Lockdown i Sør-Afrika

Jeg skulle skrive noe spennende. Men det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt.

Venner og kjente ga meg forslag til hva jeg kunne skrive om. Kvinnenettverk i Afrika. Nødvendige samfunnsreformer i kjølvannet av pandemien. Kvinners stilling i Sør-Afrika. Alle sammen er gode forslag. Men det er vanskelig å researche kvinnenettverk når forsamlinger i alle størrelser fremdeles er ulovlige, når hjemmebesøk fremdeles er forbudt, og når man kun har lov til å gå ut av egen tomt for mathandling, apotekbesøk eller legetime. Det er vanskelig å si noe om hvilke reformer som vil være nødvendige for å få Sør-Afrika på rett kjøl igjen når alt er over, når ingen helt vet hvilke problemer som skyldes Covid-19 og hvilke som skyldes strukturell ulikhet og urettferdighet med røtter tilbake til kolonitid og Apartheid.

I mellomtiden går livet sakte.

Sør-Afrika har vært i full lockdown siden 27. mars. Fredag 1. mai ble det lovlig å jogge eller gå tur mellom klokka seks og ni om morgenen, innenfor en radius av fem kilometer utenfor eget hjem. Mandag 4. mai tok jeg min første joggetur på seks uker. Det var fullt av folk langs veiene – men likevel ikke så fullt at folk gikk i klynge. Ansiktsmaske er påbudt, og den må dekke munn og nese. Å jogge med ansiktsmaske er ikke spesielt komfortabelt (det er tungt å puste, og man blir veldig svett), men når du har vært mer eller mindre innestengt på én tomt i over en måned betyr ikke komfort særlig mye, så lenge du får en liten smak av frihet og normalitet. På veien møtte jeg en bekjent fra lokalsamfunnsforeningen, en kvinne i sekstiårene, som stod og rakte løv. Vi snakket sammen en liten stund før jeg løp hjem igjen. Hun hadde falt i en kanal rett før lockdown startet, og hadde gjennomgått en vellykket hoftetransplantasjon. Nå var hun frisk og rask igjen.

Livet går sakte, men tiden går fort.

Fra forstadshager til stormavløp

Jeg og forloveden min bor i en hyggelig cottage – et lite hus på størrelse med en toroms leilighet – i en bakhage i en forstad til Cape Town. Vi har en fin hage og kan drikke kaffe med naboer på samme tomt. Vi hører til de privilegerte. Men vi har vært fanget av viruset, vi som alle andre, med noen av verdens strengeste smitteverntiltak.

Jeg har venner i Oslo som legger ut bilder av turer i marka. De er heldige, tenker vi.

Siden fysiske møter er ulovlige, blir det sosiale samværet begrenset til sosiale medier. Ut over en tekstsamtale nå og da har vi egentlig ikke så mange måter å vite hvordan andre folk har det. Det bidrar til å øke følelsen av isolasjon. Det ser ut til å være lettere i Norge – jeg har venner i Oslo som legger ut bilder av turer i marka. De er heldige, tenker vi. Her i Cape Town må vi nøye oss med å beundre Table Mountain på avstand, fra egen hage. Vi har fin utsikt; det hjelper på moralen. Men man blir litt gal når hagen plutselig er hele verden.

Likevel er vi heldige som har en hage i det hele tatt. Jeg har for eksempel tenkt mye på dem som bor i blokk. Sea Point, som ligger på den andre siden av byen, er en forstad med mange blokker. Da folk fikk lov til å gå ut om morgenen, var strandpromenaden i Sea Point full av folk. Da var det noen som ble sinte på sosiale medier, og mente at folk tok seg for mye til rette. De som ble sinte er antagelig ikke folk som selv bor i blokk, var det mange av oss som tenkte.

I townshipene – områder i periferien av byen som i stor grad består av uformelle bosettinger og slumstrøk med blikkskur og hus laget av gamle skipscontainere – er folk redde for å sulte. Mange kan ikke lenger jobbe, ettersom mange arbeidsplasser er stengt og minibusstaxiene har strenge restriksjoner på hvor mange passasjerer de får frakte ad gangen. Mange lokale småbutikker har måttet stenge, og det er forbudt å selge varmmat, noe som går hardt ut over gatematselgerne. Politiet og hæren slår hardt ned på regelbrudd. Jeg har venner og kjente som bor i townships. De klarer seg bra enn så lenge, men det er i tider som disse at mange virkelig får kjenne på kroppen hva precarity virkelig betyr. Ingen vet hva som skjuler seg rundt neste sving.

