Skriv, jente, skriv!

 

Om og om igjen kommer jeg tilbake til den ene dagen. Jeg låste meg inn i leiligheten i Meltzers gate, det runde hjørnet helt nederst. Jeg skulle bo med Lene, hver kveld syklet hun til Bygdøy for å bade. Jeg bodde på et gult rom. En seng, en bokhylle, stol, skrivebord. Jeg ble nitten år den dagen, jeg kjente pusten helt øverst i svelget. Hjertet mitt slo, mørket presset bak panna. Jeg satt meg i gården ved søppelkassen. Oslo luktet mørtel og støv, svette og uro. Det var varmere enn der jeg dro fra, det var ikke noe kjølig drag fra fjorden. Alt sto stille, alle holdt pusten, jeg kjente trykket øke. Og så smalt himmelen, Oslo revna, regnet smatret og rosagrå luft ble revet i stykker. Jeg dro hjemmefra, jeg reiste hjem. Alle valgene mine har røtter i denne ene handlingen, jeg bestemte meg selv bort, villig til å prøve ut en plan. Det var den dagen jeg fant ordene. Det var det øyeblikket jeg trakk pusten og begynte å skrive denne historien.

 

Jeg leste Vladimir Nabokovs Lolita da jeg var seksten år. Jeg kan ha vært søtten, det var varmt, så det må ha vært sommer. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kom til boken for seint, og jeg leste den flere ganger, nye briller, nytt fokus, språket, formen, karakterene. Jeg leste Hemingway, Updike, Rushdie, Miller. Jeg gjemte Lolita, av åpenbare grunner, under andre bøker, bakerst i bokhylla. Men det er jo en grusom historie, sa de jeg snakket med om den, og de har helt rett. Det er en grusom historie. Stakkars Lolita. Jeg så meg rundt og fant de voksne mennene i bygda mi. Jeg ga dem farger, slik noen opplever at bokstaver eller tall har farger (Nabokov skal visstnok ha opplevd synesthesia). De fleste var først lys beige, og ble nesten som luft eller vann, hånden min kunne gå rett gjennom dem. Andre hadde gull strødd over seg, rundt seg, levende ild, jeg så det bak øyet, bak blikket, akkurat der jeg åpnet munnen en millimeter. Det var ikke så mange da jeg var tenåring, men noen var det jo. Noen var trygge fjell, bjerker som kunne tåle hard vind, piskende, blågrått hav, grunnstødig betong, armeringsjern.

 

Og så var det de jeg fortsatt har mareritt om.

 

Dere skal ikke dra på telttur sammen, jenter og gutter, sa han. Det er ikke fordi vi tror at dere skal gjøre noe galt, men fordi andre kan tenke det. Jeg hadde selvsagt tenkt det. Alle som hørte talen, hadde tenkt det. Vi var tenåringer, det var graviditeter på Bedehuset også. Jeg dro dit for pizza og et forsøk på en slags normalitet, men jeg lengtet ikke etter hender som lå stille på Salmeboka. Jeg satt noen meter fra der han sto, litt til hans høyre, det var den siste ungdomskvelden før sommeren og jeg var snart fjorten år. Det siste året hadde jeg levd meg gjennom en stor oppdagelse: Høsten fylte boblejakka til ei jente på min egen alder, den ble strammere og strammere, og en dag kom hun ikke mer på skolen. Jeg kjente henne ikke, selv om bygda var liten. Jeg lærte om mine egne privilegier, og jeg lærte hva jeg, ei tretten år gammel jente, føler når en voksen mann går fri, han innrømmet det jo, hørte jeg andre voksne menn si. Hva skal vi gjøre? Vi skal sprenge med dynamitt, ropte jeg, lydløst. Vi skal gjøre revolt! Men jeg var stille likevel, jeg satt på Bedehuset og ventet på pizza mens den voksne mannen fortalte oss at vi ikke måtte dra på telttur, jenter og gutter.

 

Jeg så det. Jeg fortalte voksne om det. Jeg skrev det ned. Han så det for seg litt for tydelig, sa jeg. Mange år seinere la jeg på telefonen og gråt til jeg nesten kastet opp da mamma fortalte at han var tatt. Han er dømt nå. Jeg så det mørke merket, det er en egen lukt. Jeg tipper de fleste av oss har den evnen, selv om vi sier men han var jo en sånn fin mann. Var han bare en mindre elegant Humbert? tenkte jeg noen år seinere. Er det ikke makt i all kjærlighet, uansett hvor øm den er? Kan vi aldri velge? Hvem er jeg til å sette det mørke merket på den ene, men ikke den andre?

