Jeanette Solstad Remø er transaktivist og juridisk kvinne. Jeanette har vært med i det norske transmiljøet siden 1986, og har hatt lederverv i Forbundet for Transpersoner og i Menneskerettsalliansen. Hun har sittet i Likestillings- og diskrimineringsombudets brukerutvalg, i transpolitisk utvalg i FRI, og hatt rollen som frontfigur i Amnesty Internationals kampanje “Lack of Legal Gender Recognition in Europe” (2014-2016). Jeanette er aktiv som foredragsholder i inn- og utland.

Foto: Ellen Johanne Jarli (november 2019)

Jeanette har, på oppfordring fra Miriam Aurora Hammeren Pedersen, skrevet om sin historie som transkvinne og transaktivist. Her er Jeanettes tekst.

Oppvekst

Først: Tusen takk Miriam Aurora for en hyggelig forespørsel.

Jeg er som kjent (?) etter hvert blitt en godt voksen dame, men jeg husker godt den dagen jeg som fire-åring (1953) forsto at jeg var blitt feilkjønnet ved fødsel.

Optimistisk fortalte jeg min mamma at jeg faktisk var jente. Noe jeg var sikker på skulle bli en enkel sak å få rettet opp i. Men optimismen min forsvant som dugg for solen. Jeg fikk tydelig beskjed om at jeg var på ville veier, og – at jeg aldri måtte si dette til noen igjen. Frykten i min mors øyne var ikke til å ta feil av. Jeg kan fremdeles huske hvor fortvilet jeg var over ikke å bli trodd på hvem jeg var. Verden var plutselig ikke et godt sted å være.

Problemet «løste» jeg ved å skape min egen fantastiske fantasiverden. Der drømte jeg om at det en gang i fremtiden skulle bli mulig leve og bli godtatt som den jenten jeg er.

I praksis begynte jeg å leve to liv. Ett åpent der jeg gjorde alle «guttegreiene» som var forventet ved siden av mitt hemmelig jenteliv. Jeg benyttet enhver mulighet til å tyvlåne klær fra kusiner og venninner – selvsagt alltid i skjul. Angsten for å bli «avslørt», latterliggjort, stigmatisert, utstøtt fra det sosiale fellesskapet preget meg gjennom hele oppveksten og langt inn i voksenlivet.

I ti-års alderen kom jeg over en artikkel i et ukeblad som handlet om Christine Jørgensen, den amerikanske soldaten som dro til Danmark og skiftet kjønn. (Kjønnsskifte var betegnelsen som ble benyttet på den tiden). Wow!!! Det fantes flere som meg! En opptur som raskt endret seg til ny nedtur da jeg slo opp på ordene «transvestitt/transvestittisme» i et leksikon. Der fant jeg at dette ble definert som: «en sykelig trang til å iføre seg klesdrakten til det motsatte kjønn».

Først ble jeg både utslått og oppgitt, men så: skikkelig forbannet. «Ikke faen om jeg er syk! «Jeg er like god som alle andre, og på mange områder en smule bedre». Dette ble mitt mantra (uten at jeg den gang ante at «Mantra» var et begrep).

I voksen alder har jeg ofte lurt på hvordan jeg kunne overleve en SÅ vanskelig oppvekst. Tror nok det kan forklares ved at jeg hadde en omsorgsfull mor som gav meg mye kjærlighet (riktignok betinget), samt at jeg hevdet meg godt ute i verden i fotball og musikk. Spilte i danseband / popband fra 15-års alderen. På skolen gikk det også bra, og i ten-årene fikk jeg jentekjærester som det seg hør og bør for en utad tilsynelatende riktig så «vellykket» gutt.

M.a.o. mitt mantra funket: jeg var faktisk like god som de andre, og bedre enn de fleste på noen områder. Sånn bygde jeg selvtillit til tross for at jeg var veldig ensom i mangel av noen å snakke med om det som opptok meg hele tiden.

