Lønn som fortjent, ikke applaus!

Kvinner på Tvers er et samarbeid mellom mange fagforeninger og kvinneorganisasjoner og har årlig siden 1994 holdt en konferanse med temaer som angår kvinner i arbeidslivet. I år ble konferansen avlyst grunnet koronapandemien, men lørdag 12.september ble det avholdt en aksjonsmarkering på Eidsvoll plass, rett foran Stortinget konferansen “Lønn som fortjent, ikke applaus” i regi av Kvinner på Tvers. Appellantene var Cecilie Pérez fylkesstyremedlem og leder av utvalg for Likestilling og Mangfold i Utdanningsforbundet Viken, Ingunn Strand Johansen leder av FO Viken og Charlott Pedersen nestleder i Handel og Kontor Oslo og Akershus. Alle appellantene er del av arbeidsgruppa til Kvinner på tvers.

Kravene for i år var klare. Rett til likelønn, bedre arbeidsvilkår, en styrker arbeidsmiljølov og krav til kvinners rettigheter og sikkerhet i de landene vi investerer i og handler med.

Som en oppfølging, lørdag 17. oktober kl. 10.00 holder Kvinner på Tvers et webinar med Linn Stalsberg om hvordan koronapandemien påvirker arbeidslivet sett fra et kjønnsperspektiv. Lenken til arrangementet finner du her https://www.facebook.com/events/178579680242566/

Appell av Ingunn Strand Johansen, leder av FO Viken

Jeg er Ingunn Strand Johansen og er leder for FO Viken.

FO er den eneste fagforeningen som jeg kjenner til som har nedfelt i sitt prinsipp program av vi er en feministisk organisasjon. Det gir oss tyngde. Tyngde når vi skal kjempe for lik lønn og avslutte verdsettingsdiskrimineringen.

Det er ingen hemmelighet at kvinnekampen ikke er et avsluttet kapitel.

Historien har vist oss at ingenting kommer av seg selv, Og at de rettighetene vi har kjempet for ikke varer evig.. At ingen kamper er vunnet en gang for alle.

Vi har sett at det ikke nytter å lene seg tilbake å tro at «alt ordner seg selv». og at vi har oppnådd likestillingens nirvana For det gjør ikke alltid det. Vi ser det når abortloven brukes som forhandlingskort, vi ser det når likestillingsloven forsøkes endres, vi ser det når seksuell trakassering på arbeidsplassene, på studiestedene og i skolegården latterliggjøres og ties i hjel.

Vi, Kvinner på Tvers, fra fagbevegelsen og fra kvinneorganisasjonene finner oss ikke i dette. FO pekt på 4 fokus områder vi tillitsvalgte skal jobbe kvinne politisk med:

  • Likelønn
  • Rett til heltid
  • Øke kvinneandelen i arbeidslivet på alle nivå og på toppnivå i politikken.
  • Kjemp mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Alltid, overalt

Kvinner på Tvers sin konferanse er et viktig verksted hvor vi møtes mange for å debattere dagsaktuelle tema. Vi gratulerer HK med vel overstått mekling. Viktige kvinnekrav er innfridd. Men håndtering av sykelønn ikke.  Et krav som vi i offentlig sektor knapt kan forestille oss, men som fortsatt er et rimelig krav.

Det er ille at noen av oss kvinner ikke tør å si at vi er gravide i fare for å miste vår midlertidige jobb. Vi må jobbe for at arbeidsmiljøloven, verneloven, blir styrket.

Kvinner som nå er uten tak over hodet, kvinner på flukt med barn etter at Moria er brent ned. De trenger vår solidaritet. Vi må ta imot de som trenger det, ikke kun 50.

Om ikke vi, fra fagforeninger i alle sektorer, fra kvinneorganisasjonene skal si i fra, hvem skal det da.

Appell av Cecilie van der Hagen Johansen Pérez, leder av Utvalg for Likestilling og Mangfold i Utdanningsforbundet Viken

Takk for at vi får komme hit i dag, og takk til Kvinner på Tvers for det viktige samarbeidet.

Jeg er lærer. Jeg er lærer i grunnskolen.

Jeg tilhører en kvinnedominert sektor i arbeidslivet. Vi er 75 % kvinner i grunnskolen og 91 % kvinner i barnehagen. Jeg tilhører en verdsettingsdiskriminert sektor i arbeidslivet.

