Ny handlingsplan mot selvmord – langt mellom visjon og virkelighet

Denne teksten inneholder omtale av psykisk sykdom og selvmord, og kan oppleves som opprørende eller triggende for noen.

Noen telefonnumre hvis du ønsker å snakke med noen eller få råd:
Mental Helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kyrkjas SOS: 22 40 00 40

Ved akutt selvmordsfare: 113

Kilde: helsenorge.no

10. september lanserte regjeringen sin nye handlingsplan for forebygging av selvmord. Et sentralt element i handlingsplanen er den såkalte nullvisjonen, altså et mål om at ingen mennesker skal ta livet sitt. Det er en lang vei fra seks hundre til null. Hvordan skal regjeringen nå dette ambisiøse målet?

Den nye handlingsplanen inneholder en rekke fokusområder. Sikring av utsatte områder for å hindre såkalte impulsive selvmord og økt tilgang til digitale selvhjelpsverktøy er noen av tiltakene som trekkes fram. Tilgangen til og kompetansen hos lavterskeltilbud og hjelpetelefoner skal styrkes, og personer som arbeider med barn og ungdom skal få styrket kompetanse om skadelig innhold på nett. Hvert eneste selvmord skal kartlegges. Det er mye som kan diskuteres ved den nye handlingsplanen, men helhetsinntrykket er at den ikke gjør noen verdens ting for å styrke den tynnslitte tilliten til Solberg-regjeringens politikk på dette området. Omfattende holdningskampanjer som skal bryte ned tabuer rundt selvmord og få flere til å søke hjelp, trekkes frem som et av de viktigste tiltakene. Ti millioner kroner skal brukes på en slik kampanje. Særlig dette punktet i handlingsplanen vitner om manglende evne eller vilje til å forstå behovene til gruppen de skal forsøke å hjelpe.

Søk hjelp, snakk med noen, gå i terapi. Disse frasene gjentas til det kjedsommelige i diskusjoner om psykisk helse og selvmordsforebygging. Fraser som vi sannsynligvis bli eksponert for i enda større grad når regjeringens livreddende millionkampanje rulles ut. Ut fra regjeringens kommunikasjon, som gjenspeiler tonen i debatten for øvrig, kan en ofte få inntrykk av at alle som tar livet sitt lider i det stille, aldri kontakter helsevesenet, og klistrer på seg et tappert smil. Selv om det så klart finnes mange slike tilfeller, er dette inntrykket en forvrengning av virkeligheten. Faktum er at mange av dem som til slutt tar livet sitt, eller har forsøkt å gjøre det, gjentatte ganger har forsøkt å få hjelpen de trenger, og ikke fått den.

Det de får, er brev etter brev med avslag. Langt flere får avslag på behandling innenfor psykisk helsevern enn i somatikken. Er fastleger virkelig så mye dårligere til å vurdere når noen trenger psykisk helsehjelp enn de er ved annen sykdom? Hvis du innvilges rett til hjelp, møter mange umenneskelig lange ventetider for å i det hele tatt få snakke med en psykolog. Femten uker er lenge når du ikke vet om du takler femten minutter til. Møter du opp på legevakta og forteller at du tenker på å ta livet ditt, kan du oppleve å bli nektet hjelp, eller sendt hjem med noen beroligende i lomma. Det hjelper lite at helseministeren stadig hevder at regjeringen øker satsingen på psykisk helse når behandlere og brukere ikke kjenner seg igjen i denne påstanden. Hva er poenget med å bruke ti millioner på å oppfordre folk til å søke en hjelp som slett ikke finnes? De evinnelige oppfordringene om å søke hjelp insinuerer at hovedproblemet ligger i at de som sliter, ikke tør eller ønsker å søke hjelp. Dette er veldig ofte ikke tilfellet, og når disse oppfordringene ikke følges opp av kortere ventetider eller flere sengeplasser, oppleves de som et hån mot alle de som kjemper i motbakke mot et system som ikke fungerer.

