En mann forsvarer seg i pressen

I Heidi Helene Sveens bok Det var ikke voldtekt. Ti menn forsvarer seg i retten. skriver hun om hvordan menn forsvarer seg og blir forsvart i voldtektssaker. Den viktigste måten er at mannen og de som forsvarer han insisterer på at han ikke er en sånn type mann, siden han er både snill og skikkelig. Kvinnene derimot, har konspirert mot mennene som er tiltalt. Kjønnsrollene er snudd på hodet. Nå er det mannen som er svak og forsvarsløs og kvinnen som sterk og har gått til angrep. Denne dynamikken gjør seg også gjeldende i deler av pressens dekningen av saken mot Gaute Drevdal, som tidligere ble omtalt som kulturprofilen. Det er vanskelig å si hvor dynamikken kommer fra. Er det pressen og samfunnet som påvirker forsvarsadvokater? Eller påvirker de hverandre? Det er nyttig å undersøke hvordan menn blir forsvart begge steder, slik at vi kan snakke om voldtekt på en annerledes måte både i retten og pressen.

I april publiserte VG en artikkel der første del, som lå utenfor betalingsmuren, gjentar en rekke myter om voldtekt. Akkurat som i noen av rettsakene Sveen beskrev i boken sin blir det fokusert på kvinnenes oppførsel. I rettsaken mot kulturprofilen ble det fremstilt som suspekt at kvinnene hadde samlet informasjon om andre overgrep han senere ble siktet for. Saken åpner med tre sms-er som viser hvordan det foregikk. «(…)Nå prøver vi bare å kartlegge. Vi har funnet et offer. Håper dere kan holde det hemmelig. Har han prøvd seg på deg?». I dommen står det at det var en fornuftig strategi.

Den andre myten handler om at å bli anklaget for voldtekt er ødeleggende for mannen. I ingressen står det: «Lenge før han gikk inn dørene til Oslo tingrett, hadde han tapt alt. Flere hundre bekjente og venner, seks arbeidsgivere og all verdighet. Til slutt tenkte han at det beste kanskje var å dø». Fokuset er på mannen som nå har mistet alt. Om det er synd på tiltalte skal ikke ha noe betydning i straffesaker. Så hvorfor trekkes det frem i artikkelen? Det er nesten som om vi skal synes synd på han, og tenke at noen som har det vondt ikke kan være skyldige. Det kan de jo, og i retten skal det ikke tillegges vekt. Likevel gjøres det i artikkelen.

I voldtektssaker blir ofte kvinnens oppførsel trukket frem av forsvaret for å så tvil om hun virkelig ble utsatt for noe kriminelt. Var hun for full? Ute etter klokka åtte? I artikkelen står det mye om at de fornærmede var beruset, og det blir samtidig nevnt at det kun er ord mot ord og at kvinnene selv har samlet bevis mot han. Slik dannes det et bilde av noen som ikke er til å stole på, samtidig som artikkelen fokuserer på hvor ødeleggende det var for tiltalte å bli anklaget.

Mytene fra VG-artikkelen blir gjentatt når Drevdal blir intervjuet med fullt navn og bildet etter at dommen falt. Til Dagbladet hevdet han at han har blitt utsatt for hevn, og at det ikke er lagt frem noen holdbare bevis mot han. Han sa at til NRK at «det virker som om aldersforskjell og posisjon har blitt et hovedpoeng. Det er en moralsk vurdering forkledd som et skyldbevis. Dommen prøver å sannsynliggjøre at det er en sammenheng mellom posisjonen og anklagene. Siden dette ikke var en del av tiltalen har det heller ikke blitt undersøkt seriøst. Da kan ikke retten legge det inn som et grunnpremiss. Alle vennerelasjonene som omtales i dommen har vært genuine fra min side». Oversatt: Han har blitt offer for nye moralske regler i samfunnet med tilbakevirkende kraft, og at alt skjedde uten tvang. Her skal kvinnene ha utnyttet en kampanje mot seksuell trakassering for å ta han, forsvarsløs og maktesløs i alle ordets betydninger. Myten om kvinner som anmelder menn for voldtekt lever videre, nemlig at hun bare er ute etter hevn og å skade mannen, og greier å manipulere rettssystemet for å få det til. I intervjuene legger han også vekt på hvor trist han ble over dommen. Det er ikke overraskende at noen blir det etter å ha blitt dømt til en lang fengselsdom, men det sier ingenting om han er skyldig eller ikke (dommen er ikke rettskraftig).

En tiltalt er uskyldig til det motsatte er bevist. Det er på tide at det prinsippet også gjelder i pressen for kvinner som har anmeldt noen for voldtekt. Prisen for å anmelde en voldtekt er allerede høy, og media bør ikke gjøre det vanskeligere å anmelde gjennom å gjenta myter og sette den tiltalte i sentrum. Jeg håper at pressen bruker denne muligheten til å reflektere over hvilke myter de selv er med på å forsterke, hva slags konsekvenser det har for andre lignende rettssaker og for kvinnene som anmelder.

Illustrasjonsbilde: newspaper grape purple av jon s
(tilgjengelig under CC BY-NC 2.0)

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 30 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*