Som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet står jeg sammen med nær 183 000 barnehagelærere, lærere, lektorer og ledere. Du møter oss i barnehagen, grunnskolen, videregående opplæring, universiteter og høyskoler, og i støttesystemene rundt barna og elevene.

Vi står sammen i en samlet profesjon. Vi står sammen i utøvelsen av et enormt viktig samfunnsmandat. Vi utdanner Norge.

Da stilles det krav til kompetanse. Det stilles krav til vår utdanning og vår erfaring, og det med rette, for i våre barnehager og i våre klasserom dannes Norges fremtid. Vi tar vårt ansvar. Vi tar vårt ansvar hver dag med barna, hver dag med elevene. Hver ettermiddag og mange sene kvelder med dokumentasjon, vurderinger, faglig oppdatering, videreutdanning, og svare på henvendelser, e-poster, telefoner, og hvem vet hva … Og så kommer endelig høstferien. Da skal vi få avspasert noe av dette merarbeidet. Men da sier den gjennomsnittlige lærer: Nå får jeg endelig tid til å få gjort unna litt jobb. For sånn er lærerhverdagen!

Men hva med våre krav? Hva når vi stiller krav til å få lønn for den jobben vi gjør? Når vi stiller krav til at vi også skal få lønn for vår kompetanse, at vi også skal få for vår utdanning. Grunnutdanningen i dag for å få lov til å kalle seg lærer er 5-årig masterstudie. Oppå der kommer videreutdanning og nye kompetansekrav som vi fyller. Vi krever vår lønn for denne kompetansen, og vi krever også lønn for vår erfaring. Men år, etter år, etter år kommer det nye krav. Og år etter år, etter år, er det ikke nok i potten når lønn skal fordeles til oss.

Kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor blir lavere lønnet enn mannsdominerte grupper med tilsvarende utdanning, kompetanse og ansvar i privat sektor.

Men for lærere stopper ikke diskrimineringen der. I fjor gikk mellomoppgjøret til mekling, og partene satte seg sammen i et utvalg for å se på fakta, se på tallene og gjøre grundige analyser. Hva fant vi ut? Jo, i perioden fra 2004 til 2019 var har lærernes lønnsutvikling ligget 14,1 prosentpoeng lavere enn for øvrige kommunalt tilsatte. Hadde vi hatt en mer lik lønnsutvikling som andre, ville dagens gjennomsnittlige lønnsnivå for lærerne, vært ca. 50 000 kr høyere. Det er mye penger. Da snakker vi om verdsettingsdiskriminering.

Når vi i tillegg vet at lønnsnivået ofte er argumentet mot at private skoler inngår tariffavtaler og det bare er 20% av de private skolene som er dekket av en tariffavtale, begynner vi å ane konturene av elefanten i rommet: Vi får ikke lønn som fortjent!

Heller ikke hjelper det å rykke oppover i utdanningssystemet. Har du nok erfaring og nok utdanning til at du kan dele dette med de kommende generasjonene lærere ved å undervise i høyere utdanning, da går du nemlig ytterligere ned i lønn.

Dette er her er uakseptabelt. Dette er ikke å verdsette kompetanse. Dette er ikke å verdsette utdanning. Derfor sier jeg til dere der oppe på Stortinget: Skjerp dere! Nå er det på tide at også vi får det vi fortjener!

Vi fikk jo fakta på border nå, endelig. Endelig må man da se at vi også må få det vi fortjener. Vi gikk inn i tariffåret 2020 med skyhøye forventninger.

Så kom Covid-19, så kom krisen … og med krisen kom stengte skoler og stengte barnehager. Da er det profesjonshjertet som slår inn.

Vi åpnet våre hjem som digital avsendersentral for samhandling og opplæring. Vi brukte systemer som vi i stor grad selv måtte lære oss å bruke på egen fritid. Vi lagde oppleggene som ikke fantes der fra før. Og vi samarbeidet, vi snakket. Med elever. Med foreldre. Med kollegaer. For vi utdanner Norge også i koronatid.

Vi fikk klapp på skulderen. Vi fikk en applaus. Takk for det!