Det er altså mye som er kritikkverdig med regjeringens nye handlingsplan. Beleilig nok for Erna Solberg og Bent Høye vil nok mye av denne berettigede kritikken aldri nå forsiden av avisene. Det er ikke mange alvorlig deprimerte mennesker som spretter opp ved soloppgang for å møte opp i politisk kvarter. Mange av stemmene som vet best hvorfor disse tiltakene er feilslåtte eller mangelfulle er ikke lenger blant oss, eller de mangler krefter til å ta opp denne kampen for ørtende gang. De som vet best hva som ikke fungerer når det gjelder psykisk helsevern og selvmordsforebygging i Norge, har fått sine ressurser og sin energi stjålet av den dysfunksjonelle velferdsstaten. Man bør helst være frisk for å orke å være syk i Norge. Særlig om en slumper til å være så heldig å være psykisk syk. Det maratonløpet som mange må holde ut år etter år for (kanskje) å få den hjelpen de trenger, i møte med psykisk helsehjelp, fastlegen, eller NAV, hadde slått ut de fleste funksjonsfriske på et blunk. Dette perspektivet er helt fraværende i regjeringens handlingsplan.

Derfor er det mest provoserende med handlingsplanen ikke de vage “visjonene” eller de naive oppfordringene om å søke hjelp. Det mest provoserende er det som ikke står i handlingsplanen. Det som trengs er raskere og mer langvarig hjelp. Kutt i psykiatrien og nedleggelser over det ganske land er neppe noen suksessformel hvis man ønsker å unngå at folk tar livet sitt, for det første. I Høyres regjeringstid har antall sengeplasser i psykiatrien blitt redusert med 800. Handlingsplanen inneholder ingen konkrete tall på hvor mange nye sengeplasser regjeringen tenker å innføre, sannsynligvis fordi dette ikke er noe de ønsker å prioritere. Det er tross alt bare å fange opp alle som sliter med de magiske lavterskeltilbudene, så vil vi til slutt ikke trenge en eneste sengeplass. At vi skal klare å hjelpe alle med holdningskampanjer, dagbehandling og lavterskeltilbud, er ønsketenkning.

Et annet tema som glimrer med sitt fravær er den økonomiske situasjonen til dem som er helt eller delvis uføre som følge av psykiske lidelser eller andre helseproblemer. Tenk deg at du er ung og ufør og har en årsinntekt som tilsvarer omtrent en førtiendedel av det regjeringen vil bruke på sin storslåtte holdningskampanje. Søk hjelp. Snakk med noen. Gå i terapi. Hvis du er alvorlig deprimert, og får beskjed om at ventetiden for hjelp er et halvt år – hvilke muligheter har du nå? Bruke en tidel av hele månedsbudsjettet ditt på én førti minutter lang samtale hos privat psykolog? Helsa eller husleia? Hvor mye er livet ditt verdt? Ikke så mye, virker det som, i en velferdsstat som er mer opptatt av å mistenkeliggjøre trygdemottakere enn å behandle dem med respekt. En idé som regjeringen kan få helt gratis, er å reversere kuttene i AAP-ordningen og prioritere arbeidsuføre fremfor de rikeste i landet. Slutt å kutte i stønader og trygd til dem som har minst. De fleste blir ikke friskere eller mindre suicidale av å ikke vite om de får til å betale regningene, eller aldri å ha råd til å ta en kaffe med en venn. Hvis dere forteller folk at livet deres ikke er verdt å redde, ikke lat som dere er sjokkert når de kommer til samme konklusjon.

Det er mye som kan og må gjøres for å hjelpe dem som sliter. Dessverre er regjeringen ute av stand til å se at deres politikk fører til mer fattigdom, ensomhet og sykdom. Antall selvmord vil ikke gå ned uten at det gjøres noe med antall måneder ventetid for å få hjelp, antall behandlere, antall sengeplasser, antall kroner landets aller rikeste aller nådigst kan avse for at en ung ufør kan betale husleia neste måned. Spar meg for kampanjer som oppfordrer folk til å søke hjelp før den hjelpen faktisk eksisterer. Vi trenger ikke flere tomme ord eller store visjoner. Det vi trenger er en ny politisk kurs som tar mennesker som sliter på alvor og gir dem mer, i stedet for mindre, trygghet.

[Illustrasjonsbilde: Sasha Freemind / Unsplash. Bildet viser mann som står med ryggen til foran et vindu i et ellers mørkt rom.]

Om forfatteren

Edel Malene Farstad

Edel Malene Farstad

Jeg er 22 år gammel og bor i Trondheim. Driver radioprogram på Radio Revolt, og bruker ellers mye tid på musikk, bøker og spill. Jeg er spesielt opptatt av kvinnehelse, solidaritet og rettferdighet, og interessert i feministisk kunst og litteratur.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*