Moteindustrien må ta et oppgjør med idealkroppen

Verdens 7,8 milliarder mennesker har noe til felles, nemlig klær. Hver dag står en stor del av verdens befolkning opp og kler på seg. Noen velger det som er mest praktisk for dagen og er lettest tilgjengelig, andre bruker flere minutter foran speilet for å finne det riktige antrekket. Jeg er nok i den siste gruppen. Hva du har på deg sier noe om hvem du er, det er en del av din personlighet. Veien frem til å finne det mest praktiske eller det beste antrekket som fanger akkurat din stil kan derimot være litt vanskelig. For ikke bare må du manøvrere deg gjennom en haug av farger og kolleksjoner, men også gjennom en snever størrelsesguide.

Størrelser varierer mellom land, kolleksjoner og kjeder. Det som kan være 38 i en butikk trenger ikke nødvendigvis å være det i en annen.

Forleden befant jeg meg i en sportsbutikk på jakt etter treningsklær, nærmere bestemt en jakke og en shorts. Som på gammel vane tar jeg en shorts og en jakke i størrelse XS og forventer at det skulle passe. Der tok jeg derimot feil. Shortsen fikk jeg halvveis opp på låret og jakken var også ubehagelig trang. Dette fikk meg til å tenke: Har jeg lagt på meg den siste tiden eller er det noe rart med størrelsene? Venninnen min spurte hvordan klærne var, jeg svarte i min forfjamselse  at de var alt for trange. Hun som jobbet i butikken sa at det merket var små i størrelsene, så hun gikk og hentet en annen størrelse. Hvis noen lurte: da passet de. Selv om jeg fant treningsklær den dagen gikk både jeg og venninnen min ut av butikken med en litt rar følelse: For hvis jeg måtte opp to størrelser, hvordan er det da for de som til vanlig er L eller XL?

Ved å innskrenke mangfoldet, skapes også et bilde av en idealkropp. En kropp som mange kan se langt etter.

Størrelser varierer mellom land, kolleksjoner og kjeder. Det som kan være 38 i en butikk trenger ikke nødvendigvis å være det i en annen. Samtidig viser det seg at kjeder lager færre klær i store størrelser. Flere og flere H&M butikker har i den siste tiden lagt ned «pluss size» avdelingen sine. Pressekontakt til H&M Norge, Thea Kjendlie, sa at «Vi ser at etterspørselen for H&M+ er større på nettbutikken enn i våre fysiske butikker, og salget avgjør hvor vi tilbyr de ulike konseptene». Ved å fjerne denne avdelingen fra butikkene gjør ikke bare utvalget mindre, det gir også et manglende inntrykk av mangfold i befolkningen.

Ved å innskrenke mangfoldet, skapes også et bilde av en idealkropp. En kropp som mange kan se langt etter. Forskerne Boultwood og Jerrard (2000) beskriver påkledning som en måte å skape et idealbilde av seg selv. Vi prøver å forandre den ekte kroppen til en tenkt idealkropp, dette mener imidlertid forskeren er en umulig oppgave. «Den ekte kroppen kan ikke likne på idealkroppen, fordi den er kunstig laget med imaginære klær. Vi må derfor bruke ekte klær for å lage et liknende bilde. Klær kan sies å bli den kroppen vi ønsker å presentere og mote tillater oss å presentere det nåværende idealet».

Problemet er at idealkroppen også skaper moten. Klesdesigner og disputant Veronika Glitsch har i sin doktorgrad sett på kvinners problemer med passformen på masseproduserte klær. Hun peker på at i produksjonen av masseproduserte klær utarbeides prototyper som tilpasses en timeglassfigur. I avhandlingen nevner Glitsch en undersøkelse i USA som viste at kun 8 prosent av kvinnene der faktisk har en timeglassfigur. Samtidig peker Glitsch på problemet med manglende tilpasning til fasong når prototypen blir forstørret og forminsket i det antallet størrelser som skal ut i butikken.  Det kan for eksempel bety at en kjole får en b-cup på bysten på alle størrelsene.

Motebransjen og industrien må heller se et potensiale i mangfoldet, de må ta et oppgjør med idealkroppen.

Glitsch peker på at en løsning på problemet er at industrien må innføre et passformsteg i produksjonen: «Da kan man se på den representative kroppsformen for en størrelseskategori. Masseproduserte klær kan aldri gi god passform til alle i en befolkning, men man kan i hvert fall prøve å lage klær for en majoritet i stedet for en minoritet som tilfellet er i dag».

 

Vi fortjener klær vi kan føle oss bra i, for klær er en del av vår personlighet, og vår personlighet skal ikke bli innskrenket av forestillingen om idealkroppen.

Karl Lagerfeld sa i 2004 da han skulle designe en kolleksjon til H&M: «Mote er den sunneste motivasjonen for å slanke seg». Jeg tenker at de vanlige kroppene heller er den sunneste motivasjonen for industrien til å tenke nytt. Alle kan ikke være 1.70 høy, slank og samtidig veltrent. Motebransjen og industrien må heller se et potensiale i mangfoldet, de må ta et oppgjør med idealkroppen.

Vi er flere milliarder mennesker i denne verden, som hver dag står opp og kler på oss. Vi fortjener klær vi kan føle oss bra i, for klær er en del av vår personlighet, og vår personlighet skal ikke bli innskrenket av forestillingen om idealkroppen.

Kilder:

Martinčič, Julia. “Masseproduserte klær er ikke laget for kvinners faktiske kroppsfasonger” hentet fra http://kjonnsforskning.no/nb/2020/06/masseproduserte-klaer-er-ikke-laget-kvinners-faktiske-kroppsfasonger

Boultwood, Anna og Robert Jerrarde. «Ambivalence, and Its Relation to Fashion  and the   Body», Fashion Theory, Volum 4, utgave nr.3 2000, s.314

Bilde fra  https://www.flickr.com/photos/marantoni1950/ , Tilgjegelig under: Attribution 2.0 Generic (CC BY 2.0)

 

 

 

Om forfatteren

Alida Domaas

Alida Domaas

Ingeniørstudent i fornybar energi på NTNU i Trondheim og bystyrerepresentant for Trondheim SV. Elsker serien "Sex and the City" og befinner meg heller i byen enn i marka.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*