 

Det er klart jeg ble påvirket av å bli kjent med Humbert. Det er det store ubehaget med Lolita.

 

I vår leste jeg My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell, den er genierklært av flere, og jeg har ikke mye å tilføye. Det finnes ikke ett eneste punktum å flytte på. Teksten til Russell er så gjennomarbeida at det er på grensen til uvirkelig. Det er som å pirke på et usynlig myggstikk: Er dette juks? Men det er ikke det. Russell har skrevet på boka i ti år, og hun er dyktig. Hun har kontroll. Jeg er en arrogant og brutal leser, har jeg blitt fortalt, men My Dark Vanessa er, i min oppfatning, en jevn tekst, den slipper deg ikke, den er passe lang, slutten kommer og jeg har blitt mett, det er nok, men akkurat passe. Takk, farvel. Språket er nydelig. Og så er det femten år gamle Vanessa Wyes, og Jacob Strane, læreren hennes, en 42 år gammel ugift mann, kateter, kontor, et hjem hvor han også kles naken. Russell beskriver den intelligente og viljesterke Vanessa like godt som hun beskriver Strane, men det aller beste ved boken er hvordan hun skriver inn MeToo, og leseren selv, i en symbiose så sømløs at det river og er direkte vondt. Hvorfor skal ikke Vanessa få velge seg Strane? Hvorfor sliter hun sånn, mange år seinere? Jeg kan nesten strekke hånda ut og berøre det røde håret til Vanessa, men så er det mitt eget hår jeg føler mellom fingrene, jeg samler knuten i nakken og strammer til, drar hodet bakover. Er dette det jeg valgte? Var det et valg? Er jeg ok?

 

Ingen skal si at jeg ikke fulgte mitt eget direktiv. Ingen andre fikk presentere noen veileder, ingen formaning om verken kohort eller avstand. Jeg ble holdt, og jeg gikk. Jeg slo ned grensepåler og kastet opp hver gang jeg spiste noe jeg ikke tålte. Listen ble lengre og livet større. Jeg vokste, presset på fra innsiden, oppdaget gater jeg ikke ante fantes, men jeg var hjemme over alt. Dette var min verden. Dette var min trygghet, min mor, min søster og min venn. Jeg fant, slik mennesket skal finne, om det er heldig, et dreiepunkt der jeg kjente meg trygg. Stor og veldig kunne jeg lene meg bakover i et landskap som var mitt. Oslo er min, Oslo er meg. Kanskje er det annerledes å ha vokst opp her, det kan jeg ikke vite. Men jeg valgte. Det ble kanskje litt mye liv. Men jeg valgte.

 

Du brenner lyset i begge ender, sa hun, og jeg svarte at jeg er ikke et stearinlys.

 

Er jeg villig til å la andre få fortelle meg min egen historie? Femten år eller 45; kanskje er utfordringen systematisk, en diskurs vi alle er automatisert til å underordne oss, mer enn den partikulære relasjonen, det enkelte overgrepet? Er vi alle Vanessa?

 

Lolita er tolv år i begynnelsen av boken, en perfekt «nymphet», som Humbert kaller det, et jentebarn mellom ni og fjorten. Ikke et lite barn, og ikke et hvilket som helst barn. Det får leseren forklart allerede i forordet av historien, der også forklaringen på Humberts tiltrekning kommer: Han elsket jevngamle Annabel før hun døde av tyfus, og har alltid etterpå søkt etter erstatningen hennes. Den tiden vi kjenner Lolita, fra hun er tolv til hun dør i barsel søtten år gammel, styres livet hennes av voksne rundt henne, i mye større grad enn den første tiden vi følger Vanessa. Det er også et viktig skille, selvsagt, alder og modenhet. Vanessa er femten og hun kan enkelt leses både som moden og som ekstremt uerfaren, slik femtenåringer ofte er. Tolvåringer kan være både modne og sosialt intelligente, sterke og robuste, men de er fortsatt barn. Fordømmelsen av Humbert kan være annerledes enn den vi retter mot Strane: Humbert «klarer bare ikke» å fri seg fra den seksuelle impulsen han retter mot (større) jentebarn, mens Strane i større grad er en mann omgitt av unge kvinner, og noen ganger faller han for dem.