Men hva fungerer ellers der ute i samfunnet når skolene stenger og barnehagene stenger? Vi, sammen med alle andre, er dypt takknemlige for igjen å kunne møte elevene i klasserommene og barna i barnehagen. Det er jo dit vi vil, så vi tok imot nye rutiner. Vi følger nye smittevernstiltak. Vi fikk kohorter. Men vi fikk også tydelig se at departementets skrivebordstall og det kartet de tegner over virkeligheten, ikke stemmer overens med den virkeligheten vi lærere og barnehagelærere går i hver eneste dag i klasserom, skolegårder og barnehager. Det var nemlig ikke nok lærere der. Det var ikke nok barnehagelærere der. Det var heller ikke nok vikarer å hente inn.

Resultatet ble lange dager uten tid for pauser, pedagogiske krav uten tid for forberedelse. Vi fikk usikkerhet, utmattelse, stress og press. Men kanskje nå endelig skal vi bli sett for den jobben vi gjør? Kanskje nå endelig bli vår innsats, vårt bidrag til samfunnet, verdsatt på lik linje med andre?

Men krise koster. Krise koster kroner og øre. Pandemi koster for en hardt prøvet kommuneøkonomi. Smittevern koster arbeidstid og merarbeid. Smittevern koster slitasje på allerede slitne arbeidstidsavtaler. Det koster også overtidsarbeid, og det skal da vi også få betalt for? Dette er ikke bare en frivillig dugnad. Vi gjør jo jobben vår, og vi gjør den til gagns.

Koronapandemien rammer elevers opplæring. Vi vet den rammer elevene og barna vi alle bryr oss om. Når lærere skal yte ekstra for å ta tak i det, må vi betales for innsatsen.

Det toppet seg igjen da kunnskapsminister Guri Melby uttalelser seg i september og går langt i å si at lærere både skal gjøre sitt ordinære lærervirke og samtidig lage undervisningsopplegg og følge opp elever som må være hjemme på grunn av pandemien. Dette er drøyt!

Deretter blir det fulgt opp av statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Anja Johansen som mener at ansvaret for å følge opp både elevene som er på skolen og elevene som er hjemme, det må skolene ta selv. Men vi er da sammen om dette samfunnsmandatet. Skal vi da ikke også være sammen om ansvaret? Da er det ikke akseptabelt å fraskrive seg det ansvaret vi alle har.

Vi møter nye krav med ansvarlighet. Men det er ingen penger å hente og ingen nye ressurser. Dessuten er potten for lønnsforhandlingene slunken og minimal. Krisepakkene kom aldri til skolen. Krisepakkene kom aldri til barnehagene. Pakkene ble sendt annet steds hen, og krisen den ble igjen.

Bringer dette oss bakover i historien? Historien er lang, og det er en lang kamp. Det er ikke lenge siden at vi fikk bukt med at det var lovlig å skille mellom separate lønnsregulativer for kvinner og menn. Det var først i 1961. Det var først på slutten av 70-tallet det ikke lenger var lov å diskriminere i lønn mellom kvinner og menn i samme virksomhet som gjør samme jobb med samme verdi. Men vi ble aldri sett for vår jobb at den har samme verdi. Det er på tide snart. For vi har et stort rekrutteringsproblem.

Heldigvis er det slik at de kommende generasjoner begynner å si nei. Men det medfører også at de sier nei til å bli lærere og barnehagelærere. Det er ikke bare et lærerproblem, det er et samfunnsproblem. Er det slik at vi i Norge, med et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i (den industrialiserte) verden, også har et kjønnsdelt lønnsutviklingssystem? Da har vi en bekymringsverdig brist i vårt demokratiske samfunnssystem.

Vi er i en helsekrise.

Vi er i en økonomisk krise.

Verden er i en utdanningskrise.

Hva med vår likestillingskrise?

Hvor mye av disse krisene skal vi invitere hjem til oss selv?

I Utdanningsforbundet sier vi: Vi utdanner Norge! Vi utdanner fremtiden! Det er verdens viktigste jobb!

Jeg kan som lærer se barna i øynene. Jeg kan som lærer se elevene i øynene, og jeg kan si til dem: Jeg har verdens beste jobb, sammen med dere hver dag!

Jeg kan også si til politikerne, jeg kan si til beslutningstakerne og jeg kan si til alle dere der oppe på Stortinget, uten å vike blikket, uten å slå blikket ned:  

Skjerp dere! Vi skal også få som fortjent!

Dette stopper ikke her! Dette stopper ikke med Covid-19, i 2020!

Kampen går! Kampen tar vi! Sammen er vi sterke!

