Hannah Arendt. William Shakespeare. Desmond Tutu. Alle disse tre sterke stemmene er opptatt av et av våre mest grunnleggende og naturlige behov: Å be om unnskyldning. Men har den nødvendige unnskyldningen blitt erstattet med stolthet, #krenka og forsvar for enhver pris? Hvor er lederen med mot til å si unnskyld? 

PROBLEMET MINORITETSBEFOLKNINGEN 

Den siste uka har Erna Solbergs uttalelse til VG florert i sosiale medier og i mediehus som Utrop og Dagbladet.

Til VG sa Solberg blant annet: “I alle våre land er det minoritetsgrupper som lider under covid-10, og land med mye dårligere sikkerhetsnett gjør at dette blir lettantent, kombindert med en lang historie for at politiet slår hardere ned på minoritetsbefolkningen enn andre i USA rett og slett fordi de også har vært involvert i mer kiminalitet”. Uttalelsen har, med rette, blitt kritisert fra ulike vinkler. 

Hva menes med beskrivelsen “lettantent”? At det blir så “lett” bråk blant minoritetsbefolkningen? At grunnene bak opprørene ikke er gode, de er bare antent? 

Menes det at opprørene har skjedd på grunn av minoritetsbefolkningen? At det er den lettantennelige minoritetsbefolkningen som skal bære ansvaret for opptøyene? Og er det da rett å anta at majoritetsbefolkningen ikke har noe ansvar for det som har skjedd? 

Carol Bacchi skriver i sin bok “What’s the problem represented to be?” at “problemer”, “de med skyld” og “de uten skyld” er konstruksjoner som ligger til grunn for politikk i praksis. Hva problemet “er” og hvem som får skylda må også undersøkes kritisk. For å sette en fordi mellom rasistisk motivert vold og overrepresentasjonen av minoritetsbefolkning i amerikanske fengsler, har ekte konsekvenser. For hvilke tankesett som blir bekreftet, hvilke handlinger som blir unnskyldt og hvilke handlinger som ikke blir det.

Hvilke handlinger unnskyldes? Handlingene til det amerikaske politiet. For, ja, det amerikanske politiet sine handlinger kan på sin side forklares i følge Solbergs uttalelse. “Politiet slår hardere ned på minoritetsbefolkningen enn andre i USA rett og slett fordi de også har vært involvert i mer kiminalitet”. Hva forklares handlingene med? Igjen, minoritetsbefolkningen. En befolkning i USA som blir, som Solberg anerkjenner, mer forfulgt, får lengre fengselsstraffer og har større sjanse for å bli arrestert på grunn av rasemotiverte fordommer. De skal være forklaringen på rasismen de selv opplever? Hva skjer om du snur om setningen, Solberg?

Minoritetsbefolkningen har også vært involvert i mer kriminalitet, rett og slett fordi politiet slår hardere ned på dem.

Her kan man velge mange flere fordi. Fordi svarte kvinner har større sjanse for å dø under fødsel på amerikanske sykehus. Fordi den svarte befolkningen blir lavere lønnet i de samme jobbene. Fordi utdanning og helsetilbud ikke er tilgjengelige for alle. Solberg hadde mange valgalternativer. Valget hun tok satte henne på feil side av historien. 

FORSVAR FOR ENHVER PRIS

Ikke bare hadde Solberg valg i denne uttalelsen. Hun har hatt valg i ettertid. Omar Samy Ogal, mangfoldsbyråd i Oslo, gir Solberg en direkte oppfordring: Erna, si unnskyld! 

Denne stiller jeg meg bak. For hvorfor er Solberg og hennes stabs naturlige svar på kritikken å “spesifisere” uttalelsen? Å understreke “poenget”? Jeg benekter ikke at Erna Solberg formulerte seg galt. Det kan godt hende at poenget hennes ikke kom tydelig fram som hun ønsket. Alle kan snuble i formuleringene sine, også statsministere. Men alle mennesker må også stå til ansvar for sine handlinger og konsekvensene av dem. Ovenfor andre, men også ovenfor seg selv. 

Psykiatrisk sykepleier Jan Kåre Hummelvoll skriver at å ha muligheten og tilgangen til å få be om unnskyldning for feil som er begått er å ha tilgang til å fylle et av mennesket mest grunnleggende behov. Det er en grunn til at temaet beklagelse går igjen i kunst, religiøse skrifter og politiske løsninger, som etter apartheid i Sør-Afrika, fra hundre, til og med tusen år tilbake. For å bearbeide følelsene av skam og skyld, trenger man tilgivelse. Man får ikke tilgivelse uten å be om unnskyldning. En slik reparering mellom mennesker er psykologisk grunnleggende. Men i offentlig debatt er skyldsforlatelse usynliggjort. Det er hardt mot hardt som løftes fram. Det er å bevare stoltheten, bevare ansikt. Men til hvilken pris? Å ikke stå til ansvar, å ikke beklage, men å forsvare, er å undertrykke skyld- og skamfølelse. Det er også feil skjøtsel av rollen som statsminister. 

BENSIN PÅ BÅLET

En linje å trekke: Når man skumper borti noen på gata, sier man “unnskyld!”. Det er en ren refleks. Man spesifiserer ikke hva man egentlig mente da man skumpet borti noen. Man forklarer ikke hva poenget er. Behovet for å forsvare seg og bevare sin stolthet er ikke der, i alle fall hos de aller fleste. Og det er jo lett å forstå. Man har selvfølgelig ikke behov for å forsvare noe man gjorde ved en feil, som man ikke står inne for. I privatlivet har jeg lært meg å merke meg om mennesker rundt meg unnskylder seg eller ikke. Det er ofte en pekepinn på underliggende negative holdninger. Nå merker jeg meg det også om min statsminister.

I en tid som denne, hvor vi er vitne til ekstrem vold, hvor barn og voksne angripes på lik linje, hvor demonstranters rett til å demonstrere stanses gang på gang, på flere måter. I denne tiden har vi ikke tid til din stolthet. Vi har ikke tid til å undergrave de som utsettes for urett behandling og holde dem ansvarlig for sin egen lidelse. Vi har ikke tid til at noen skal skrive #krenka under twitter-meldinger. Eller til slengbemerkninger om “ikke vær så PK”. Vi trenger sterke stemmer som sier imot rasisme i alle sine former. Og vi trenger en leder som har mot til å si unnskyld.

For nei, den afro-amerikanske befolkningen i USA er ikke lettantennelige. De har stått i brann i flere generasjoner. Og uttalelser som Solbergs er bensin på bålet. Det jeg ber deg om er lett: Si unnskyld.

Illustrasjonsbilde: Oakland First Friday Protest av Thomas Hawk (tilgjengelig under CC BY-ND 2.0)