Bjørn Hatterud kom for få uker siden med boken Mjøsa rundt med mor: Ei Livsreise (Samlaget, 2020). Det er en god tittel, den ytre rammen for teksten er at Bjørn kjører Mjøsa rundt med mora sin. Men dette er ei bok om det å huske, om familie og hele samfunn, om tettsteder og byer. Om bolighus og samfunnshus, skolebygg og rådhus, om veier og rasteplasser. Det er ei bok om ei tid, Bjørns barndom og ungdomstid, om å være funksjonsvariert, om å være skeiv. Det er en historie om å flytte og finne seg til rette et annet sted, om den dårlige samvittigheten jeg også kan kjenne på, jeg skulle blitt, kanskje kunne jeg vært synlig på min måte, vært der for noen som trengte en voksen som meg. Og så er det foreldrene våre, da. Mjøsa rundt med mor er en historie om klasse, om penger og privilegier. Og så er det en historie om Bjørn. Bjørn er der hele tida, og Mjøsa. Jeg kunne plukket den fra hverandre, skrevet om hvorfor Norge har blitt et land der Bjørn ikke skal få en ny tilrettelagt bil. Jeg kunne skrevet om hvordan det var å være skeiv på bygda før, i riktig gamle dager, da juni var en måned da skolen slutta og vi feira St. Hans. Det fantes ikke Pride da vi vokste opp, eller rettere sagt: Pride fantes et annet sted.

Mjøsa er der hele tiden.

Det er mange ting jeg synes er skremmende. Gravlunden på Helsfyr, for eksempel. Gravlunden i seg selv er fin. Jeg har vært der i bisettelser, nydelige avskjeder med mennesker jeg var glad i. Jeg har vonde, gode minner fra gravlunden på Helsfyr. Likevel skremmer den meg. Jeg står på bilbrua og ser ned og tenker at der ender jeg kanskje en dag, hvis ikke jeg sier ordentlig fra. Jeg vil ikke være på Helsfyr. Jeg kjenner meg ikke hjemme der. Bilene kjører for fort. Jeg liker ikke en gang å sitte på i en bil som skifter fil.

Jeg bor i Gamle Oslo. Jeg bor i den gamle fabrikken til Kværner Bruk, ikke riktig Ekebergskrenten, absolutt ikke Fagerlia. Mentalt plassert i Gamlebyen, fraflytta Etterstad og Vålerenga. Kampen er et sted jeg krysser på vei til noe annet, mens Tøyen og Grønland bor i meg, sitter rissa i huden, stor kjærlighet. Jeg vet at ikke alle er enige, men for meg er Bjørvika et vidunder.

Jeg kan slappe av i tanken om å få være nede ved skaterampa til Gamlebyen Sport og Fritid. Der er det også en gravlund. Aller helst kan aska mi godt blandes i sement og legges som en stein i et fortau i Kvadraturen, eller rundt Youngstorget. Men jeg sier ja takk til lyden av unger som leker, av klokka på Gamlebyen skole, tog som romler forbi. For evig.

Likevel får jeg dette spørsmålet, overhodet ikke like betent som for andre: «Men hvor kommer du egentlig fra?» I motsetning til andre som får det samme spørsmålet, er det ikke slik at det er huden eller håret mitt som forteller en historie som er større enn postnummeret mitt, det er r-ene mine. Jeg skarrer. Jeg pleier å kalle det for en underlig form for språklig dysfori; jeg har mislikt dialekten min, den røper noe jeg mener ikke passer. Tonefallet har blitt annerledes etter 26 år i Oslo, vi har kommet til en slags våpenhvile, stemmen min og jeg. Kanskje er det fordi jeg er eldre. Kanskje begynner jeg å trekke mot noe som var, og aldri igjen skal være, en nostalgi. Jeg er ikke sikker. Stadig oftere slår jeg over i brei sørlandsdialekt. Nesten som en statist i et stykke som handler om meg; jeg tar rollen som en Annen. Men hvor er du egentlig fra?

Jeg er fra Gamle Oslo, det er her jeg bor. Jeg vokste opp ved Lindesnes. Det jeg vet, er at jeg er mer enn det, samtidig skyver jeg fra meg ordet ‘er’. På den annen side veit jeg jo at jeg finner Marie og Talvik i Lyngdal, Mikala og Martin i Feda. Jeg finner Hansine og Ulrik på Vega, Anna og Kristen på Værøy. Jeg kommer ikke fra sølvtøy eller akademia. Ruth og Johan er på Spangereid, Borghild og Willy i Lyngdal. Jeg kommer fra fiskere og bønder, fra hardt fysisk arbeid. Jeg kommer fra folk som dro langt, og fra folk som ble. Kanskje tilhører jeg slitet mer enn et sted. Og nå sitter jeg her, med alle bøkene mine, alle studiepoengene, i Norges største by.