 

Leif Edward Ottesen Kennair stiller spørsmålet «Hvem skal gi omsorg til menn som faller utenfor?» i en kronikk 19. mai. Kennair snakker ikke om Humbert eller Strane, han snakker om incels, som vi etter min mening bør slutte å snakke om som «fenomenet incels». Dette er mennesker, kjøtt og blod, og det er mange av dem. Unge menn som følger en slags oppskrift, som «godtar» at de er «genetiske tapere», og at det er forklaringen på en hel del, inkludert hvorfor kvinner ikke vil være sammen med dem. Jeg forenkler, jeg er klar over det. Dette er ikke enkelt på noen som helst måte, verken for de det gjelder eller for mennesker rundt dem. Noen dager seinere kom en artikkel av Kaja Kirsebom om hennes møte med «Silje», en fremmed som tok kontakt på Instagram, som flørtet og var seksuelt pågående. Kirsebom forteller om seksualiserte bilder og spørsmål om at hun kunne sende nudes. Det viste seg at hun ikke var den eneste som hadde blitt kontaktet av «Silje», og etter litt leting fant Kirsebom ut at «Silje» egentlig er en mann, han bor i Oslo, er i 30-årene. Allerede i 2013 opprettet han en profil på Facebook, den skiftet stadig navn, men fra 2017 fremsto den som «Silje». Han har kontaktet medarbeidere, kvinner han har datet, andre han kjente. En kulturprofil, står det i artikkelen, en uttalt feminist positiv til MeToo. Han har søkt etter skeive kvinner, alle tilsynelatende unge voksne.

 

Kirsebom skriver: «Han har dårlig samvittighet. Han skriver at han sliter med nære relasjoner og at han føler på mye tomhet. «Jeg har en destruktiv side, et behov for å tøye strikken … Jeg er vettskremt for denne destruktive siden, fordi den går midt imot mine egentlige verdier, og jeg forstår ikke helt hvordan siden kommer fram.»» Skal vi ta vare på denne mannen? Skal vi forstå han når han i tilsvaret skriver at «det var preget av spontant kåtskap»? Skal vi forstå Strane, eller Humbert? Forklare dem, forske på dem, og skal vi gi dem omsorg? Kanskje er det ikke helt rettferdig mot Kennair å skrive spørsmålet hans om incels inn her, men jeg skal la det få stå. Hvem skal gi omsorg til mennene som faller utenfor?

 

For noen år siden hørte jeg en kvinne si at hun ikke kjente noen som var blitt voldtatt. Partneren min og jeg så på hverandre, var det mulig? Jeg åpner munnen og finner ingen lyd. Hun i Slottsparken, hun i Vår Frelsers Gravlund, hun i sitt eget hjem, hun på fest, alle de på fest, alle de i sengene sine dagen etterpå, i skolegården, på do, i sengen sin i huset der hun vokste opp, på leirskole, på vei hjem fra skolen. Jeg finner ingen lyd, for all lyden er tatt allerede. Jeg finner ingen lyd, og så husker jeg blikket til en mann som sa: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal være mann når alle venninnene mine forteller meg at de har blitt voldtatt.» Det er som om luften presses inn i lungene mine, et voldsomt støt, takk. Hvem er det som skal ta vare på kvinnene som faller utenfor? Når vi tørker oss, når vi går hjem, når vi reiser oss og står igjen? Hvem er det som skal ta vare på kvinnene som var jenter, «nymphets», eller enda yngre da det skjedde? Ikke alle menn, jeg vet det, slett ikke alle menn. Jeg roper, lydløst, vi må gjøre revolt. Men det føles slapt, som å komme til en fest for seint. Som om MeToo bare gjorde oss eldre, klokere, men Humbert er Humbert, og Strane er Strane. Jeg vet ikke hvem «de» er, ønsker jeg å si. Hvem er det som skal gi omsorg? Er det samfunnet, er det kvinner?

 

Er det omsorg mennene ønsker seg? Kennair skriver: «Unge kvinner utløser (…) mer empati enn unge menn. Unge sunne menn utløser derimot minimalt med empati. » Videre: «Vi trenger en balansert forståelse av lidelse. Et samfunn som i for stor grad kjønner hvem som fortjener sympati og empati, fordi det faller oss naturlig, trenger sosiale mekanismer for å sikre rettigheter og omsorg.» Han forventer ikke en «mannskamp», slik kvinner har kjempet for kvinner og jenters rettigheter, men peker på at: «Det er verdier som henger sammen: Demokratisering, seksuell frigjøring, likestilling, sekularisering og ytringsfrihet. Dette er faktorer som både løfter kvinner opp og frem, og som samtidig skaper bedre samfunn for mennene.» En hær av mødre, en hær av jenter. Tørk deg, vær stille. Tål det. Men kjemp for din rett, det vil gjøre verden bedre for oss alle. Det siste er vi enige i, Kennair og jeg. Men er mennene enige i at mer likestilling er det som vil hjelpe?

