Kvinner er underrepresentert i den offentlige debatten, de stiller færre spørsmål under akademiske forelesninger og snakker generelt mindre enn menn i store forsamlinger. Denne tendensen ble for meg enda mer tydelig da digitale møter fikk sin storhetstid.   

Korona-tiden har ført med seg mye nytt inn i hverdagen, en av tingene er digitale møter. Det går skytteltrafikk mellom Zoom, Teams, Google hangouts og Skype om dagen. At digitale møter endelig har sett lyset for fult er nok en vær IT-ansvarlig sin drøm, for all del det er fint innimellom, men digitale møter fører også til en ny debattkultur. En debattkultur der mange tenker seg om en ekstra gang før de skru på mikrofonen.

Hva er grunnen til at jeg og mange andre ikke tenker: «Fuck it, det jeg har å si er viktig»? Svaret er sammensatt, og problemet begynte lenge før zoom og Google hangouts ble en del av hverdagstalen.

De første møtene vi hadde i bystyret i Trondheim over google hangouts var dominert av menn, gjerne menn som har vært med i politikken en stund. Kjønnsbalansen i bystyret er tilnærmet 40% kvinner og 60% menn. Likevel var de fleste debatter enda mer skjevfordelt. Jeg kan ikke svare for resten av damene i bystyret, men for meg var det en terskel å komme seg over å snakke inn i en skjem. Samtidig veide jeg ordene mine, var de så viktige? Var det ikke bedre å være stille så møtet raskest mulig kunne bli ferdig?

I etterkant ser jeg det å trekke seg fra talerlisten som et feministisk nederlag ettersom mann på mann gikk opp på talerstolen å fremførte de samme argumentene selv etter oppfordringer om å trekke seg.

Hva er grunnen til at jeg og mange andre ikke tenker: «Fuck it, det jeg har å si er viktig»? Svaret er sammensatt, og problemet begynte lenge før zoom og Google hangouts ble en del av hverdagstalen. Også på fysiske møter i bystyret er debatten dominert av menn, samtidig ble det tydelig at når det var lite tid igjen av møtet trakk kvinner seg fra talerlisten. For å ikke virke bedre enn noen andre, jeg trakk meg selv fra talerlisten på er av de første fysiske møtene vi hadde etter at koronapandemien inntraff. Hvorfor? Jeg tenkte at vi kunne spare tid, og at det jeg hadde å si ikke var så viktig. I etterkant ser jeg dette som et feministisk nederlag ettersom mann på mann gikk opp på talerstolen å fremførte de samme argumentene selv etter oppfordringer om å trekke seg.

At kvinner snakker mindre enn menn er ikke bare synlig i politiske møter, det kommer også til syne i akademia. På studiet mitt som er dominert av kvinnelige studenter er det også slik at det er flest mannlige studenter som stiller spørsmål og kommenterer under timene. Så hva er så grunnen til dette?

Menn hadde over dobbelt så stor sannsynlighet for å stille et spørsmål etter forelesningen enn kvinner (faktisk 2.5 ganger så stor sannsynlighet).

I følge en forskingsrapport fra 2017 som har sett på akademiske forelesninger viser at det er flere som kjenner seg igjen i situasjonen. Fire forskere har gått sammen om å skrive artikkelen, Women’s visibility in academic seminars: women ask fewer questions than men. For å kartlegge hvem som stiller spørsmål har de har observert nesten 250 akademiske seminarer i 10 land og de har brukt spørreskjema der over 600 akademikere i 20 land svarte.

Konklusjonen var krystallklar, kvinner stiller færre spørsmål enn menn. Både i absolutte tall, og når man tar hensyn til antall kvinner i salen. Menn hadde over dobbelt så stor sannsynlighet for å stille et spørsmål etter forelesningen enn kvinner (faktisk 2.5 ganger så stor sannsynlighet). Forskerne har så den gang også på hva som gjorde til at de stilte færre spørsmål. Mennene peker i større grad på ytre faktorer, som liten tid avsatt til spørsmål eller at de ikke fikk ordet. Kvinner vurderer interne faktorer som viktigere, som at de ikke tok mot til seg og rakk opp hånda eller at de tenkte at de ikke var smarte nok.

Forskerne fant at hvis det var satt av lengre tid, ble kjønnsbalansen blant spørsmålsstillerne bedre.

Så hva er løsningen på problemet? Forskerne fant at hvis det var satt av lengre tid, ble kjønnsbalansen blant spørsmålsstillerne bedre. Men det slående er følgende: kjønnet på den som fikk stille det første spørsmålet viste seg å ha stor effekt. Hvis en mann fikk ordet først, ble det stilt færre spørsmål fra kvinner. Hvis en kvinne derimot fikk spørre først så ble kjønnsbalansen betraktelig bedre i de påfølgende spørsmålene. I de forelesningene hvor kvinner spurte først ble kjønnsbalansen i snitt tilsvarende kjønnsbalansen i salen.

Hvis du sitter i et politisk møte der tiden begynner å tikke mot møteslutt: Det er like mye demokrati kl.17, som kl.21.55.

Hva skal vi lære av dette? Det enkleste hadde vel vært å si at damene skal kvinne seg opp og at menn burde tenke seg om en ekstra gang før de tar ordet. Men som noen sa til meg «De kommer til å ta innlegget uansett om du trekker deg eller ikke». Derfor blir løsningen kanskje en annen. Som forskerne peker på er det at det er nok tid avsatt i debatten en viktig faktor. Det er derfor viktig at forelesere/ordstyrere tenker på dette når de legger opp en forelesningen/møte. Samtidig må en være bevist på kjønnsbalansen i debattene, oppfordre kvinner til å ta ordet og slipp de gjerne til først. Vi må også bli bedre til å støtte hverandre, hvis en dame hadde et bra spørsmål i forelesningen eller et godt innlegg i debatten si det. Da blir det kanskje litt mindre skummelt for personen å snakke neste gang.  

Likevel tenker jeg det viktigste er at vi tenker litt mer: Fuck it, det jeg har å si er viktig. Så selv om det innlegget på Google hangouts er litt skummelt første gang, ta det og vis at det ikke er så farlig. Og hvis du sitter i et politisk møte der tiden begynner å tikke mot møteslutt: Det er like mye demokrati kl.17, som kl.21.55.

Bilde fra Overlevering av årsmelding fra NIM av Stortinget, CC BY-NC-ND 2.0