Appell av Charlott Pedersen, nestleder i Handel og Kontor (HK) Oslo og Akershus

Jeg må si at jeg angrer litt på at jeg lot Cecilie starte først med det energinivået, og grunnen til det er at jeg har vært våken siden kl 07 i går morges. For jeg har sittet i mekling, i oppgjøret med Virke på vegne av Handel og Kontor. Så har mange kanskje sett at her var det snakk om en mulig streik, og det er ikke lite i seg selv, når det kommer til varehandelen. 

Sist vi var i mekling det var 30 år siden, sist vi var i streik det var i 1961, for å sette det i perspektiv: min mor er født i 1965, sånn at når vi raljerer med sablene så er det ikke uten grunn. Og så er det ikke til å skyve under en stol, jeg er ikke helt fornøyd. Som du var inne på i Ingunn sin Appell, sykelønna er ikke på plass sånn som vi ønsket den. Jeg skulle ønske at vi anerkjente det, at i kvinnetunge yrker, så er det gjerne en økt risiko, i varehandelen så har vi hatt to og en halv gang mer risiko for å bli smittet nå under pandemien. Vårt vern har vært et pleksiglass, antibac og en vaskeklut. Og kanskje hvis du er heldig, et klistremerke med «1 meter» på gulvet og en buttons som sier: «Hold litt avstand». Dette er realiteten for mine medlemmer der ute. Vi er en sektor som har en stor andel av deltidsarbeid, og her er det kvinnene som kommer dårlig ut. Men det er ikke bare salt vi har fått i grøten, vi har også fått litt sukker. Jeg må si jeg er fornøyd med at vi har fått fjernet den helvetes 12-timers regelen. Den er et kjempeviktig skritt på veien mot en heltidskultur, for den belønner ikke lengre å ansette 10 på deltid i stedet for 1 på heltid. Det har blitt like dyrt om du jobber tolv timer eller om du jobber fem timer når du kommer i butikk på kveld, og på lørdag og på søndag.

Vi har også fått et annet viktig skritt på veien, for hvis dere er klar over det, varehandelsansatte har ikke vern for nattarbeid og for søndagsarbeid i arbeidsmiljøloven. Vi er ivaretatt på søndagen i lov om helligdagsfred, når det kommer til natt, så er den ikke ivaretatt i det hele tatt.

Det vi har fått til nå, det er faktisk at summen tilsvarende Søndagstillegget, kicker inn kl.18 på lørdag, og det høres kanskje litt banalt ut, men det arbeidsmiljøloven sier er: «lørdag kl.18, det er søndag». Så dette er faktisk et skritt på veien til å anerkjenne at det gjelder også i varehandelen. Og de er kanskje litt dust å måtte si det, for jeg mener, natt er natt, kveld er kveld, og søndag er søndag, uansett hvilket yrke du har. Det går jo på når du er på jobb og ikke hvilken jobb du har. Så dette er jo et skritt på veien, men vi er ikke ferdig. 

Men er det en ting jeg vil dra frem her som vi må se som en kjempeseier selv uten sykelønna, og dette skal jo til medlemmene i vårt demokrati, så er det det, vi sprengte den jævla frontfagsramma! Og det vet vi at ikke er lett i disse kvinneyrkene her. Så når vi har raljert med sabelen her så er det ikke uten grunn og det gav resultater. Så ja, jeg hadde gjerne stått med en gul vest på disse krava for sykelønna, men vi har kommet langt med det vi nå har fått til. Så får vi håpe at det ikke er 30 år til neste gang vi er i mekling, hvis vi har så gode krav som det vi har hatt nå. 

Så skal jeg holde det ganske kort, for jeg er ganske sliten, men det er en veldig bra aksjon vi har her, Kvinner på tvers er et veldig viktig prosjekt fordi det setter ting i perspektiv. Jeg er fra privat sektor, vi har hørt fra offentlig sektor, og dette prosjektet her gjør at vi ser hvor mange sammenhenger vi har og hvor mange likheter vi har. Vi er mer like enn vi er ulike når det kommer til kvinner i privat og offentlig sektor, og det er viktig å få frem. Og der er Kvinner på tvers kjempeviktig. Takk!

Hovedbilde: Arbeidsgruppe i Kvinner på Tvers og appellantene under aksjonen “Lønn som fortjent, ikke applaus!” lørdag 12. September 2020. Kilde: https://www.facebook.com/kvinnerpaatvers/photos/pcb.749912825790521/3126164427492018/?type=3&theater

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*