammeverket.

Tutuolas fortellinger og Nyamnjohs refleksjoner lærer oss at ingen av oss er født til perfeksjon.

De ytre identitetene vi «tar på oss», og andre verktøy vi bruker i livene våre for å «bygge på» oss selv, kan sammenlignes med kroppsdelene som Hodeskallen leier av vennene sine. Tutuola beskriver disse verktøyene med ordet juju, som vanligvis refererer til en spesifikk vestafrikansk åndelig tradisjon. I denne sammenhengen har imidlertid juju en bredere betydning; Nyamnjoh kaller det technologies for self-activation. Slike teknologier er alltid kontekstuelle, og når vi bruker dem i deres rette sammenheng er det ingenting galt med dem. Problemene kommer når vi klamrer oss fast til jujuene også utenfor kontekst, når det ikke lenger er bruk for dem, fordi vi ønsker å gardere oss for fremtiden eller utøve symbolsk makt over andre. Og når vi identifiserer oss for mye med våre jujuer er det lett å bli forledet til å tro at vi virkelig er fullstendige, complete, og å glemme at vi alle egentlig er Hodeskaller av samme slag.

«Man er ikke født kvinne, man blir det», skrev Simone de Beauvoir. De som argumenterer for at transkvinner ikke er kvinner på lik linje med ciskvinner, bør huske på at heller ikke ciskvinner er fullstendige (complete). Deres identiteter som kvinner er like komplekse, kontekstuelle og relasjonelle som transkvinners. Vi bygger oss selv gjennom gjensidig utveksling med andre mennesker, akkurat som Hodeskallen. Tutuolas fortellinger og Nyamnjohs refleksjoner lærer oss at ingen av oss er født til perfeksjon. Ja, incompleteness-rammeverket viser oss faktisk at selve idéen om perfeksjon er skadelig i seg selv, ettersom den oppmuntrer til ekskluderende holdninger og forestillinger om at livet er et nullsumspill hvor den enes brød er den andres død. Vi ser det i debattene om transpersoner og innvandrere: Enkelte feministiske grupperinger hevder at inkludering av transkvinner i kvinnefellesskapet vil være direkte skadelig for ciskvinner, og i det politiske liv slås det mynt på idéen om at norske velferdsgoder skal være forbeholdt folk med lang familiehistorie i landet. Slik tenkning bunner i et overfokus på jujuene som gjør oss forskjellige, på bekostning av den felles menneskeligheten som ligger til grunn hos oss alle: Både cis- og transkvinner ønsker frihet fra undertrykkelse, og innvandrere og flyktninger er mennesker med like legitime håp og drømmer som norskfødte mennesker har.

Romslighet og conviviality

Jeg har tidligere skrevet (her og her) om at jeg mener at cis- og transkvinner har alt å vinne og ingenting å tape på stå sammen i kampen for bedre vilkår for alle kvinner. De aller fleste transkvinner opplever de negative sidene ved samfunnet stort sett på samme måte som ciskvinner: Vi opplever fordommer, trakassering, objektivisering, usynliggjøring og umyndiggjøring i kraft av å være kvinner (og ofte litt ekstra, for de av oss som er åpent eller synlig trans). Det er ingen transkvinner som seriøst argumenterer for at ciskvinner og transkvinner lever identiske liv eller har identiske opplevelser, og personlig kan jeg godt forstå de ciskvinnene som ønsker at det skal kunne finnes egne rom og fora kun for ciskvinner i visse sammenhenger. Men alle ciskvinner lever heller ikke identiske liv, og det er ikke gitt at cis versus trans alltid er den viktigste skillelinjen blant kvinner. Som lesbisk transkvinne opplever jeg for eksempel at jeg til tider har mer til felles med lesbiske ciskvinner enn med heterofile transkvinner.

Enkelte trans-skeptikere sier de er redde for at transkvinner ønsker å utvanne eller oppløse selve kvinnekategorien og gjøre ordet «kvinne» meningsløst. Det ønsker ikke jeg. En slik alt-eller-ingenting-tilnærming ville uansett ikke vært i tråd med incompleteness-tankegangen. Jeg mener at kjønn er virkelig og må tas på alvor. Jeg er jo selv kvinne, om jeg vil det eller ei (kjønnsinkongruens er ikke et valg), og jeg har ikke noe ønske om å tvinge andre til å definere seg annerledes enn det som er riktig for dem. Det jeg ønsker er romslighet, en anerkjennelse av at kategorien «kvinne» – akkurat som andre kategorier – er mangfoldig. Kvinner kan være mørke eller lyse i huden, store eller små, funksjonshemmede eller funksjonsfriske, trans eller cis, fattige eller rike, unge eller gamle. Ingen av disse tingene gjør oss mer eller mindre kvinnelige. Kvinnebevegelsen må omfatte alle typer og grupper av kvinner, og den må ta alle kvinners erfaringer på alvor. Her er incompleteness-tankegangen til god hjelp, og den passer, slik jeg ser det, som hånd i hanske med en interseksjonell tilnærming til feministisk kamp.

Ufullstendighet er en mulighet.

Et særtrekk ved incompleteness-rammeverket er det eksplisitte fokuset på ufullstendigheten som noe positivt. Ufullstendighet er en mulighet. Ufullstendighet betyr at vi alle sammen har potensiale til å bli alle de tingene det er mulig for et menneske å bli. Dette fordrer imidlertid at vi slår oss til ro med at identitet og eksistens er flytende, og at vi lar være å klamre oss fast til jujuer, samme hvor tiltrekkende det noen ganger kan føles.

Dermed er incompleteness en invitasjon og en utfordring på samme tid – en invitasjon og en utfordring til å bryte med fasttømrede forståelser av hva det vil si å være menneske, slik at vi kan leve sammen på en åpen og gjensidig imøtekommende måte. Nyamnjoh kaller dette conviviality, et ord som grovt kan oversettes som «sam-leving». Google Translate oversetter det med «trivsel», og selv om det kanskje ikke er en helt korrekt oversettelse, er det likevel noe sant i det: Vi mennesker trives best når vi lever sammen i åpenhet og aksept.

Foto: Steve Jurvetson (Flickr)

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika, der hun for tiden bor. Hun sitter i styret for Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya. Hun er brennende opptatt av temaene identitet og tilhørighet, og blogger om slektsforskning på miriamsgenealogycorner.blogspot.com

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*