Jeg blir ikke sint, skrev Leslie Jamison i The New York Times, jeg blir lei meg. Essayet, nå sist lest opp i en episode av podkasten The Daily, handler om hvorfor det er vanskeligere for kvinner å bli sinte enn triste. Jeg har også sagt det samme som Jamison. Når jeg ser tilbake på gangene jeg sa det, synes jeg at jeg heller burde ha blitt sint. Noen av de gangene var jeg også sint, men det var lettere å stå for at jeg var trist. Mer akseptabelt. Mer, og jeg skjærer en grimase mens jeg skriver det, kvinnelig. Hva skjer om vi kan tenke på sinne ikke som en kvinnelig eller mannlig følelse, men som en motor for forandring?

Kulturen er gjennomsyret av ideen om at å gråte er kvinnelig og å bli sint er mannlig. Jamison trekker i essayet sitt frem filmen I, Tonya for å illustrere dette poenget. Den gråtende Nancy Kerrigan for sympati og støtte. Den sinte Tonya Harding får ikke det. Jamison skrev:

As a vision of anger — uncouth and unrestrained, the woman everyone loved to hate, exploding at the judges when they didn’t give her the scores she felt she deserved — Harding was the perfect foil for the elegant suffering of Kerrigan, sobbing in her lacy white leotard. Together they were an impossible duo to turn away from: the sad girl and the mad girl.

Vil du være den triste eller sinte kvinnen? Det er best å være trist om du vil ha respekt og status. Mens jeg leste tenkte jeg på Lorelai Gilmore da hun prøvde å åpne sitt eget vertshus sammen med venninnen Sookie. De mangler penger, og på toppen av det hele får Lorelai som vanlig lite moralsk støtte fra familien sin. Etter en spesielt vanskelig middag med farmoren gråter hun foran Luke, som tilbyr seg å låne henne pengene hun trenger. I en annen verden hadde Lorelai blitt rasende og kjeftet på familien sin, men det er vanskelig for kvinner å bli sinte. Å bli sint er å miste kontroll, å bli lei seg er å svelge all urettferdigheten, men om man gråter har man får man i det minste sympati og ingen lager en film eller serie der du er skurken. Du er verdig å bli reddet av en mann. Du er ikke vanskelig. Du har ikke mistet kontrollen. Du har, som Lorelai og Nancy, beholdt kvinneligheten din i krise.

Jamison er ikke den eneste som har skrevet om sinne og kvinnelighet. Sara Ahmed har skrevet om verbet to snap. Oversatt: Å brekke, knekke, glefse. Ahmed skriver at feminister er under konstant press fra flere kanter: Diskriminerende strukturer og stresset det medfører å være den som alltid setter ord på diskrimineringen, som hun kaller feminist killjoys. Hun foreslår å lage en verktøykasse for å unngå å knekke, som jeg har skrevet om tidligere.

Ahmed mener ikke at feminister skal tåle alt. Ryggene våre skal ikke bli så sterke at vi fortsetter å bære alt som er urettferdig fremover, og noen ganger må vi si stopp. Det gjorde Ahmed da universitetet hun jobbet ved ikke gjorde nok for å stoppe seksuell trakassering. Hun sa opp jobben sin noen måneder før #MeToo-kampanjen tok av på Twitter. Ahmed knakk, og så glefset hun:

Resignation can sound passive, even fatalistic: resigning oneself to one’s fate. But resignation can be an act of feminist protest. By snapping you are saying: I will not work for an organisation that is not addressing the problem of sexual harassment. Not addressing the problem of sexual harassment is reproducing the problem of sexual harassment. By snapping you are saying: I will not reproduce a world I cannot bear, a world I do not think should be borne.

Noen ganger er det feil å være med å reprodusere strukturer. Man må glefse tilbake når presset blir for stort. Å bli sint plasserer ansvaret utenfor seg selv, og sinne kan flytte det fra individet til strukturene. Det kan bli motoren i politisk arbeid om man ikke redd for å bli skikkelig sint. Å bli sint er å nekte å bære en urettferdig verden.

Kraften i å brekke, knekke og glefse har vi sett tydelig denne våren og sommeren. Å briste og glefse kan brukes som en motor for å arbeide politisk. Drapet på George Floyd var et sånt øyeblikk. Demmingen brast, og folk tok til gatene fordi de var sinte. Sinnet ble en motor for å få til politisk forandring. Derfor er det viktig for spesielt kvinner å jobbe med å ikke bli triste, men sinte, og slå tilbake mot strukturene som helst vil at vi skal bære skyld og ansvar for det som er urettferdig. Og det er sånn jeg skal tenke på det fremover når jeg synes noe er urettferdig og galt: Jeg skal bli sint og ikke trist. Jeg skal glefse. Det er bare slik verden kan bli bedre.

Illustrasjonsbilde: scream av Maks Karochkin
(tilgjengelig under CC BY 2.0)