 

Jeg har vært dårligst på , jeg er sikkert ikke aleine om det, men noen øyeblikk står tydelige. Før var mest delt opp i hva jeg leste, bøker, ett og annet kyss, og havet. Jeg husker havet. Etter har flere høyvannsmerker, heldigvis, drosjen som stoppet i Colletts gate, helt hjem, sa han, og spørsmålstegnet hang pent og ryddig i slutten av setningen. Jeg husker jeg grep veska mi, trakk pusten og gikk. Jeg har skrevet det manuset mange ganger: Hva om? So long, Aina. Så var det alle de gangene jeg ble, den våte skjørtekanten min, trærne langs elva fra Ankerbrua til Grünerhagen. Skyggekorset over sengen søndager som luktet kaffe og hud. Det gjelder å fylle opp med liv, tenkte jeg. Kjenne at det skraper når asfalten er nådeløs, bare fall, du skal vite hvordan dette føles. Det er livet, det er gleden ved smerten. Lev, kvinne, lev!

 

Oslo er min søster. Oslo er min mor. Jeg kjenner meg alltid trygg, jeg stoler på at skrittene mine skal kunne ta meg dit jeg trenger å komme. Et sted der ute i kroppen av byen er det en mann som har sagt unnskyld til flere kvinner fordi han har utgitt seg for å være «Silje», skeiv, vakker, 28 år. Han har sendt bilder av en fotomodell og fått bilder og filmer tilbake. Det finnes en mann som har opplevd det som om han «runda Tinder». Jeg føler på usikkerhet, gå rundt, hold avstand. Ikke så mye på mine egne vegne, men på andres, unge venner, nieser, min egen datter. Fra høsten skal hun slippes ut, hun skal krysse fra øst til vest hver morgen, den blå blodåren skal ta henne fra meg til Fagerborg. Hun skal oppleve sin egen smerte, hun skal finne sin egen plass. Ikke noe av dette skjer i isolasjon. Nå må du vaske hendene dine, venn, nå må du holde deg frisk. Ikke alle blir dårlige, men noen av oss ender opp på intensiven. Likevel må alle få skrive historier, og nåde den som knekker en annens blyant eller fnyser av en svulstig formulering. Skriv, jente, skriv!

 

Hvem skal ta vare på mennene som faller utenfor? De som kaller seg for «Silje» og flørter? De som kaller kvinner onde fordi de føler seg avvist? De som gjør unge jenter til mødre? Han som er dømt for overgrep, han med det mørke merket? Hvem skal gi dem det øyeblikket der de ser seg selv tydelig, ditt liv, ditt valg. Lev, mann, lev! Jeg skal si det igjen. Himmelen knekker, den flerrer åpen og regnet vasker støvet vekk. Slå luften inn, ikke ut. Jeg har ingen gode svar.

 

Jeg ønsker fortsatt ikke å åpne for at de valgene jeg selv tok, kan ha vært … Jeg kan ikke si det, jeg kan ikke tenke det. Det er det mest ubehagelige ved My Dark Vanessa. Vi er henne, MeToo eller ikke. Ett sted i historien min, minst, opprettholder jeg forståelsen av at det som skjedde var innafor. Kanskje er dette den omsorgen vi gir? At vi ikke er hardere? Klarere? Er det jeg som er problemet, tenker jeg, når jeg forklarer Humbert, unnskylder Strane?

 

Alt begynner på nytt, hele tiden.

 

 

 

Illustrasjon: Aina Kirsebom

Om forfatteren

Aina Kirsebom

Aina Kirsebom

Jeg er Aina, blir 45 til sommeren og bor i Gamlebyen i Oslo. Opprinnelig fra Lyngdal. Jeg har vært sammen med Caro, som ikke bruker pronomen, i 16 år. Sammen er vi foreldre til Luka (12), musikk-glad Stork-barn. Vi har kolonihage på Sogn, der har jeg ansvar for Norges minste museum. Jeg er opptatt av byhistorie, kjønn, økonomi og folkehelse. Jeg har storfag i etikk og mellomfag historie og en bachelor i sosialt arbeid. Der fokuserte jeg på skeive migranter, seksuell helse, kjønn, økonomi, medbestemmelse. Jeg er skeiv og tjukk, mamma og sosionom. Jeg har med meg erfaringer fra flere verv og et ganske lite strømlinjeformet arbeidsliv. Jeg er idérik og engasjert, jeg elsker Oslo og jeg har vært feminist siden jeg var tidlig i tenårene.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*