Aller viktigst for meg i oppveksten var at jeg hadde tilgang til min tantes hus. Der kunne jeg øve på hennes gitar mens hun var på jobb. Min tante var enke og barnløs, og hun hadde skapene fulle av de lekreste klær. Jeg er helt sikker på at hun etter hvert ble klar over at jeg titt og ofte brukte klærne hennes, men hun sa ingenting, og lot meg fortsette med «gitarøvelsene» i fred og ro. Dette var min helt unike og fantastiske flukt fra en brutal verden.

Men 15 år gammel gitt det nesten over styr. Alene hjemme, i to tiden på natten våget jeg meg ut, kledd i mors kjole og kåpe. En eldre gutt avslørte meg. Jeg løp gråtende hjem, skrev avskjedsbrev til min mor, og rigget opp tau med løkke i kjelleren for å få gjort en kjapp slutt på livet.

I siste sekund, med løkka rundt halsen, tok jeg til fornuft, det fikk briste eller bære. Jeg VILLE leve. Så fikk jeg stå opp mot hva som enn måtte komme. Som forventet hadde «jungeltelegrafen» gjort jobben neste dag. Jeg møtte kameratgjengen før kinoen neste dag, en flokk gutter på min egen alder som hånlo av meg fordi jeg var blitt sett i dameklær. Dette var jeg forberedt og svarte rolig tilbake: «Hæ, hvem har sagt det? Dere må da ikke tro på tull og tøys fra fulle folk»? De ble usikre, og det hele tørket vekk.

Jeg ønsket å flytte hjemmefra så tidlig som mulig. 17 år gammel begynte jeg på reallinjen på Latinskolen i Ålesund. Endelig i mitt eget krypinn av en hybel. I helgene spilte jeg til dans, og hadde dermed relativt god råd til å kunne kjøpe mine egne kvinneklær. Etter episoden med avsløring ble jeg forsiktig med å bevege meg mye ute, men kunne ikke motstå fristelsen i ny og ne. Det gikk heldigvis fint.

Videre utdannelse

Jeg vurderte flere studieretninger, bl.a. jus og psykologi. Til slutt søkte jeg maskinlinjen på Sjøkrigsskolen «SKSK» i Bergen. Etter de første 15 mnd. ville førstegangstjenesten uansett være unnagjort. På veien hadde jeg da fått med meg befalsutdannelse og lettdykkersertifikatet fra Sjøforsvaret. Jeg lekte også med tanken om at det maskuline miljøet ville hjelpe meg til å få satt en endelig stopper for mitt ønske om å være kvinne. (I 1969 hadde ikke kvinner tilgang utdannelsen ved SKSK).

Etter ferdig utdannelse søkte jeg meg til ubåtvåpenet, anla skjegg, og så riktig barsk og mandig ut. Men dette reflekterte slett ikke hvem jeg var.

Underveis hoppet jeg over til operativ linje, og ble uteksaminert som fersk løytnant i 1973. Året før hadde jeg giftet meg med ungdomsforelskelsen fra gymnastiden, dessverre uten å fortelle henne at jeg var transperson. Det skulle jeg senere virkelig angre på. Etter ferdig utdannelse søkte jeg meg til ubåtvåpenet, anla skjegg, og så riktig barsk og mandig ut. Men dette reflekterte slett ikke hvem jeg var. Dobbeltlivet mitt fortsatte; jeg ble avslørt av min kone, men ingen andre hadde den minste anelse.

Etter intensiv kursing og testing ble jeg forfremmet til ubåtsjef og tildelt kommando i 1977. Dersom jeg nå hadde blitt avslørt som transperson (transvestitt som fremdeles var begrepet som ble benyttet på den tiden), ville jeg fått sparken på dagen. Hvorfor? Fordi transvestittisme ble ansett som en psykisk sykdom. Dette var under den kalde krigen (Sovjet/Warszawapakten vs. Nato). Det kunne selvsagt ikke tillates at en «psykisk ustabil» person var sjef på en undervannsbåt som patruljerte i Norskehavet, Barentshavet og Atlanterhavet med skuddklare skarpe torpedoer og ansvar for et mannskap på 20. En gal person i en sånn posisjon kunne i verste fall ha startet en tredje verdenskrig.

