Å gå rasisme i møte

Bilde av tegnestifter i ulike primærfarger. I bakgrunnen skimtes glidelåsen tilhørende pennalet de står oppi.

Som voksne må vi – eller i det minste jeg – innse at det er mange ting jeg aldri vil få til. Jeg, lille menneske, må velge meg noen kamper. Med tiden lukker jeg øynene for de av mine egne og andres problemer som tar for lang tid, som er for diffuse, som blir for kompliserte å få endret.

Det er det jeg har tenkt på når jeg har forsøkt å forstå hvorfor, til tross for alle lovord under koronarestriksjonene, det mangler på konkrete tiltak og budsjettposter for å nå nettopp de som har blitt utsatt for vold og overgrep i denne fasen. Fra et slikt perspektiv er manglende støtte til gode saker – om ikke greit, så på et vis forståelig. Vi kan ikke endre hele verden. Vi dirigerer våre ressurser et annet sted.

I de siste ukene, så innser jeg at jeg selv har gjort det samme med rasisme. Enn så viktig den kampen er, så har jeg satt «min» kamp først. Slik som mange hvite kvinner utvilsomt har gjort. I ukene etter George Floyds død og den massive responsen i hele verden, så har jeg avlært noe av den resignasjonen.

For å lære oss å se og reagere på rasisme i hverdagen, så må vi gjøre det samme som når vi skal lære et nytt språk: vi må lytte. Og forstå hvor mye vi har gått glipp av.

En sammenligning: Store deler av barndommen vår handler om å lære oss hva vi skal reagere på og ikke. De fleste barn blir født med evnen til å høre alle språklyder i verden, men etter hvert som de blir eldre mister de evnen til å skjelne det som ikke er viktig på språket de lærer. Slik for eksempel japanere kan slite med å høre forskjellen på R og L, eller jeg som norsktalende har problemer med å høre H-lyden som er meningsbærende på nordsamisk, slik kan vi også gradvis slutte å følge med på forskjellsbehandling.

Selv om disse evnene svekkes med lite bruk, er de ikke borte. For å lære oss å se og reagere på rasisme i hverdagen, så må vi gjøre det samme som når vi skal lære et nytt språk: vi må lytte. Og forstå hvor mye vi har gått glipp av.

Jo sterkere en kjenner på dette, jo mer utålelig blir det å vente så mye som et sekund til. Det å være i kontakt med, å kjenne på, urettferdighet, er belastende. For de av oss som ikke opplever den selv, er det lett å gå fra bordet. Som hvit opplever jeg ikke rasisme, og slutter jeg å tenke på den, så smerter den meg ikke lengre. I hverdagen er det altfor lett å gjøre, å beskytte seg litt mer fra ubehaget, forlenge tidsperspektivet, ikke lengre føle på behovet for å gjøre noe nå.

Som et stort, strukturelt problem kan rasisme virke uoverskuelig. Hvordan kan en få gjort nok med det til å gjøre en forskjell? Handlingsplaner, konfrontasjoner, demonstrasjoner; alt dette er viktig, men det vil ikke få slutt på rasismen, kun motarbeide den. Dette problemet har vært med oss for lenge til at det finnes noen enkle løsninger.

Uoverskuelige problemer må kartlegges og konkretiseres, og det krever at vi legger merke til dem. Vi trenger å utvikle en form for følsomhet slik at vi legger merke til rasisme hver gang, og kan motarbeide den alle steder den er. Der det ikke finnes enkle løsninger, kan ikke arbeidet vårt være enkelt og oversiktlig. Vi kan ikke donere penger, gå i demonstrasjon, gjøre enkelttiltak og tenke: Nå er jeg ferdig. Jeg har gjort mitt.

Det er ikke nok å lytte, men det er nødvendig for å finne ut hva vi kan gjøre.

Vi må finne et vis å holde urettferdigheten i mente, og føle på den hver gang. Ikke la oss slipe ned av verden til å tenke at det er noen andres problem. For å si det med næringslivets språk: vi trenger en visjon. Vi trenger en ambisjon om noe mer enn å være greie; vi trenger et mål om å være best i klassen. Et ønske om at vi kommer lengre enn vi tror. Om Norge skulle være verdens minst rasistiske og sexistiske land, så kan vi ikke være fornøyde med det; vi vil ha slutt på rasisme og sexisme, ikke bare ha minst av den.

Slik at mitt engasjement ikke knyttes til egen komfort eller overskudd, men til saken i seg selv; at jeg ikke gir meg før rasismen er et avsluttet kapittel.

For å kunne gjøre noe konkret og nyttig, må vi fortsette å holde tak i det faktum at en annen verden er mulig. Og for hvite mennesker, tror jeg dette krever at vi anstrenger oss hele tiden, siden vi ikke utsettes for rasisme. Jeg trenger den bevisstheten for å møte rasismen der jeg finner den, altså overalt, og især i meg selv. Slik at mitt engasjement ikke knyttes til egen komfort eller overskudd, men til saken i seg selv; at jeg ikke gir meg før rasismen er et avsluttet kapittel. 

Ikke bare ser bort fordi den ikke rammer meg.

 

Illustrasjonsbilde av Manuel M.V., hentet fra Flickr og redigert for å endre utsnitt, tilgjengelig under CC BY 2.0.

Om forfatteren

Sidsel Fjelltun

Sidsel Fjelltun

Eksilnordlending i Oslo. Sidsel jobber som psykolog og er lokallagsleder i Sagene SV. Hun er opptatt av hvordan kjønn spiller seg ut av samfunnsdebatten, og sterkt engasjert i kampen mot vold og overgrep.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*