Ti menn blir forsvart i retten

Illustrasjonsbilde: My Trusty Gavel av Brian Turner tilgjengelig under 2.0 Generic (CC BY 2.0).

“Det var ikke voldtekt”. Ti menn forsvarer seg i retten av Heidi Helene Sveen er en bok om hvordan samfunnets forestillinger og fordommer knyttet til voldtekt påvirker rettsaker. Den viser hvordan forsvarsadvokater bruker disse fordommene til å forsøke å renvaske sin klient; hun var full, hun sa ikke nei, hun burde ha skreket og hun burde ikke ha vært ute så sent. Om hun gjorde noen av disse tingene, er det egentlig hennes skyld. Undertittelen er “ti menn forsvarer seg i retten”, men egentlig er det en bok om hvordan andre forsvarer dem. Karaktervitner blir innkalt for å fortelle retten at han ikke er en sånn type mann, og at det derfor er umulig å forestille seg at han kan ha voldtatt. Sveens bok viser hvordan sakene om voldtekt ikke bare dreier seg om bevis, men også om hvilke holdninger samfunnet har til voldtekt. Den peker også på noe annet, nemlig at det er vanskelig å håndtere at de vi er glade i også kan skade andre og at samfunnet ikke har noen sterke normer for å håndtere det offentlig. Slik trenger det ikke å være. Sveen argumenterer i boka for at formidling av forskning kan knuse mytene, men etter å ha lest boka mener jeg også at vi må forhandle frem nye måter å håndtere smerte på og hvordan vi bærer den sammen.

 

Hvert kapittel i boka beskriver en rettssak og hvilke myter som blir presentert av forsvarsadvokatene og forsøkt brukt mot den fornærmede. Så forklarer Sveen hvorfor myten ikke stemmer ved å formidle forskning. I en rettssak Sveen beskriver vitner en venninne for Aron[i]. Hun er et karaktervitne og hennes oppgave er å fortelle retten at Aron ikke er en sånn mann, altså en voldtektsmann. I retten sa hun: “Han er oppvokst med en alenemor, og har alltid vist stor respekt for hennes innsats og styrke for å forsørge familien. Jeg tror det har ført til at han lett har forstår hva kvinner trenger, han er galant og følger meg gjerne til trikken etter at jeg har vært på besøk. Jeg føler meg trygg med ham” (side 169). For venninnen er det umulig at han kan være både en galant mann med respekt for kvinner og en som har voldtatt. Aron ble funnet skyldig, som flere menn i boken der forsvarene har brukt karaktervitner, så strategien fungerer ikke nødvendigvis alene. Det viser likevel at forestillingen om at det finnes onde menn som voldtar, og at gode menn ikke gjør det, fortsatt henger igjen i samfunnet. Når den brukes i rettsaler, kommer den fra et sted. Det er vanskelig i vårt samfunn å akseptere at de vi er glade i, kan gjøre forferdelige ting mot andre. Den kanadiske forfatteren Bronwen Wallace skrev i novellesamlingen “People You’d Trust Your Life To” at vi er “as different in ourselves as we are from each other. And that’s hard to take”. Jeg tror på vitnet som sier at han er en god venn og sønn. Jeg tror også at han fikk en riktig dom. Begge deler kan være sant samtidig. Aron er like forskjellig i seg selv som han er fra andre. Det er vanskelig å håndtere kontrastene i oss, men om vi hadde greid det, så hadde vi hatt andre strategier i møte med mørket i gode venner og sønner.