Det mest gærne som kan sies om meg på den tiden, må vel være at jeg satset på en karriere som ubåtsjef. Jeg spilte mannsrollen så godt, at det for samtlige kolleger kom som en virkelig stor overraskelse da jeg en del år senere sto åpent fram som transkvinne.

Det er godt kjent at en del transpersoner sliter med psyken. Dette er blitt (og blir dessverre ennå) tolket som at trans* per definisjon er mennesker med psykiske problemer. Mennesker som ikke blir sett, som blir sosialt utstøtt, latterliggjort, stigmatisert og diskriminert i hjemmet, i barnehagen, i skolen, i arbeidslivet og i det sosiale liv, blir naturligvis preget av dette. Minoriteter som transpersoner får virkelig oppleve sine medmenneskers fordommer når de vedtatte hetero samfunnsnormene brytes. Dette fikk jeg selv etter hvert kjenne på da jeg tok kampen og forlangte at transpersoner skulle omfattes av det norske diskriminerings- og likestillingslovverket.

På begynnelsen av 1980 tallet, føltes det som at det begynte å brenne en smule under beina mine. Det var på tide å si farvell til min militære karriere mens jeg ennå hadde mitt image i behold. Et nærliggende yrke var å bli statslos. Der var vaktordningen fjorten dager på og tre uker fri. Dermed kunne jeg for første gang i livet, leve i lengre sammenhengende perioder som kvinne.

Aktivisme

I 1986 meldte jeg meg inn i FPE – NE (Freedom of Personality Expression – Northern Europe), forløperen til FTPN (Forbundet for Transpersoner – Norge). Det tok ikke lang tid før jeg var med i styret. Her møtte jeg mange flotte mennesker. Akkurat som meg levde de ett åpent og ett skjult liv. Angsten for avsløring lignet til forveksling på akkurat som jeg selv hadde det. Vi møttes på utvalgte hoteller i Norge, Sverige og Danmark, holdt årsmøter og valg, gikk på sminke- og manekengkurs, lærte oss å gå, kle og føre oss som kvinner. Dette var selvsagt storslagne opplevelser for meg som i alle år hadde holdt alt skjult. Men noe manglet. På begynnelsen av 2000-tallet utfordret jeg styret og medlemmene i foreningen med at: «Vi må vise verden at vi eksisterer». Det ble mye brudulje for å si det mildt, og jeg ble etter hvert ganske upopulær. Flertallet var merkelig nok godt fornøyd med av-/på livet som det var.

På begynnelsen av 2000-tallet utfordret jeg styret og medlemmene i foreningen med at: «Vi må vise verden at vi eksisterer»

I virkeligheten ble jeg sparket som leder av foreningen. Det siste jeg fikk gjenomført på årsmøtet i 2005 før jeg var ute, var å få endret navnet til «Foreningen for Transpersoner – Norge». Der fikk jeg sterk og nødvendig støtte av Esben Esther Pirelli Benestad. Uten hens inntreden ville det neppe blitt navneendring. Fordi «Transe» på denne tiden ble mer og mer brukt som et slang uttrykk, var også «Transepersoner» i ferd med å vinne innpass i det norske språket. Jeg kontaktet derfor språkrådet og vi ble enig om at det riktige skulle være «Transperson» – og sånn er det blitt.

Transperson er blitt et paraplybegrep som omfatter alle som har en kjønnsidentitet som skiller seg fra det kjønnet de ble tildelt ved fødselen. Dette omfatter både de som identifiserer seg som det motsatte kjønn og de som føler seg som verken menn eller kvinner.

Jeg var imidlertid langt fra ferdig i min streben etter å få satt transpersoner på kartet. Før jeg gikk ut av FTPN styret fikk jeg «go» på å være FTPNs representant i Menneskerettsallliansen. Etter et år var jeg selvsagt med i styret også der.

Før jeg går videre, må jeg ta med en viktig begivenhet fra 1996:
«Hallo de æ Marion Arntzen som ringer»!