Jeg har jobba, jeg også. Ikke misforstå. Men se på meg. Jeg skriver. Og jeg synes Oslo er en forferdelig liten by. Jeg får frysninger av begrepet ‘identitet’, jeg mener det er ikke bare en blindvei, men et voldsomt mislykka prosjekt, som massebilisme per se, det er å opprettholde et system der det er et pågående konstituerende krav til oss om å velge og å ha «identiteter». Visst har vi frakta varer over hele verden, og folk, i kapitalismens navn, høyt hevet over enhver tvil har vi holdt Framskrittet opp som en felles, gyllen gud, og alle sammen blir vi slått i bakken når vi får vite at kloden, naturen, kall det hva du vil, som en ytterst tålmodig forelder evner å sette grenser etter at vi, Mennesket, har klatra på, sugd oss mette, krevd varme, vært selvforklarte småguder i all vår barnslige uvitenhet. Vi veit det ikke går lengre. Det finnes ingen varig oppadgående graf av velstand. Jeg skriver alle mine ‘er’, og stryker ut alt annet enn dette: Jeg er Lukas forelder.

Bjørn Hatterud underdriver ikke i tittelen, han beveger seg virkelig rundt Mjøsa. Boka har til og med et kart, og jeg ser på det flere ganger, følger ruta med fingeren. Mange ganger ler jeg høyt. Et par ganger gråter jeg litt. Når Bjørn forteller om en venn som uventa tatoverer Mjøsa på kroppen, må jeg legge den bort noen minutter. Det river. Mjøsa er der alltid.

Da jeg flytta rundt Lindesnes fyr, fra østsida til vestsida, ble jeg venn med T. Hun har en pappa fra Toten. Faren min er fra Lofoten. Da jeg hadde lest Mjøsa rundt med mor, snakka jeg lenge med partneren min, som for øvrig er fra Bærum, den fine delen, med vinterhytte og sommerhytte, om lyden i barndomshjemmet til vennen min i forhold til lyden i mitt eget hjem. Faren til T spilte Vazelina Bilopphøggers. De spiste kjøtt. Hos oss gikk det mye i Trygve Hoff, og så spiste vi fisk. Ts familie gikk på ski. Vi hadde båt. Akkurat som jeg, har T oldeforeldre gravlagt på forskjellige steder, og foreldre som ble sammen etter at Livet førte fedrene våre vekk fra hjemstedet på grunn av arbeid. Akkurat som jeg, har hun flytta fra Lyngdal. Jeg åpnet Spotify og spilte platene Bjørn refererer til i boka, jeg står midt i tjukkeste Oslo og vifter med hendene mens jeg snakker, jeg sammenligner og forteller hvor interessant jeg synes det er at vi to, T og jeg, jo har opplevd akkurat denne gjensidige påvirkningen, at jeg hørte om surfbrett på sløyden, og T hørte om jentan på fileten. «Jeg husker ikke noe av dette,» sier partneren min, og legger til at de ville vel kanskje syntes det var «harry», sånn musikk. Jeg vifter enda mer med hendene: «Men det er jo hele poenget!»

For midt i en nesten motstandsfri tekst, riktig nok sår og varm og med spark mot det ene og det andre, så kommer bokas høydepunkt for meg. «Bullshit!» skriver Bjørn, og beskriver bæringene som freser uniformert inn i hytteområdet på Sjusjøen, der foreldrene hans en gang for lenge siden kjøpte ei lita, enkel hytte. Nå er det palass der, og bæringene går i kø på ski. Viktig å bli sett. Så er det stille. «Bullshit!» roper Bjørn Hatterud, og langer ut mot ensrettaheten, det like, det alle tror de vil ha, gjensidig støtta opp i og av et system av klam kapitalisme. Mens Bjørn kjører en av de aller siste bilene gitt med støtte fra Staten. Bjørn ble født med ryggmargsbrokk og klumpfot. Han gikk gjennom flere store operasjoner i tidlig alder. Han fikk medisiner som gjorde han tjukk og tung. Lillehjernen hans trekkes ned. Det er ikke bra. Når han i boka velger å beskrive hva som skal til for at han skal gå en kort tur om vinteren, skal leseren ha null empati for å ikke kjenne på at akkurat denne mannen vel strengt tatt kunne fått en tilrettelagt bil til, siden det er en ulyd i den gamle. Ikke det – Bjørn skriver med stor kjærlighet om bilen sin, og om hvor heldig han er som har en bror som er bilmekaniker. Han skriver også at han tjener for mye for å motta uføretrygd.

Men det er jo hjelpemidler, tenker leseren, forhåpentligvis. Vi har kutta hjelpemidler jamnt under den kapitalistiske, konservative fanen. Vet du at det kan lukte litt stramt av en stomi? Pose på magen, kaller mange det for. Men det finnes hjelp mot den lukta, en egnet deodorant. Debatten gikk lenge om du skulle få dekka den på blå resept. Er du så uheldig at du må ha stomi, så får du klare å betale bort drittlukta di sjøl, tenker vel det usolidariske høyre.

