Illustrasjonsbilde: Pregnant woman av  http://nursingschoolsnearme.com (tilgjengelig under CC BY 2.0) 

I går vedtok Stortinget historiske endringer for kvinners rett til å bestemme over egen kropp og egne liv gjennom endringer i bioteknologiloven. Men det vi var vitne til var ikke en revolusjon – bioteknologiloven har ikke vært endret siden 2004 og vi hadde fram til i går en lov som var så utdatert at den stred med folks allmenne rettsoppfatning. Tusenvis av kvinner og par (de som har penger til det) har reist til utlandet for å få gjennomført undersøkelser, eggdonasjon og assistert befruktning. Oppdateringene av bioteknologiloven var derfor på høy tid!

Endringene har satt i gang kraftig verdidebatt. I de fleste partier har kvinners rett til å bestemme over egen kropp og liv har blitt satt opp mot frykten for sorteringssamfunn. Og i KrF og hos enkelte «samvittighetsfulle» FrPere har redselen for at mannen skal bli overflødig (og hjelp! – kanskje hele den heteronormative kjernefamilien?) vært et viktig argument mot assistert befruktning for enslige. I kvinnebevegelsen har vi stort sett vært enige om at det i spørsmålet om fosterdiagnostikk og befruktning av enslige er kvinnefrigjøringen som må veie tyngst.

Men hva med eggdonasjon? Maddam publiserte mandag denne uken innlegget Døra igjen for en kapitalsterk fertilitetsindustri. I innlegget gir kvinnepolitisk leder i Rødt, Nora Uvsbakk, mange feministiske argumenter mot innføring av eggdonasjon. De er feministiske fordi det i dette spørsmålet nettopp ikke er ett svar på hva som er i kvinners interesse: På den ene siden står kvinners mulighet til å få barn. På den andre siden står faren for kjøp og salg av kvinnekropp. I land med gjennomkommersialisert helsevesen blir dette klassekamp så vel som kvinnekamp. Men vi kan også se på det som at kvinner som på hver sin måte er i en desperat livssituasjon settes opp mot hverandre av en grådig fertilitetsindustri.

Som kvinnepolitisk leder i SV har jeg nølt meg fram til et standpunkt om eggdonasjon, og jeg har valgt å støtte den modellen som ble vedtatt på Stortinget i går. Dette fordi jeg mener vi har klart å komme fram til en altruistisk modell. En modell hvor begrensningene er så strenge, at kvinners interesser blir ivaretatt på begge sider.

Uvsbakk trekker fram at det er en medisinsk risiko for kvinner som donerer egg. Dette har hun rett i – det er på ingen måte sammenlignbart med å donere sæd! Samtidig er jeg ikke enig med de som prøver å sammenstille eggdonasjon med surrogati. Ved surrogati er risikoen betraktelig større – både sannsynligheten for komplikasjoner og alvorlighetsgraden er av en annen dimensjon. (SV er derfor sterke motstandere av surrogati og har lagt inn merknad i lovforslaget om en mer aktiv bekjempelse av surrogati internasjonalt.)

Etter flere samtaler med fagpersoner som jobber med kunstig befruktning har jeg blitt betrygget om at risikoen ved eggdonasjon er så lav at det ikke kan være et avgjørende argument mot. I forkant av eggdonasjonen settes donorkvinnen på en hormonkur i 7-14 dager som gjør at flere egg modnes og kommer til overflaten. For kvinner som ikke skal bruke eggene selv og bli gravide er hormonstimuleringen mer skånsom. Selve egguttaket fra donoren skjer med lokalbedøvelse og tar ikke spesielt lang tid. Inngrepet foregår mens kvinnen sitter i en gynekologstol. Det gis god smertelindring og lokalbedøvelse. Deretter føres en nål til eggstokken gjennom vaginaen, som man følger med på via en ultralydskjerm. En slags «ministøvsuger» suger deretter eggene ut. Når eggdonasjon gjennomføres av trygge og seriøse aktører er sannsynligheten for komplikasjoner ved uttak så lav at under 1% opplever dette. Konsekvensene det da er snakk om er ubehag og sykehusinnleggelse i noen dager, men det er ikke risiko for varige plager.

Når jeg likevel har vært skeptisk til innføring av eggdonasjon er det fordi jeg vet det er nødvendig å åpne for kompensasjon for at ordningen skal fungere. Dette kan som Uvsbakk påpeker føre til en utbytting av kvinner i en sårbar økonomisk situasjon.

Land som Danmark og Storbritannia har tidligere forsøkt en modell med donasjon av overskuddsegg – altså at kvinner som tar ut egg til eget bruk skal kunne donere overskuddseggene til en eggbank. Dette er en ordning SV, i likhet med Bioteknologirådet, har støttet. Erfaringen fra de landene som har hatt ordningen er at det ikke finnes overskuddsegg – de kvinnene som tar ut egg til eget bruk trenger alle eggene selv. At disse eggene har så lav kvalitet gjør dem også lite egnet til assistert befruktning av andre. Vi måtte derfor finne en annen løsning for eggdonasjon i Norge.

For å sikre at den modellen vi nå har vedtatt faktisk skulle bli altruistisk har SV vært opptatt av å få på plass en streng innramming: kvinnen som donerer må ikke være for ung og ikke for gammel (25-35), hun kan ikke ta ut egg mer enn tre ganger, hun må gjennomgå en screeningsamtale for å sikre at hun tar et informert valg og kompensasjonen må aldri være så høy at den blir en motivasjon alene. Det skal nettopp kun være en kompensasjon for tapt arbeidstid. Vi har også presisert viktigheten av at alle donasjoner registreres og at det forskes på de helsemessige konsekvensene for de som donerer. At jeg kan stå ved mitt standpunkt i denne saken kommer selvsagt an på om det viser seg å være trygt for de som donerer. Det henger også sammen med at vi klarer å ivareta et ikke-kommersielt og seriøst helsevesen.

Ingenting setter flere følelser i sving enn debatter om kvinners kropp og reproduksjon – heller ikke i mitt eget parti er det andre saker som kan splitte et landsmøte på denne måten. Vi er lært opp til at kvinners kropper og kvinners valg er allemannseie – noe vi alle vet bedre om enn de kvinnene som står oppi det. Jeg merker derfor at jeg blir ørlite provosert av Uvbak når hun til sist  skriver: «Det ligger fortsatt som et viktig premiss for kvinnens rolle i samfunnet at hun skal ønske å få barn. Å åpne for kommersiell eggdonasjon vil kunne forsterke dette premisset.» Joda, vi kvinner ses på som fødemaskiner og vi har en statsminister som oppfordrer oss til å få flere barn (!). Men ikke påstå at det var dette som lå bak jubel og tårer hos de kvinnene som seiret da vedtaket gikk igjennom på Stortinget i går. Det var ekte seiersglede over å stå enda friere til å leve de livene vi vil.

Ingrid Hødnebø, kvinnepolitisk leder i SV.