Dette skulle vise seg å bli én av mine viktigste telefonsamtaler, viktig for meg og for svært mange norske transpersoner de påfølgende årene. Dette var spiren til det som i dag er blitt «Stensveen Ressurssenter». Jeg er blitt skikkelig pushet av Marion og Harald. Uten samarbeidet med de to, er jeg usikker på om jeg noen gang hadde våget å komme fullt ut.

I 2008 ble Regjeringens første offisielle LHBT-handlingsplanen lansert i Norge. Jeg ble hanket inn i slutten av ferdigstillelsen fordi noen oppdaget at «oooops….det er ikke bare LHB, men også en T». Dette var langt fra så bra som ønskelig, men NRK viste sin interess, og plutselig var undertegnede og Reidun Campbell (leder for FTPN) på Dagsrevyen (som de første transpersoner live). I den sendingen ble vi forsøkt latterliggjort av en politiker ute på høyresiden, men kom oss sånn noenlunde helskinnet igjennom intervjuet.

På denne tiden ble det også utarbeidet et forslag om et helhetlig likestillings- og diskrimineringslovverk, ledet av Professor Graver ved Juridisk fakultet ved UIO. Etter sterkt påtrykk med Mennskerettsalliansen «MRA» som alibi fikk jeg omsider tillatelse til å møte utvalget. Jeg var der to ganger og holdt innlegg, men ble møtt med «øredøvende» taushet. Ikke ett eneste spørsmål ble stilt meg. Resultatet av lovforslaget som ble fremlagt i 2009 viste også tydelig at transpersoner ikke var inkludert. Dette var selvsagt svært skuffende.

Men her ble vi på en måte reddet av kvinneaktivistene i bl.a. LO. De var ikke interessert i en helhetlig likestillings- og diskrimineringslov. De ville fortsatt at kvinner skulle ha sin egen lov med beskyttelse mot diskriminering. Og sånn ble det (ihvertfall en god stund), og Graver-utvalgets forslag ble lagt i en skuff.

Fint, tenkte jeg. Ved hjelp av de flotte folka i MRA var det bare å jobbe videre politisk for å få på plass «Lov om forbud mot diskriminering p.g.a. seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk».
Ting tar tid, spesielt var det vanskelig for lovutrederne i departementet å forstå at det var avgjørende at «kjønnsuttrykk» kom med som ett av diskrimineringsgrunnlagene i den nye loven. Jeg var virkelig spent da lovforslaget ble presentert.

Lettelsen var enorm da kjønnsuttrykk var tatt med. Fordi: ingen blir utsatt for usaklig forskjellsbehandling p.g.a. en kjønnsidentitet (som ingen kan oppdage), men kjønnsuttrykket setter fokus på meg som normbryter med påfølgende stigmatisering, diskriminering osv.

Loven ble enstemmig vedtatt av Stortinget, med ikrafttredelse fra 1. januar 2014. Noen mangler var der riktignok. Loven skulle gjelde på alle områder i samfunnet, men merkelig nok ikke der diskrimineringen mot transpersoner ofte har vært sterkest, nemlig i familielivet.

Uansett mangler, dette var en viktig lov. Uten denne ville veien frem til loven som gir fritt valg av juridisk kjønn blitt mer adskillig mer kronglete.

(I 2018 ble forøvrig en ny helhetlig likestillings- og diskrimineringslov vedtatt. Den erstattet de fire likestillingslovene vi da hadde, og denne gang med «Kjønnsidentitet» og «Kjønnsuttrykk» som fullt likeverdig diskrimineringsgrunnlag).