For de hjemløse går livet stort sett sin vante gang. Kjører man gjennom sentrum på dagtid er det stort sett hjemløse som går omkring. For hvor er det de skal isolere seg? Hvor skal en hjemløs gå i karantene? Et senter for hjemløse ble opprettet i Strandfontein sør for byen, men det sier seg selv at kapasiteten bare dekker en liten del av behovet. Her om dagen så jeg at noen hadde slått leir i et stormavløp. Vinteren er på vei, og da regner det mye i Cape Town. Noen ganger blir det oversvømmelser.

Noen har det bedre enn oss, mange har det mye verre. I disse dager føles både klage og jubel feil.

I mellomtiden går livet sakte.

Kaffen er en trøst

Forloveden min studerer, og bruker mye av dagen på å lese og skrive. Jeg jobber med noen skriveprosjekter, og hobbyer som slektsgransking. Jeg er heldig som har stillesittende hobbyer jeg kan fortsette med til tross for lockdownen. Vi drikker mye kaffe. Kaffe er en trøst i vanskelige og kjedelige tider.

Globale kriser lover sjelden godt for folk som blir sett på som annerledes.

Jeg tenker på framtida. På framtida for flertallet av sørafrikanere, som alltid har vært uviss. På framtida for nordmenn, et kanskje litt for godt vant folkeslag som nå må legge om til en mer prekær hverdag. På framtida til alle dem som har mistet jobben. Og spesielt på framtida for verdens unge og nyutdannede, som blir kastet ut i et arbeidsmarked i krise. Jeg er en av dem.

Jeg er bekymret. For familiemedlemmer som er gamle eller allerede syke og dermed i risikosonen for Covid-19. For to gode venner – en i Norge og en i Sør-Afrika – som allerede har hatt sykdommen. For foreldrene mine, som har samfunnsnødvendige jobber og ikke har kunnet ha hjemmekontor. For verdens styresmakter, som ser ut til å bevege seg stadig oftere i retning av det autoritære høyre. For sånne som meg selv – for pandemien har ikke betydd en pause i vold og drap på transpersoner rundt omkring i verden. Globale kriser lover sjelden godt for folk som blir sett på som annerledes.

Midt i historien

Jeg skulle skrive om noe interessant og tankevekkende. Jeg skulle skrive analytisk og seriøst, kanskje fra et utenfraperspektiv. Jeg skulle prøve å legge det eksplisitt subjektive til side for en liten stund, og drive folkeopplysning om viktige temaer som folk der hjemme i Norge kanskje ikke vet så mye om. Jeg skulle skrive noe spennende.

I stedet skrev jeg om hvorfor jeg ikke skrev slik jeg skulle. For denne gangen er jeg midt i historien. Og historien jeg har å fortelle akkurat nå, er en historie om et sakte liv i et lite hus i en bakhage lengst sør i Afrika. Om en fantastisk kjæreste som hjelper meg å komme meg gjennom dagene. Om å tenke på familie 9949 kilometer unna. Om å sitte på en stol i sola og ikke tenke i det hele tatt. Om gode venner man ikke har sett på to måneder, selv om de bare bor to kilometer unna. Om en vannkrise som fremdeles ikke er helt over, og som fordrer daglig bæring av bøtter med gråvann og regnvann til å skylle i do med. Om savn av små ting, som en tur på kafé eller brukthandel. Om bluegrassmusikk, Youtube-videoer og Miyazaki-filmer på Netflix. Og om en brun og hvit katt som soler seg på mursteinene utenfor, og som vet når jeg har det tungt.

Da kommer hun bort til meg og gnir hodet sitt mot leggen min og sier «mjau».

Foto: Miriam A. H. Pedersen. Bildet viser en gate i en forstad til Cape Town, med fjellet Devil’s Peak i bakgrunnen.

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Hun jobber for tiden med doktorgrad ved University of Cape Town i Sør-Afrika, hvor hun forsker på hvithet. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya. Hun er brennende opptatt av temaene identitet og tilhørighet, og blogger om slektsforskning på miriamsgenealogycorner.blogspot.com

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*