 

I rettsakene Sveen beskriver, er refrenget fra karaktervitnene det samme som for Arons venninne. Det virket som den eneste strategien de hadde til rådighet var å fornekte alt og legge skylden over på offeret. Det siste får de god støtte for i resten av samfunnet. Å legge skylden på offeret er en måde å snu saken på hodet: Det er den siktede som er det egentlige offeret. Mens jeg leste lurte jeg på hva som hadde skjedd om kretsen rundt overgriperen var villig til å akseptere at han var skyldig. Hvordan skulle de ha håndtert smerten og skammen over å elske noen som kunne ha gjort noe sånt? Svakheten ved å leve i et samfunn der skyld er et individuelt ansvar, og ikke et kollektivt, er at familie og venner ikke har særlige mange verktøy til rådighet for å håndtere smerten de føler. De har ikke en formell måte de kan gjøre opp for seg eller be om unnskyldning. Vi har heller ikke et språk for å snakke om hvordan vi skal bære smerten over være glad i en venn eller sønn som har forgrepet seg. Da er det ikke så vanskelig å forstå at karaktervitnene i retten fornekter og skylder på andre. Hva om det fantes en annen måte å håndtere smerten på?

 

Denne problemstillingen møtte FN da de skulle reintegrere tidligere barnesoldater etter borgerkrigen i Mosambik på begynnelsen av 1990-tallet. Familiene FN ønsket å sende barna og unge voksne tilbake til slet med ekstrem skyld over at de ikke hadde greid å hindre at barna hadde blitt kidnappet og over volden barna hadde utøvd. Løsningen lå i kulturen. Familiene gikk sammen og ga erstatning til landsbyer der barna hadde utøvd vold, siden de anså at skylden var kollektiv: Alle er ansvarlige for handlingene til et familiemedlem. De mente også at barna og de unge voksne hadde blitt skadet selv av volden de hadde utført. Gjennom seremonier ble sjelene deres renset, og kontakten med forfedrene ble gjenopprettet. Fordi ingen kan skjule noe for dem, mente familiene at barna ble tilgitt for alt de har gjort, også traumene de ikke greide å fortelle om. Familiene trodde at forfedrene var allvitende og tilgivende, og derfor kunne barna og de unge voksne bli reintegrert i lokalsamfunnet[1]. Kombinasjonen av kompensasjon og religiøse seremonier gjorde at de greide å bære smerten uten å fornekte hva familiemedlemmet hadde gjort.

 

Eksempelet viser at måten vi håndterer urett ikke er naturlig og medfødt, og det som er ikke  er naturlig er mulig å forandre. Vi kan lete frem andre måter å snakke om smerte og skyld på. Om vi greier det kan en familie eller vennekrets håndtere at noen utøver vold og skader sjelen sin som ikke handler om å skylde på offeret eller å tro at kjærligheten til en venn eller sønn er skjold som hindrer dem fra å begå forferdelige handlinger. Jeg ønsker meg måter vi kan bære smerte kollektivt på, og ha måter å be om tilgivelse på. Vi må gjøre det uten de tette familiestrukturene og religiøs praksis som var tilgjengelige i Mosambik, men jeg tror likevel det er mulig. Sveens argument gjennom boka er at forskning og kunnskap kan knuse myter, og at å gjenta forskningen som viser at det ikke er offerets skyld er riktig medisin. Jeg tror ikke at personene som forsvarte de ti mennene i retten hadde tenkt seg om hvis de bare hadde lest forskningen Sveen beskriver i boka. Jeg tror at de trenger andre måter å håndtere smerten og skammen de ville ha følt om de så det retten så, nemlig at vennen eller kjæresten var skyldig i voldtekt. Å bekjempe voldtektsmyter er et feministisk prosjekt fordi de skader kvinner. Fordi vi forkaster at forestillingen om at samfunnets normer er naturlige og bestandige kan vi se for oss et samfunn som er annerledes fra det vi lever i nå. Da kan vi også snakke om vanskelige ting for å se om de kan gjøres annerledes, og om smerte og skyld kan bæres på måter som ikke innebærer fornektelse og å skylde på offeret. En feministisk diskusjon om dette som tar vare på offeret er mulig, og jeg håper den kan starte her.

[1] Carol B. Thompson (1999) Beyond civil society: child soldiers as citizens in Mozambique, Review of African Political Economy, 26:80, 191-206, DOI: 10.1080/03056249908704378.

[i] Aron et pseudonym.

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 30 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*