Kampen mot tvangssterilisering

Jeg begynte dermed å tenke ut mitt neste trekk, som var å søke direkte til Helse- og omsorgsdepartementet (kopi til flere departementer), med krav om å få endret mitt juridiske kjønn fra mann til kvinne, uten å bli tvunget til å gjennomgå irreversibel sterilisering (i praksis kastrering) som var kravet norske myndigheter den gang stilte for å innvilge endring av juridisk kjønn. I søknaden henviste jeg til Menneskerettighetene, Den europeiske menneskerettsdomstolen m.fl., men først og fremst til den nettopp iverksatte loven som forbød diskriminering p.g.a. seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Som forventet var svaret «Det er ikke sånn endring av kjønn foregår i Norge». Hovedargumentet for kastreringskravet fra statens side, hadde siden 1960 tallet vært at mennesker som endret kjønn ikke skulle gis mulighet til å mangfoldiggjøre [sic] seg, m.a.o. ikke skulle gis muligheten til å få egne barn (!).

Etter avslaget lå veien åpen for å klage dette inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) med henvisning til den nylig vedtatte loven. LDO tok saken, og konkluderte etter noen måneder med at John Jeanette (som var navnet mitt den gang) ble utsatt for diskriminering av den norske regjeringen. Regjeringen kunne ha anket avgjørelsen fra LDO videre til Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN). Etter noe tids vurdering, inkl. overtredelse av svarfristen, innså folkene i Helse- og omsorgsdepartementet, med statsråd Bent Høie i spissen, at de hadde en dårlig sak.

Jeg tror den norske regjeringen ble en smule overrumplet.

I 2014 skjedde imidlertid mye mer som ble av stor viktighet for å få loven om juridisk kjønn på plass. I mars tok Amnesty International kontakt med meg og spurte om jeg kunne tenke meg å være frontfigur i en internasjonal kampanje for retten til selvbestemt juridisk kjønn «Legal Gender Recognition». Dette tilbudet kunne jeg ikke si nei til. Det ble laget reportasjer med bilder og filming og lagt ut på A.I. sine sider på alle språk. Jeg mottok personlig mer enn 5000 brev og kort (de ligger nå i Skeivt Arkiv i Bergen), på de fleste var det minst 10 underskrifter, og like mye tikket inn på e-post. Hovedbudskapet var: «Ikke gi opp», «Keep Faith», «husk at vi støtter deg i denne kampen». Jeg tror den norske regjeringen ble en smule overrumplet. I tillegg til de internasjnale e-postene og brevene, overrakte Amnesty helseministeren tusenvis av norske underskrifter som støttet kampanjen. I mer enn én av tre saker oppnår Amnesty et positivt resultat. Når én person skriver ett brev til en regjering, betyr det ikke «all verden», men når «all verden» skriver brev, gjør det virkelig stort inntrykk. Jeg fikk tilbud om å holde foredrag i inn- og utland (noe som har pågått frem til covid-19 har satt en midlertidig stopper for dette). Det ble gjort TV- og radiointervjuer, mye plass i norske og internasjonale aviser, og jeg fikk muligheten til å møte og påvirke politikere i inn- og utland. Samtidig brukte jeg også norske medier for alt det var verdt. I denne perioden var det mange som ønsket et intervju med meg, og jeg stilte opp.

Det skjedde mer:

En offentlig ekspertgruppe om helsetjenestetilbudet til personer med kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori ble nedsatt i 2013. Gruppen skrev utredningen: «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» Utredningen ble fremlagt i 2015 med bl.a. vilkår for endring av juridisk kjønn. Nå kom i tillegg regjeringen på banen med Prop. 74 L. Den inneholdt forslag til lovvedtaket: «Lov om endring av juridisk kjønn».

Men dette var ikke tiden for å ta seieren for gitt. Det ble skriftlig og offentlig høring av lovforslaget i Stortinget. Her ble jeg sittende foran kommitéen for å legge frem for politikerne hvorfor denne loven var så viktig. Folka i SP og KRF hadde tydeligvis glemt hva de stemte for i 2014 (forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk); moralister og flere religiøse ledere mente at dersom dette ble vedtatt, så var endetiden nær, og «ingen sannhet ville lenger finnes». Men vi sto stormen av, og hadde nå sterk støtte fra Helse- og omsorgsminister Bent Høie. Det var også fint at preses i Den norske kirke kom tidlig på banen og meldte at kirken støttet juridisk kjønn.

