Refleksjoner ved veis ende

«Men vi er ved veis ende nå». Slik begynte Trond Giske sin tale på Trøndelag Aps mye omtalte årsmøte. Helt siden desember 2017 har vi snakket om Giske-saken, og nå har den fått et punktum. Da passer det bra å ta en kikk på alle oss andre som har diskutert og ment noe om Arbeiderpartiet, #MeToo og Giske. Boka Giskesaken og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet av Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret kan hjelpe oss med det. For hvordan gikk det egentlig da saken sprakk og alle begynte å snakke om nestlederen i Arbeiderpartiet?

Sletteland og Orgeret har identifisert tre måter å forstå og snakke om Giske, også kalt diskurser, i mediene i denne perioden: heksejakt på Giske, kamp mot strukturell sexisme og varslingssak i Arbeiderpartiet. Den første, heksejakt på Giske, handlet om rettsikkerhet til menn og frykten for at menn blir satt i gapestokk (s.47). Den andre diskursen i offentligheten handlet om hvordan Arbeiderpartiet skulle behandle varslingssaken (s. 59). Den tredje diskursen anså at varslene mot Giske var en del en større kamp mot strukturell sexisme (s. 53). Dette påvirket hva man syntes var viktige sider av saken, hvem man hadde sympati med, hvor alvorlig saken var og hva slags konsekvenser den burde få. Det er nyttig å se saken utenfra, fordi man også kan reflektere over sin egen posisjon i debatten. Jeg kan begynne med meg selv, og jeg håper at flere følger etter.

Jeg deltok selv i den offentlige debatten, og ville nok blitt plassert i kamp mot strukturell sexisme-diskursen. Om denne diskursen skriver forfatterne: «Den la til grunn til at seksuell trakassering er et resultat av – og en av flere metoder for å opprettholde – kvinners underordning i samfunnet, altså strukturell sexisme. I denne diskursen er den utsattes perspektiv i sentrum (…) Alvorlighetsgraden av seksuell trakassering ble her vurdert i lys av ujevne maktrelasjoner, som hvorvidt den utsatte part hadde mulighet for å komme ut av situasjonen eller risikerte vanskeligheter i ettertid» (s. 53). De som tilhørte denne diskursen la vekt på, slik jeg gjorde i mine innlegg, at dyktige menn har blitt beskyttet, og at #metoo er et vannskille. Nå er det den utsatte for seksuell trakassering som blir hørt og trodd, og ikke usynliggjort. Oppførsel som før ble godtatt, får nå konsekvenser for den som utførte handlingene og ikke ofrene.

En klar styrke med denne diskursen er at den legger vekt på maktrelasjoner. Dette er viktig for hvordan vi forstår det som skjer når trakasseringen foregår og hvorfor det er vanskelig å stoppe handlingene selv. Varslerne i Arbeiderpartiet har lagt vekt på hvor vanskelig det var å varsle mot en mektig mann som Giske, og at det var tøft å bli fremstilt som de gjorde det som et ledd i en maktkamp. Her har Sletteland og Orgeret et godt poeng i slutten av boken: Det må bli slutt på å anklage noen for å bruke varsling som et våpen i en maktkamp. Derfor var det et tilbakeslag for #metoo i det politiske Norge at Arild Grande truet med å varsle mot Ingvild Kjerkol om hun stilte til valg. Det håper jeg var siste gang vi opplevde.

Mine innlegg plasserte meg også i den delen av den offentlige samtalen som mente at det hadde vært for lite sanksjoner mot han og det ikke skulle bli lett å komme tilbake (s. 75). Dette synes jeg er et vanskelig punkt. Hva slags sanksjoner er gode nok? Eller er det nok, som Dagsavisens Johnsen skrev, at han har stått i en gapestokk? Giske trakk seg før han ble bedt om å fratre, og fikk lov til å bestemme hvor lenge han skulle være uten makt selv. Han prøvde å bruke et juridisk språk for dette: Han sonet og bør få komme tilbake etter at straffen var over. På den måten unngår han diskusjonene om tilgivelse og forsoning. Det går igjen i flere slike saker at det er mannen som har trakassert som ønsker å definere når han selv ønsker å komme tilbake, og jeg skulle ønske vi som samfunn også hadde en diskusjon om når man kan komme tilbake. Da kan vi andre legge premisser for debatten, og ikke #metoo-felte menn. En forutsetning må da være at man har bedt om unnskyldning og funnet måter å gjøre opp for seg, og vist at man har forandret seg. Fordi det ble uklart hva sanksjonen fra Arbeiderpartiet var og hvor lang tid det burde ha gått før han stilte til valg i Trøndelag Ap, fikk Giske for mye definisjonsmakt. Siden det ikke ble gjort en juridisk vurdering av saken opp mot likestillingsloven, kunne Giske bruke dette til sin fordel. Derfor burde det ha vært en større debatt om hvorfor den ikke ble vurdert opp mot denne loven. Fordi jeg anså det som en sak som handlet om strukturell sexisme, bidro jeg og andre til at det ikke debattert grundigere.

En annen bekymring som har vært med oss fra begynnelsen av #metoo, er at menns erfaringer med å ha blitt trakassert kan bli mindre synlige. En diskurs som tar utgangspunkt i «kvinners underordning i samfunnet», skyver menn ut av samtalen om å bli trakassert. Det har ikke vært et problem i denne sammenhengen: Giske-saken handlet om trakassering av yngre kvinner. Problemet oppstår når man skal overføre måter å snakke og erfaringer fra denne runden til andre situasjoner, der den utsatte er en mann. Å bruke mye spalteplass på en sak kan også gjøre at andre ikke ser hvor deres historie passer inn. Hva skjer med rommet for å si ifra for en mann som har blitt trakassert av sin kvinnelige sjef eller en kvinnelig politiker? Eller en ung mann som blir seksuelt trakassert av sin eldre, mannlige sjef? Jeg tror ikke at vi skal ta alle mulige forbehold når man for eksempel snakker om Giske, men jeg ser også at å ensidig se #metoo som et utrykk for en skjev maktbalanse mellom kvinner og menn har klare ulemper for menn med lite makt. Løsningen er å markere solidaritet med menn som står frem og forsterke deres stemmer i offentligheten.

Vi er ved veis ende nå. Giske er ute av politikken neste høst, og det vil nok ikke komme flere varsler mot han. Det er likevel viktig å drøfte hvordan debatten og mediedekningen foregikk, og hva slags mønstre som utviklet seg. Det er lurt for å forstå denne saken, men også for de kommende sakene. Dessverre kommer det nok flere saker og runder om #metoo i offentligheten, og refleksjonene jeg har prøvd meg på her tror jeg kan føre til at neste runde blir litt bedre.

Referanser:

Alle referanser med sidetall er hentet fra Giskesaken og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet av Anja Slettland og Kristin Skare Orgeret. Den ble utgitt i 2020 av Forlaget Manifest.

Andre referanser er lenket til direkte i teksten.

Illustrasjonsbilde: END OF THE ROAD. 1. WARRINGTON CHESHIRE UK. av Ronald Saunders (tilgjengelig under CC BY-SA 2.0). Bildet er redigert for å endre utsnitt og størrelse.

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 30 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*