Kvinners valg oppstår ikke i et vakuum. Nettopp derfor er forliket om NIPT grunn til stor ambivalens og ubehag.

En non-invasiv prenatal test (NIPT) er en blodprøve den fødende kan ta for å avdekke trisomi 21 (Downs syndrom), trisomi 18 eller trisomi 13. Retten til selvbestemt abort og fosterdiagnostikk går hånd i hånd. Likevel: at tidlig ultralyd og NIPT blir tilgjengelig for alle er ikke et reelt likestillingstiltak.

Foreldre er bautaen i barns liv. De har oversikt over familiens behov, de veileder ungene sine mot voksenlivet, og de råder over hverdagens små og store valg. Samfunnet anerkjenner dette ansvaret og støtter opp med gode intensjoner og mer eller mindre hjelpsomme økonomiske tiltak.

Vi utjevner ikke maktbalanser med informasjonen vi får gjennom denne testen. Vi angriper ikke holdningene som legitimerer segregering og utestengelse. Tvert om. Informasjonen vi får, føyer seg inn i en lang rekke tiltak som dytter funkiser ut av kollektivt minne.

Ut av syne, ut av sinn

Kunnskapen vi tar for gitt er urfolkskunnskap som ble delt opp og tatt ut av sammenheng. Opplysningstidas filosofer, vitenskapsfolk og politikere brukte denne kunnskapen i kamp om makt og dominans. Klassifiseringssystemene som da trådte fram er rasistiske, og gjorde at å sammenlikne «oss» og «de andre» ble mulig. Opp mot nåtida har det kollektive, europeiske «vi» bygd videre på dette systemet.

Europeisk imperialisme, filosofi og vitenskap lærte oss at
mennesker + fornuft = sant.

Og mangler man fornuft, er man ikke menneske.

Vi er opplært til å klassifisere. Til å definere.

For å definere og å klassifisere noen er å ha makta til å bestemme om denne personen eksisterer eller ikke.

Ubehagelige funkiser

Funkisene blir, uavhengig av alder, aldri voksne. Aldri tillitsverdige. Aldri ansvarlige. Og i alle fall aldri mange nok til at deres stemme skal ha noe å si for familieplanlegging eller familiepolitikk.

Funkisene spiller et evig rollespill som upålitelige, uansvarlige barn. De «tas hånd om» av assistenter, helsevesen og funksjonsnormativ familie. Den blinde ledsages av assistent eller førerhund. Den rullende har med assistent i bakgrunnen. De usynlige funksjonsvariante synes ikke en gang.

Det tas for gitt at funksjonsnormative har ansvar for dem. Hvorfor? Fordi andre man ser ute på gata som trenger assistanse er foreldre ute med barna sine. Barna svinser rundt mens de voksne veileder dem. Tilsvarende tror mange at assistentene veileder funkisene også.

Man har ikke tillit til at barn er ansvarlige uten veiledning. På samme måten får ikke funkiser selvråderett.

Selvsagt nekter man for denne tenkinga. Den er implisitt i valgene man tar, ikke i ordene man bevisst bruker om seg selv.

Sosiale grupperinger – funksjonsnormativitet i dette tilfellet – oppstår kun ved å stå i opposisjon til motsatte trekk. Da funksjonsnormativitet er rådende, har funksjonsnormative mulighet for å nekte for at en selv fratar andre ansvar.

Dermed klassifiseres funkisene ut av eksistens. Og noen som ikke eksisterer kan selvsagt ikke ha meninger verdt å lytte til.

Avvikling av en gruppes eksistens

Når funkisers seire faller sammen med andre likestillingsseire, nyter de av godene på lik linje som andre. Men i diskusjon om fertilitet og familieplanlegging på kollisjonskurs er det ubehagelig å høre at utsagnet «kvinnen har råderett over egen kropp» fratar samfunnet mangfold.

Skal hver individuelle fødende ha dårlig samvittighet fordi hen blir screena med NIPT? Hviler virkelig en hel gruppes eksistens på skuldrene til hver individuelle fødende?

NIPT er et feiltrinn nettopp av den grunn. Det er selvsagt urimelig å pålegge enkeltindivid et ansvar som tilhører storpolitikken.

Man kan snakke så mye man vil om et samfunn som må bli bedre til å tilrettelegge for såkalt vanskeligstilte familier. Realiteten er, per dags dato, at systemet for å støtte dem, ikke finnes. Vi har så mange dårlige holdninger å ta oppgjør med. Så mange debatter om sykdom, livskvalitet, rettigheter og plikter som må tas.

Mens funksjonsnormative har brukt tiden til å drukne funkisperspektivet i omsorgsretorikk, har funkiser selv kjempet fram rettigheter og plikter de siste tretti åra.

God helse er en skjør illusjon. Alle kan bli hemma når som helst. Tidlig ultralyd og NIPT lar mange fornekte akkurat dét – at kroppen din, eller kroppen til barnet ditt, er en hårsbredd unna å ikke være funksjonsnormativ. At du, eller ungen din, på enhver tid svever mellom å ha tillit og ansvar, og å ikke ha det.

Å screene for genetisk risiko blir en del av en større risikovurdering.

En klassifisering.

En definering.

Godt hjulpet av statlige vedtak og behovsprøving av hverdagen.

Hvor noen er ansvarlige og tillitsverdige, og andre ikke.

NIPT-testen som tilgjengelig for alle kvinner gir hver og en av oss rett til å definere andre ut av eksistens. Selv om testen ikke gir et «ja» eller «nei», gir den nok informasjon til å ta valg ut ifra.

Det er ubehagelig, et ufravikelig faktum. Vær klar over det, når valget tas om å gjennomføre testinga og handle ut fra svaret dere får. Vær klar over det, når du tenker på hvilke mennesker som ikke får lov til å eksistere når testinga blir tilgjengelig for alle fødende.

Illustrasjonsbilde: Disabled And Here av Chona Kasinger (tilgjengelig under CC BY 4.0)