Etter drøyt to års intens kamp var loven på plass, med ikrafttredelse f.o.m. 16. juli. «Det umulige» hadde bare vist seg å ta litt lenger tid!

Jeg vil presisere at jeg absolutt ikke sto alene i denne kampen. Det var mange som bidro. Av LHBT- organisasjonene var FRI en viktig medspiller sammen med Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, FTPN. Menneskerettsalliansen og støtten jeg hadde der, var svært viktig som den plattformen jeg jobbet ut fra, og Stensveen Ressurssenter var som alltid en sterk medspiller.

Effekten av denne loven har gitt mennesker som opplever å ha fått tildelt feil fødselskjønn, muligheten til selv å kunne rettet opp i feilen. Dette er en helt annen verden enn tidligere, da en måtte la seg utrede av psykiatere, godta en psykisk diagnose, for å få kunne bli den en er.

En del «eksperter» har i forbindelse med loven uttalt seg negativt til at barn f.o.m. 6 år skulle gis denne muligheten. Begrunnelsen har vært at barn ikke er i stand til å forstå seg på, eller ha noe forhold til sin egen kjønnsidentitet. Ja vel, sier jeg? Hvis så skulle være tilfelle, da burde vel logikken være at vi helt avviklet kjønnsinndelingen i gutt/jente ved fødsel? Dermed kunne barna vokse opp og selv bestemme sin kjønnstilhørighet når de på ett eller annet tidspunkt i livet var blitt modne nok til å ta den avgjørelsen.

Med meg selv (og svært mange andre jeg kjenner til) som eksempler, er imidlertid den slags «ekspertuttalelser» bare forvirrende fordi de er basert på absolutt null viten om barn og kjønnsidentitet og behov for i tidlig alder å leve i sitt foretrukne kjønnsuttrykk i samsvar med sin kjønnsidentitet. Hvis det på et senere tidspunkt i livet skulle vise seg at dette ikke lenger fungerer, så er absolutt ingen skade gjort. Da er det enkelt å endre juridisk kjønn tilbake til fødselskjønnet. Denne muligheten ligger innbakt i loven om juridisk kjønn.

Det er viktig at du som leser dette forstår at det i Norge aldri vil bli gitt hormonbehandling eller utført kirurgi på barn som ønsker endring av sitt fødselskjønn. Medisin med pubertetsblokkere kan derimot gis av helsepersonell. Dette vil lette overgangen for de det gjelder når de er blitt myndige og selv vil kunne ta avgjørelsen om de skal velge hormonell og kirurigsk kjønnsbekreftende behandling for at kroppen skal bli best mulig å bo i.

2020: Transpersoner «friskmeldt» i Norge

I forbindelse med at Verdens Helseorganisasjons (WHO) i 2018 lanserte en ny klassifiseringsmanual (ICD 11) for sykdommer er nå kjønnsinkongruens (tidligere kalt transseksualisme) fjernet fra listen over sykdommer. Helsedirektoratet i Norge innførte i samsvar med dette de nye retnigslinjene 23.06.2020. Dette innebærer at nå gis hver enkelt selv retten til å bestemme om-, og eventuelt hvor mye medisinsk hjelp vedkommende ønsker. Dette er forøvrig også i samsvar med ekspertsutvalgets (2015) innstillingen om «Helse til alle kjønn».

Helsetjenesten og helsepersonellet er nå pålagt å sørge for at personer med kjønnsinkongruens skal få oppfylt sine pasientrettigheter. Monopolet for behandling av transpersoner ved Rikshospitalet skal avvikles. Pasienter med kjønnsinkongruens som har behov for kjønnsbekreftende tiltak bør få tilgang til hjelpemidler og/eller behandling i sin egen region.

Dette er en stor seier for likebehandling av mennesker med kjønnsinkongruens med andre norske pasientgrupper. Dette høres kanskje selvmotsigende ut, men selv om kjønnsinkongruens ikke lenger er definert som en psykisk sykdom, kan noen transpersoner ha behov for hjelp til å få de riktige hormonene og plastisk kirurgi.

