No hastar det meir enn nokon gong å ta det heilt med ro

Jeg har tenkt på hvile i det siste.

Jeg tuller, jeg har tenkt på hvile helt siden jeg ble utbrent i 2013, og egentlig tenkte jeg mye på det før det og. At jeg ikke fikk nok av det. At folk trenger det. Jeg underviste til og med i slow-bevegelsens prinsipper og i hvile ukentlig i over ti år. Jeg leser om “How to do nothing – Resisting the attention economy” av Jenny Odell, jeg leser om alt vi vinner ved å hvile av Siw Aduvill. Og de siste par årene har jeg vært besnæret av Bayo Akomolafes opplivning av det afrikanske ordtaket – “The times are urgent, let us slow down”. 

Eller med ordene til Øystein Hauge: 

“No hastar det meir enn 

nokon gong å ta det 

heilt med ro.” 

Det er det der paradoksale med at ting haster – vi trenger massive endringer i måten vi lever og virker på så andre skal kunne fortsette å leve etter oss. Men vi må roe ned som kultur og samfunn og individer for å kunne gjøre det. “Læne oss tebake”, som min fine venn Siri pleier å si på finnmarksdialekt; legge merke til hva som er, ikke hive oss på kjappe løsninger og stresse oss i vei, få oversikt og finne ut hva som er den beste veien videre, samtidig som vi holder flere tanker i hodet samtidig og handler når vi må. 

Mange merker det nå, med korona – vi trengte dette, å roe ned (altså, de av oss som har anledning til det). Noen gidder ikke å merke noe til det, noen har ikke kapasitet til det, og for noen er det forverrende å møte seg selv i stillheten – det kan gå utover en selv og andre; det kan være traumatiserende og identitetstruende å få omkalfatra hverdagen på den måten her. Vi kommer til å måtte leve med ringvirkningene av dette i mange år framover. Men de som merker det, de som kjenner at små, nære, langsomme liv ikke er så verst faktisk, de kan oppleve at de har det bedre nå. Mindre eksternt press, mer tid og rom i hverdagen. 

Selv om en del flokker seg til å finne trygghet i overordnede narrativer, konspirasjonsteorier og henger seg opp i det å skulle produsere visjonære løsninger i møtet med vanskelige tider, så er det også mange som har løftet fram nyansene; 

– “Perfekt tid for å være kreativ! Husk at Shakespeare skrev King Lear når han satt i karantene på grunn av pesten.” 

– “Javel, men passa han på små barn samtidig? Også – det er vanskelig å være kreativ når man lurer på om man får betalt husleia neste måned.”

– “Vi kommer tilbake til normalen snart, ikke mist håpet!”

– “Men, normalen fungerte ikke så godt egentlig. Den normalen som det snakkes om var god for noen, men for mange var den slett ikke det.”

– “Det går fint an å opprettholde produktiviteten hjemmefra.”

– “Javel, men vil vi det? Være så produktive altså? Også – Zoomutmattelse er en ekte greie.”

– “De sårbare sliter nå.”

– “De sårbare synes det går lettere nå.”

Vi må kunne holde alt. Ikke “begge deler”, men alt. Jeg snakker ikke om å lempe alt på individer – mange er overvelda nok som det er i det globale samfunnet – men som kollektiv. Det kan gjøre det vanskelig å si noe, skrive noe, hvis man skal ta høyde for alle mulige vinklinger; kontekst, nyanser, kompleksitet. Men det har vi godt av å prøve og øve på. Det håper jeg vi tar med oss videre. 

Som med hvile for eksempel. Ja, nå ble det jo rom og mer mulighet til det. For noen. Eller kanskje det bare trengte seg på også – man blir sliten av krise og endring. Behovet for å sove og å kikke på tv kan være en traumerespons. 

Man blir sliten av å prøve å opprettholde alt som det var og fokusere mest på “når det er over”, heller enn hva som faktisk foregår akkurat nå. Man blir sliten av å ‘jobbe på’ hele tiden. Man blir sliten av å ha tre skrålende barn hjemme, og fulltidsjobb og ingen alenetid. (Trenger ikke å ha barn heller, kan være slitsomt likevel). Man blir sliten av å bekymre seg for dem man er glad i. Man blir sliten av sorg. Man blir sliten av kroppspress og å ikke føle seg god nok. Man blir sliten av å være tilgjengelig hele tiden. Man blir sliten etter en sykdomsperiode. Man blir sliten av å måtte jobbe lange skift. Man blir sliten av å forholde seg til NAV, ikke ha nok penger, være sulten, være redd for fremtiden sin. Det gjelder altså både før og i koronaens tid. 

Slitenhet og manglende hvile har fulgt historien oppover, overalt der kapitalismen og kolonialismen rår. Og det er vanskelig å gjøre opprør mot tingenes tilstand når man er utmattet.

Tricia Hersey i The Nap Ministry mener at å stake ut rom til det å hvile og å ta en blund er aktiv motstand og aktivisme. Men det er ikke snakk om hvile i tråd med den nyliberale velværeindustrien som vi finner nok av i dag, at en skal fikse seg sjøl alene, for å ende opp med mer overskudd til å være mer produktiv. Hersey er opptatt av det kollektive – å finne hvile sammen i fellesskap, og at hvile kan fungere som en form for avkolonialiserende ‘reparations’, gjenoppreisning, for melaninrike og utsatte grupper og dem “på gølvet” som historisk sett ikke har fått hvilt. 

Så la oss holde det,  at noen ikke får hvile nå heller, og at vi skal kreve systemer der det er rom for både hvile og et godt liv; og at vi samtidig skal gripe sjansen nå til å faktisk hvile og å være uproduktive som en form for felles aktiv motstand som vi kan ta med oss inn i tidene som kommer. 

Les mer om hvile og produktivitet på maddam:

Mennesker, ikke maskiner 

Jeg vil kreve fritida vår tilbake

[Illustrasjonsbilde: Craig Adderley / Pexels. Bildet viser en sovende kvinne i en seng med stripete sengetøy. Hun ligger på siden og har på seg en grå genser.]

Om forfatteren

Sigrid Steen Haugen

Sigrid Steen Haugen

Jeg er en 31 årig trønder, opptatt av planter, rhizomatiske prosesser og sosial- og økologisk rettferdighet. Har master i religionsvitenskap, og tok nylig en bachelor i rådgivning og voksnes læring med vekt på resiliens i klimakrisas tidsalder. Jobber freelance med bl.a. grafisk design, redaksjon, undervisning og veiledning.

Visit Website