1.mai- en kjærlighetserklæring

I dag er det 1. mai Arbeidernes dag, årets beste, og viktigste* dag. Dagen som er vårens ubestridte høydepunkt. Dagen for å virkelig kjenne på følelsen av å være del av noe større enn oss selv, sende en takk til de som kjempa før oss og de som fortsatt står i de hardeste kampene. 1.mai er dagen det bruser i blodet fra morgen til kveld, av engasjement og glede for vår felles kamp- og festdag.

At jeg elsker 1.mai kommer ikke som noen overraskelse for de som har tilbragt tid med meg i dagene rundt 1.mai, eller for så vidt hele året. Jeg gleder meg til 1.mai hele året, skulle ønske jeg hadde mer enn én flaggstang for å kunne flagge nok og synes egentlig 1. første mai-dag (2.mai) burde vært helligdag på lik linje med 1.påskedag.

Jeg gleder meg til 1.mai hele året, skulle ønske jeg hadde mer enn én flaggstang for å kunne flagge nok og synes egentlig 1. første mai-dag (2.mai) burde vært helligdag på lik linje med 1.påskedag.

1.mai er den dagen i året det er aller minst irriterende når alarmen ringer, og dagen kan aldri bli for lang. Hver 1.mai står jeg opp tidlig, pynter meg og går på 1.mai frokost med allsang før turen går videre til toget. Youngstorget er aldri så vakkert som på 1.mai, uansett vær! Fylt til randen med kjente og ukjente, og så mange paroler jeg gjerne skulle gått under at jeg kunne gått i tog hele dagen.

Den helt spesielle 1.mai-følelsen starter fra morgenen av når jeg tar på min røde leppestift, og blir bare forsterket av å gå gjennom gatene. Følelsen av fellesskap med alle de andre som også skal på frokost eller til toget. De gamle ekteparene som har tatt på seg sin fineste dress og kjole for å markere dagen og alle som bærer på eggerøre eller kake til sin dugnadsfrokost. Følelsen av å komme fram til et Youngstorget fylt av venner og bekjente som alle skal gå i tog, klemmer og gratulerer med dagen hvor enn jeg snur meg. Følelsen av å synge Internasjonalen i kor før avmarsj, den kan ikke beskrives den må oppleves.

Helt fra jeg var lita har 1.mai føltes som en spesiell dag, en viktig dag, en vakker dag. Med årene har jeg forstått mer av hvorfor det er sånn, og fylt dagen med mer innhold. Men hvert eneste år kjenner jeg på den følelsen fra jeg var lita. Av å få på fine klær, dra på frokost på kommunehuset, høre appeller, Internasjonalen og gå i tog.

Helt fra jeg var lita har 1.mai føltes som en spesiell dag, en viktig dag, en vakker dag. Med årene har jeg forstått mer av hvorfor det er sånn, og fylt dagen med mer innhold. Men hvert eneste år kjenner jeg på den følelsen fra jeg var lita. Av å få på fine klær, dra på frokost på kommunehuset, høre appeller, Internasjonalen og gå i tog.

Denne følelsen tok jeg med meg de årene 1.mai var en maraton av appeller om internasjonal solidaritet, hvor jeg fikk komme på frokoster og lunsjer for å snakke om de som står i førstelinja for organisasjonsfriheten internasjonalt. Denne følelsen har jeg tatt med meg når jeg ringer foreldrene mine på vei til frokost for å gratulere de med dagen hvert år. I år er denne følelsen litt vanskeligere å finne, men desto mer kjærkommen.

I år kan vi ikke samles på valen, i gatene eller i allsang. I stedet har kampånden og fellesskapet blitt enda viktigere.

I år kan vi ikke samles på valen, i gatene eller i allsang. I stedet har kampånden og fellesskapet blitt enda viktigere. Vi står midt i en global krise, og som alltid rammer den aller hardest de som hadde det verst fra før. Her hjemme holder førstelinja bestående av helsearbeidere i ufrivillig deltid, for dårlig smittevern og harde turnusordninger fortet for oss alle. Internasjonalt blir angrepene på menneskerettighetene flere, arbeidsforholdene verre og profittjaget intensivert. Verden over markeres arbeidernes dag med rekordmange permitterte og arbeidsledige.

Aldri før har vår solidaritet vært viktigere. Derfor er denne 1.mai, som er så ulik alle de andre, også ekstra viktig.

Takk til alle dere som har stått på for å lage alternative 1.mai feiringer i år og en ekstra takk til alle dere som ikke kan verken gå i demonstrasjonstog eller feire gamle seiere, i år eller andre år, fordi dere er opptatt med å holde samfunnet i gang.

Takk til alle dere som har stått på for å lage alternative 1.mai feiringer i år og en ekstra takk til alle dere som ikke kan verken gå i demonstrasjonstog eller feire gamle seiere, i år eller andre år, fordi dere er opptatt med å holde samfunnet i gang.

Gratulerer med dagen- kampen fortsetter, festen tar vi igjen!

*8.mars er likestilt- ingen kvinnekamp uten klassekamp, ingen klassekamp uten kvinnekamp!

Foto: Privat

Om forfatteren

Ingrid Rostad

Ingrid Rostad

Ingrid (f.1988) er ei Oslofisert bygdejente som alltid har minst ett prosjekt på gang. Hun har et hjerte som brenner for internasjonal solidaritet, men er langt ifra fremmed for hverdagsfeminismen.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*