Svært mye har blitt bedre på de seks årene fra transpersoner hadde null beskyttelse i lovverket og frem til i dag, men vi kan heller nå ikke slå oss helt til ro med dagens tilstand. At f.eks. homofile skal ha bedre beskyttelse mot hatefulle ytringer og diskriminerende handlinger i straffeloven enn transpersoner, er simpelthen ikke mulig å forstå. Lovproposisjonen lå klar til avstemming i Stortingets vårsesjon, flertallet er på transpersonenes side; likevel greide leder for justiskommitéen å utsette saken til høsten. Likhet for loven er en viktig sak, men politiet har heller ikke et verktøy til å kunne lage en norsk statistikk på hat og overgrep mot transpersoner. Dette er rett og slett ikke akseptabelt.

Noen mennesker opplever seg ikke som verken mann eller kvinne. Derfor er det behov for å få innført en tredje kjønnskategori. Dette handler om å bli gitt muligheten til å få markert et tredje alternativ «X» i stedet for markeringene «M» eller «F» i pass og andre ID-dokumenter. Her er det viktig å stå på overfor politikere, og forklare at i en tredje kjønnskategori skal bokstaven «X» stå for «Annet» (enn mann/kvinne). Flere land har fikset dette. Jeg ser ingen grunn til at ikke Norge skal få dette på plass.

Situasjonen for norske transpersoner er svært bra sammenlignet med de fleste andre land. Vi opplever fortsatt usaklig forskjellsbehandling, mobbing og stigmatisering også her i landet. Det er viktig nå at vi selv kjører på videre for vår soleklare rett til likestilling i samfunnet. Det viktigste vi etter min mening da kan gjøre, er å være synlig i nærmiljøet, i skolen, i høyere utdanning, i helsevesenet, i arbeidslivet, i media og i det sosiale livet.

Vi transpersoner blir stadig påminnet om at noen hater oss. Intensiteten i dette hatet er ofte formidabelt. Transpersoner blir myrdet i stort antall i mange land. Ofte får det ingen rettslige konsekvenser for de som utøver handlingene. Toppledere som Trump, Putin, Bolsonaro og religiøse ledere i ulike religioner gjør også sitt ytterste for å ta fra oss våre menneskerettigheter. Vi behøver heller ikke gå lenger enn til vårt naboland Finland for å oppdage at kastrasjonskravet for endring av juridisk kjønn fortsatt er i kraft. Polen har innført LHBT-frie soner, og Ungarn nekter mennesker å endre juridisk kjønn.

Vi transpersoner blir stadig påminnet om at noen hater oss.

Fremtidsutsiktene globalt kan fortone seg dystre. Norge har nå fått en plass i FNs Sikkerhetsråd, og én av begrunnelsene som regjeringen oppgav for at det var viktig å være med der, var mulighetene til å drive enda sterkere påvirkning overfor land som bryter med Menneskerettighetene.

Vår oppgave må dermed være å kontinuerlig påminne den norske regjeringen om at de er tydelig overfor de landene som nå konsekvent drive usaklig forskjellsbehandling av transpersoner. Dette handler enkelt fortalt å etterleve FNs Menneskerettigheter.

Jeg føler meg priviligert som bor i et land hvor jeg kan leve som den kvinnen jeg er. Jeg opplever også at det for min del er uproblematisk å leve åpent som transperson i Oslo.

Det har vært fantastisk godt å oppleve seier på seier for transpersoners rettigheter i Norge. Personlig hadde jeg aldri maktet å stå i den tøffe kampen uten støtten fra Kristin, den vidunderlige kvinnen som har stått last og brast ved min side, bakket meg opp og støttet meg siden vi møttes i 1987. I tillegg har jeg en sønn, svigerdatter og to nydelige barnebarn som alltid har stått ved meg, mine to søstre og øvrig familie lige så.

Jeg tror og håper at når ICD 11 nå er innført i Norge, så vil jeg bli behandlet skikkelig av helsepersonalet ved en eventuell alderdom på sykehjem eller en annen institusjon.