Under Trondheim Pride, den 15.september, er det operakafé på Rosendal med gruppa “Skeive Stemmer”. Jeg snakket med de tre sangerne om rom, om at opera egentlig er litt skeivt og om å se sine egne historier på scenen. 

Therese, Eldrid og Maria vil ikke at skeivheten deres skal være underlagt identiteten som operasangere. De er jo begge deler. Men hva er konsekvensene av å være seg selv?

Vi har jo fått kommentarer som: “Det er jo kjempefint at dere har laget denne gruppa, men må dere ha ‘skeive’ med i navnet?”

Alle fire humrer gjenkjennelig av Eldrids fortelling. Men selv om kommentaren er så klassisk at det er komisk, er det også fullt alvor.

Da tenkte jeg, jo, at “Ja! Vi må hete skeive stemmer!”. Det gjorde det enda mer motiverende, sier Eldrid ivrig.

De tre sangerne møttes på masterløpet ved Operahøgskolen ved Kunsthøgskolen i Oslo. Der skulle de blant annet lære å forme sitt eget kompani. De innså fort at de følte på de samme tingene. De samme barrierene. De samme reglene de måtte følge. Det samme savnet etter et rom. 

Det er livsnødvendig å se seg selv, sine historier, sier Therese.

Når du er marginalisert, har du mindre rom. Mens andre er vant til at samfunnet rundt deg legitimerer din identitet. Vi må gjøre en oversetting i hodet for at vi skal kunne relatere.

For det er kanskje en egen type historie man ser for seg når man hører ordet “opera”. Han er forelsket i henne. Han og henne kan ikke få hverandre. Han kjemper med sverdet mens hun gråter i toppen av tårnet. Den mannlige og kvinnelige stereotypien i all sin prakt. Som da forklarlig nok spilles av barritonen og sopranen, forklarer sangerne meg. Denne heteronormativiteten, det at det heterofile forholdet forstås som det “normale”, får ikke bare konsekvenser for historiene vi ser på scenen. Det påvirker hele prosessen fra casting til du har fått rollen. Jeg drister meg til å stille et spørsmål jeg gruer meg til å høre svaret på.

Har dere vært redd for å få færre roller etter at dere startet denne gruppen?

Ja, svarer alle tre i kor. Før Maria legger til, nyanserende:

Jeg føler ikke nødvendigvis at bare fordi jeg er skeiv, så blir jeg nektet roller, men kanskje man tror at hvis man skal ansette meg så må man liksom ta tak i hele debatten? 

For jeg forstår i løpet av samtalen at dette er en debatt. Operamiljøet har klare rammer, maktstrukturer og stolte tradisjoner. Denne kompotten har Skeive Stemmer kjent på, for det er ikke bare ett svar på hvorfor skeive ikke har en klarere stemme i kunstformen. Og det aller meste er subtilt.

De har ikke noe imot at vi er skeive, men de vil helst at vi skal være skeive etter øvingen! sier Therese med et smil.

Helst dra på homsebar etter øvingen, ja! sier jeg. Latteren sitter løst. Men jeg ser for meg rommet de og så mange andre ønsker seg. Rommet der de ser sine historier på operascenen. Rommet der de ser seg selv. Det er det de lager seg nå. Bare det at de finnes skaper det rommet.

Det er ironisk, sier Maria med et smil

For det finnes ikke en kunstform med flere skeive folk!

Det er ikke bare sant i dag. Store navn innen klassisk musikk og opera, som Händel og Tjaikovskij er i ettertiden tenkt på som skeive kunstnere. Kastrater (populært kjent som evnukker) hadde en høytstående posisjon i operaverden i sin tid. Det samme gjaldt bukseroller, altså roller som unge menn som også i dag spilles av kvinner. Det skeive går igjen i operaens historie, som også Skeive Stemmer forteller om i forestillingen sin. Likevel er Skeive Stemmer det eneste skeive operakompaniet i Norge. Jeg er spent på hva de tenker rundt dette konseptet. 

Vi må ha en viss ramme for å få fram budskapet. Vi skal ikke være en homogen gruppe, men vi vil skape arbeid for skeive, både grafiske designere og komponister, sier Eldrid. 

Vi har ikke laget denne gruppa for å ekskludere. Men vi vil at skeive stemmer skal bli hørt.

For er du vant til at samfunnet legitimerer din identitet som Therese sa, da kan legitimering av andre identiteter enn din egen kanskje oppleves som utvisking av din egen? Dette slår meg mens jeg hører på alt de tre sangerne har å fortelle. For det er jo ikke mye de ber om. Faktisk er det helt grunnleggende. Å bli anerkjent. Å vite at, ja, de finnes. Å få se at, nei, de er ikke på siden av samfunnet. At deres identitet blir legitimert, gjør ikke andres identiteter mindre legitimert. Men de tre sangerne har møtt slike reaksjoner. Det får dem til å tenke på publikummet sitt, sier Therese:

Mange av oss må gjøre en sånn oversetting mellom det vi ser på en scene og vårt eget liv. Vi vil at publikum ikke skal trenge å måtte gjøre denne oversettingen. Vi vil de skal tenke: Skitt, det der er meg!

15. september kl 19.00 synger de på åpningen av Rosendal Teaters operakafé, hvor de presenterer et variert program fra operahistorien skrevet utelukkende av skeive komponister, bl.a. Britten, Poulenc, Tsjajkovskij, Menotti m.m. Er du uheldig og går glipp denne gangen, er det to operakafeer på Rosendal til, før jul. 

Foto: Mira Wickman