Siv Jensen og Jon Helgheim gikk i gårsdagens ytring hardt ut mot det de anser som «ytterliggående krefter» som ønsker å definere «alt» som rasisme. Påstanden om at det norske samfunnet er bygget på systemisk undertrykkelse av svarte og brune mennesker avskrives som en konspirasjonsteori som skyver folk bort fra kampen mot rasisme.

Hvilke ytterliggående krefter er det Jensen og Helgheim sikter til? Hvem står bak den «ville konspirasjonsteorien» om at rasismen gjennomsyrer det norske samfunnet? Er det de svarte og brune menneskene som har hevet stemmen mot den grovt urettferdige behandlingen de utsettes for av politiet, arbeidsgivere, eller fremmede på gata? Er det en konspirasjonsteori, eller er det en virkelighet som Jensen og Helgheim ikke har evne til eller ønske om å ta innover seg?

At Jensen og Helgheim hevder at Nordmenn er blant de «minst rasistiske i hele verden» er lite overraskende all den tid deres parti går langt i å fornekte at rasisme i det hele tatt eksisterer i Norge. Det er godt mulig at de har rett i at mange nordmenn ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen av et samfunn med systemisk rasisme og diskriminering.

Det er likevel verken Jensen, Helgheim, Fremskrittspartiet eller det de antagelig anser som «folk flest» som sitter på definisjonsmakten i dette spørsmålet. Den er det folk som utsettes for rasismen som har, selv om Jensen og Helgheim forsøker å usynliggjøre dem. Og de har gitt tydelig beskjed – den norske rasismen både eksisterer og er utbredt. Det kan sikkert være ubehagelig å ta innover seg for mange, men ubehaget er nok større for de svarte og brune menneskene som ikke har den luksusen det er å velge å leve i et fantasiland hvor rasisme og diskriminering ikke er et problem.

Når de i teksten (så vidt) anerkjenner at rasistisk diskriminering skjer i Norge, men ikke at den forekommer på systemnivå eller er utbredt, er dette et hån mot alle som tidligere og de siste ukene har fortalt om erfaringer med rasisme i vårt såkalt «inkluderende, åpne, rause og imøtekommende samfunn». Disse erfaringene er åpenbart ikke isolerte enkelthendelser, de beviser at rasismen er et omfattende samfunnsproblem som gjennomsyrer våre institusjoner, inkludert politiet. Det er dessverre ikke overraskende at Fremskrittspartiets ledelse nekter å akseptere dette, men selv om det ikke passer inn i deres verdensbilde, er det et faktum.

Det er skammelig at vi har politikere på stortinget som tviholder på et falskt glansbilde av Norge som et rasismefritt samfunn fremfor å ta et oppgjør med den åpenbare rasismen som folk utsettes for daglig. Jensen og Helgheim er begge folkevalgte og har lenge hatt muligheten til å ta grep for å bekjempe rasismen som de selv anerkjenner at finnes (om enn i liten grad) i Norge.

Dette kommer de selvfølgelig ikke til å gjøre. Jensen og Helgheim er opptatt med å undergrave dem som opplever og tar til motmæle mot rasisme, og passe på at folk ikke blir for ekstreme når de kjemper for grunnleggende menneskerettigheter. For da kan vi «miste folks støtte i kampen mot rasisme». Hvis noen blir skremt bort fra å delta i den antirasistiske kampen fordi brune og svarte mennesker uttrykker seg på en måte som ikke passer dem, eller beskriver en virkelighet som de ikke kjenner seg igjen i, så var de aldri spesielt opptatt av å bekjempe rasisme til å begynne med.

For Jensen og Helgheim, for eksempel, ser det ut til at deres påståtte støtte til antirasistisk arbeid henger i en tynn tråd hvis noen våger å rokke ved deres virkelighetsforståelse.

Påstanden om at systemisk rasisme ikke eksisterer i Norge er et forkastelig angrep på alle som lever med dette hver eneste dag i vårt samfunn. Selv om alt ikke er rasisme, så finnes rasismen over alt. Selv om Jensen og Helgheim nekter å anerkjenne det.

Illustrasjonsbilde:  Black Lives Matter Protest in Minneapolis av Fibbonaci Blue. (tilgjengelig under CC BY-ND 2.0)  Bildet viser demonstranter med plakater. En av plakatene sier “White silence = White consent”, en annen sier “Justice for Eric Garner. Stop killer cops”.