Boka til Bjørn Hatterud er også en kjærlighetserklæring til ei mor. Jeg har lest Bjørn skrive om mora si før. Dessuten kan det nevnes at jeg kjenner Bjørn, og jeg trykker alltid hjerte på bildene av Bjørn og mora hans når er de på tur. Jeg vet hun har kjempa for sønnen sin. Jeg vet hun er stolt av han, at hun setter pris på han som menneske, ikke bare som en funksjon eller pyntegjenstand slik noen mødre gjør. Det er hardt sagt, men mødre er sjeldent like bare fordi de er mødre. De er like forskjellige som alle andre mennesker, vi er ulike. Jeg er også mor. Jeg liker mora til Bjørn, selv om jeg aldri har møtt henne. Jeg liker forholdet deres, og hvordan han beskriver henne. Det er stor kjærlighet i orda Bjørn bruker om begge foreldrene, om familien, om stedet han har vokst opp.

Jeg famla en stund etter forståelsen jeg har av Mjøsa rundt med mor som en feministisk bok. Bjørn Hatterud leverer et gjennomført normkritisk prosjekt når han med utgangspunkt i det aller nærmeste, det nesten for rørende nostalgiske, setter seg selv inn i en større helhet. Med kroppen sin, med kjærligheten sin, med alt han har gjort og fått til, alle til tross for og alle på grunn av, peker han med stødig finger på bullshit som er så sosialisert inn i forståelser at hele «identiteten» umuliggjør sprekkdannelser som kan slippe inn lys for å synliggjøre at Vazelina Bilopphøggers er bra. Selvsagt er det en feministisk tekst.

Mjøsa rundt med mor er en dokumentar, et politisk skrift, en historiebok. Mest av alt er boka et slags imperativ til å ta grep og finne ens egen Mjøsa. Jeg var en gang i Hurdal, men jeg har ikke akkurat farta mye i de traktene. Jeg kjenner ingen med hytte på Sjusjøen, tror jeg. I sommer skal jeg ta meg en tur til Brøttum, både fordi jeg vil besøke J, og fordi jeg vil se denne innsjøen. Jeg trekker pusten og tenker at jeg kanskje heller skulle dra en annen vei, til Vega og Værøy. Og til Feda og Lyngdal. Kjøre i den høye, grønne dieselbilen til pappa med skyvedør og kassettspiller. Ole Ivars. Pappa som nynner og danser mens han kjører, slår takten på rattet og hilser med hele hånda hver gang en trailer passerer. «Hvem var det?» spør jeg. «Aner ikke,» sier han og smiler, fiskeren, sjømannen, fabrikkarbeideren. Han har Klasse 2-sertifikat og diplom på veggen: Han er prosessarbeider.

Men så skal jeg hjem igjen.

En kveld denne sommeren går vi av toget, slitne og varme og kvalme. Så drar vi kofferten gjennom Sentralbanestasjonen og finner buss 32, varmen er seig og tung og annerledes enn på Sørlandet. En kveld denne sommeren står vi nede ved Operaen og dattera mi kommer til å si det hun hun sa da hun var fire og sto i desembermørket og venta på bussen ved Oslo S. Det regna iskaldt, hun hadde reist hele den lange veien fra Snartemo. «Vil du ikke stå her under taket med meg?» sa jeg. Hun la nakken bakover og lot vinterregnet falle over ansiktet. «Nei,» sa hun, «her står jeg og ser på Oslo City og kjenner at jeg er hjemme.» Så er vi hjemme igjen, fulle av ferske reker og krabbeklør, svaberg og lyden av bibler som smeller i bordflaten. En dag er vi hjemme, og jeg veit at jeg er mer, alle er mer, og samtidig ingenting, men skal jeg hvile, så la meg ligge med føttene ned mot skaterampa.

Bjørn Hatterud skriver bort behovet for å bruke begrepet ‘identitet’. Han skriver seg som en del av steder, klasse, i lange linjer. Det er Mjøsa, tenker jeg, det er å velge å ta den lange veien rundt, i stedet for å velge den enkle løsningen ved å nok en gang å bruke ‘identitet’. Javisst skjønner jeg hva begrepet betyr og er ment å inneholde, men jeg mener det er dårlig i bruk fordi det alltid vil samtidig ekskludere og påtvinge andre et krav om identifisering. «Jeg er» er den enkle måten. Å gjenoppdage gamle trakter og å svinge innom nye på veien, er en måte å beskrive «hjemme» ikke som destinasjon, men som prosess. Det river i meg, dette grusomme i boka, at Bjørn lar kroppen sin få plass. Den er endelig. Han er et pust, som meg. Som deg. Så er jo også undertittelen Ei livsreise.

Mjøsa rundt med mor er ei bok om fraværet av bullshit, om tida vi får, og kjærligheten til det menneskelige prosjektet.

Alle har med seg Mjøsa, hvis de ser etter.

Illustrasjon: Aina Kirsebom