“Well-Behaved Women Seldom Make History” står det på anheng og t-skjorter man kan få kjøpt. Perfekt for alle feminister, lover reklamen. Det er lett å være enig i den setningen, men i Helen Lewis’ nye bok, Difficult Women, argumenterer hun for det motsatte. Vanskelige kvinner blir skrevet ut av historien, fortellingene blir omskrevet og det er god plass til Sheroes, men ikke vanskelige og irriterende kvinner. Det er likevel slike kvinner som ofte står bak reformer og fremskritt, selv om de er vanskelige å like.

Hvert kapittel tar for seg et stridstema og de vanskelige kvinnene som gikk i krigen. I kapittelet Safety forteller Lewis historien om Eirin Pizzey, som grunnla Storbritannias første krisesenter i 1971. Krisesentre er et av de viktigste prosjektene til feminister i moderne tid og har hjulpet mange å komme seg unna voldelige forhold. Pizzey var også med på å bryte stillheten om vold i hjemmet. Hun kjempet for at volden skulle bli behandlet i rettsvesenet som det det var og ikke som noe menn hadde rett til å gjøre mot kvinner. Hvorfor er hun ikke mer kjent? Svaret er vanskelig, slik som Pizzey.

Lewis viser i boka hvordan Pizzey ikke fant seg til rette i den britiske kvinnebevegelsen, og hadde begynt å snakke om det hun kalte for kvinners avhengighet av vold. Hun observerte at det var kvinner som bodde på krisesenteret hennes som gikk tilbake til mennene de visste var farlige. Pizzey mente også at kvinnebevegelsen anså kvinner som ofre som ikke var i stand til å utøve vold og menn som brutale, og det gjorde at hun kom på kant med andre feminister. Til slutt tok hun offentlig avstand fra britiske feminister og ble med i MRA*-bevegelsen. På nettsiden til krisesenteret hun grunnla står det at stiftelsen “opened the word’s first safe house for women and children escaping domestic violence in Chiswick, West London, in 1971”. Pizzey er ikke nevnt. Kanskje ble hun for vanskelig. Det er likevel viktig at hun ikke blir skrevet ut av historien.

Og det er dette som er viktig for nåtidens feminister. Vi kan ikke lene oss på hvordan feminister før oss har argumentert, men vi må selv komme frem til politiske ståsteder vi kan stå inne for. Vi trenger heller ikke å akseptere alt en pionér har sagt og ment, men møte det med ny kunnskap. Det betyr også å forkaste ideer som ikke holder lenger, selv om de har vært viktige for tidligere feminister. Løsningen er ikke å fornekte alt det de har ment, men heller sette det inn i en større, historisk kontekst og argumentere mot dem. Pizzey tok feil da hun mente at kvinner kan bli avhengige av vold, men det betyr ikke at vi skal fornekte alt hun har gjort.

Hvordan ser det ut når vanskelige kvinner forsøker å presse frem reformer? Mrs. America gir et lite innblikk i hvordan vanskelige kvinner sto sammen og barket sammen da The Equal Rights Amendment (ERA) skulle vedtas av statene i USA. Det er miniserie og hver episode følger en kvinne som var sentral i kampen for å få ratifisert ERA i minst 38 stater før 1979 (fristen ble senere utvidet til 1982). På den ene siden står Gloria Steinem, Betty Friedan, Shirley Chisholm, Bella Abzug, Jill Ruckelshaus og Brenda Feigen. På den andre siden står STOP ERA med Phyllis Schlafly i spissen.

Selv om serien kun er basert på virkeligheten og nok tar seg en del friheter, viser den godt hva slags konflikter som kan oppstå i politiske organisasjoner. Den viser også at de som engasjerer seg for politisk forandring er vanskelige og det bør de kanskje også være, uansett hva slags politikk de vil ha gjennomslag for. Det er forfriskende å se en serie der kvinner er opptatt av andre saker enn menn og at de kan krangle uten at publikummet misliker dem. De får rett og slett lov til å være hele mennesker som kjemper for det de tror på. Serien tar også opp problematiske sider ved den amerikanske kvinnebevegelsen, som at lesbiske kvinner har blitt ekskludert og at feminister også kan ha fordommer. Den virkelige Betty Friedan mente lenge at lesbiske og skeive kvinners kamp for rettigheter ikke var noe kvinnebevegelsen skulle kjempe for. I en hjerteskjærende scene mellom Gloria Steinem og Brenda Feigen innrømmer Feigen at hun ikke vil skille seg fra ektemannen og bli sammen med en kvinne. Hun sier til Steinem: “(…) you gonna call a press conference, sit beside me and declare “We are all lesbians?”. Hun ønsker ikke at kritikerne, som mente at alle feminister egentlig var lesbiske og hatet menn, skulle få rett. Det er en trist scene og det er ikke sikkert at den har rot i virkeligheten, men den kan minne oss om at feminister også kan være fordomsfulle og ta feil, uten at vi at uten videre skal forkaste alt det andre de kjempet for. Vi må sette utsagnene i riktig historisk kontekst, og så forstå hvorfor de tok feil og lære av det. Vanskelige kvinner bør ikke skrives ut av historien, men minne oss om at kvinnebevegelsen ikke er en perfekt bevegelse. Den bør ikke fremstilles som om den er det.

Kampen vi ser i serien er en feministene i Steinems leir kommer til å tape. 38 stater måtte ha ratifisert ERA innen 1982, men da fristen gikk ut hadde 35 stater ratifisert. Det er interessant at det blir laget en serie om en kamp som feminister tapte i en tid der det fokuseres på Sheroes og alle kampene som ble vunnet. Jeg håper at serien fortsetter å vise kvinner som nyanserte og sterke, selv om ikke alle er feministiske, og at Mrs. America viser oss at kampen for likestilling mellom kjønnene ikke er en rett linje. Personlig synes jeg at det er lettere å være med i en bevegelse som ikke er perfekt, men som derfor har rom for alle som ikke er perfekte og svært menneskelige. Menn har fått lov til å være det uten å miste heltestatus, og den retten bør også kvinner ha.

Illustrasjonsbilde: feminism av Cross-stitch ninja (tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0) 

*Men’s Rights Activists

I Norge vises serien på HBO Nordic hver onsdag. Innlegget er basert på de seks første episodene.