Hender malt i rødt som former et hjerte sammen

Under denne distanseringstiden har noen av oss gjort hyggelige aktiviteter innimellom og forhåpentligvis har de fleste reflektert litt over egne liv. En ting jeg har gjort som jeg egentlig ønsker jeg kunne bruke livet mitt på, er å lese bøker.

Den ene boka som virkelig har satt tankene i sving er «Re-enchanting the world. Feminism and the Politics of the Commons» av Silvia Federici. Denne boka er fylt med essays hvor hun forklarer hvordan kvinner og kjønnsmangfoldige personer verden over organiserer seg for å skape nye tilværelser som alternativer til kapitalismes nyliberalisme. I den første delen av boka, snakker hun om den nye privatiseringsbølgen flere verdensdeler har opplevd de siste årene med globalismen. I den andre delen presenterer hun både konkrete eksempler delt etter kontinenter om hvordan motstand mot globalisering gjøres i praksis og analyser hvor hun skisserer veien til å skape nye samfunn. Av alle tekstene hun presenterer i boka, er det spesielt de tre siste som gir noen pekepinn på hvordan kan vi skape nye hverdager og nye måter å leve på inspirert av grupper verden over.

I de tre siste essayene forklarer Federici hvordan og hvorfor hun mener at for å skape nye liv, må endringene begynne å skje hjemme. Med hjemme her, mener hun det private sfære hvor både slekt og venner er en del av, ikke nødvendigvis A-4 familien.

«The class struggle must often begin in the family, since in order to fight capitalism women have had to fight their husbands and fathers, in the same way that people of color have had to fight against white workers and the particular type of class composition that capitalism imposes through the wage relation”

Fram til nå de fleste av oss har tenkt at alle endringene må skapes i offentligheten for at det skal påvirke oss som individer. Hvor mange kronikker har ikke blitt skrevet og hvor mange debatter har ikke blitt gjennomført, hvor feminister river seg i håret over manglende jevn ansvarsfordeling hjemme. Jobbene våre er noe herk, men å komme hjem til å stelle, lage mat, organisere og gi omsorg det vet vi allerede hvor slitsomt og hvor kjønnsbasert fordelt det er.

Det er selvfølgelig blitt tatt opp tidligere at det personlige er politisk, og mange har tatt til orde for at menn må ta mer initiativ hjemme. Veldig mye kan sies om mellommenneskelige dynamikker, og vanligvis når tidsklemma holder fast i oss er det vanskelig å finne gode løsninger til slike utfordringer som tærer på oss, på sexlivene våre og på vårt selvbilde. Siden tidsklemma er mindre for noen av oss akkurat nå, mener jeg at vi har et felles ansvar til å tenke på hvordan skal vi skape bedre hverdager for alle. Det er blitt diskutert rundt de politiske konsekvensene denne fysiske distanseringen kan gi landene, men i disse dagene har jeg blitt overbevist av Federici og andre feministiske aktivister om at revolusjonen må starte hjemme.

Bryting med kjønnsdelte hus- og omsorgsoppgaver. Forebyggende likestillingsarbeid for kommende generasjoner.

I disse dagene hvor isolasjonen har påvirket oss emosjonelt, og alle husmedlemmer er hjemme sammen, har jeg som alenemor begynt med en rekke tiltak. Som Federici nevner, selv om det har vært en økning av skeptiske mennesker til at husarbeid kan minske med flere mekaniske dingser, «this is one of the reasons why there is among feminists a renewed interest and experimentation with more collective forms of reproduction and the creation of reproductive commons”.

Tiltakene jeg har satt i gang hjemme hører til de beste fagforeningsaktiviteter vi kjenner til historisk, og som jeg mener vi er i full stand til å ta i bruk i hverdagene våre. Jeg skal nå ærlig innrømme at jeg har brukt streiken som et gyllent middel hjemme. Alle har overlevd, oppgavene blir gjennomført jevnere fordelt, eller sammen, og jeg er gladere enn noensinne.

Streikene jeg har gjennomført har gått fra å slutte å lage middager flere dager på rad, til å nekte å vaske klær, vaske eller kjøre ungene i hytt og pinne. Alt dette med god samvittighet og en betraktelig stor porsjon av digitalt søsterskap, fordi jeg er møkkalei av den seksuelle delingen av omsorgs- og hverdagsoppgaver hjemme. Jeg bor med to gutter på godt vei inn i puberteten. Som anarkafeministisk pedagog lever jeg konstant i motsetningene mellom hva vårt liberalkonservative samfunn lærer dem og hva jeg mener er etiske antikapitalistiske prinsipper. Det føles som en kamp. Derfor bestemte jeg meg for å slutte å være til tjeneste og utvide læringen til mine to søte barn til hva jeg mener alle voksne mennesker, og spesielt menn, burde få en innføring om i sine liv.

Å bryte med kjønnsbasert deling av hus- og omsorgsoppgaver er starten på revolusjonen, å kunne gjennomføre dem på kollektiv basis kan være nøkkelen her. Det er slutt på dagene hvor vi må høre «Hva skal jeg hjelpe deg med?» til vi hører «Nå skal vi ta oss av middagen». Det er slutt på dagene hvor vi hører «Jeg har ingen rene treningsklær igjen, elskling!» til «Jeg skal stryke og brette opp klær mens du leser bok, kjære». Det er slutt på dagene hvor vi hører «Mensen kan ikke være så vondt, greier ikke du å kjøre ungene til ballet?» til vi hører «Legg deg ned, så skal jeg lage te til deg. Barna skal tømme vaskemaskinen senere». Slike endringer er ikke tilfeldige. Federici nevner at for at kapitalisme trives best i delte strukturer i hierarkier. Å kollektivisere omsorgs- og husarbeid er steget videre til å kunne forberede oss til større endringer i samfunnet.

«Capitalism is the development of unequal power relations, hierarchies, and divisions, which, in turn, generate ideologies, interests, and subjectivities that contitute a destructive social force».

Hjemmeskolen. En gyllen mulighet til avlæring…og læring av nye verdier på nytt

Vanligvis er det kvinner som velger å jobbe deltid og blir offentlig stigmatisert for det. Fra mitt ståsted, burde vi kollektiv oppfordre menn til å ta sin del av ansvaret ved å redusere lønnet arbeid for å bidra mer aktiv i kollektive omsorgsoppgaver. Kvinner har i over 50 år fått solgt det nyliberalistiske eventyret om at vår deltakelse i arbeidslinja skulle frigjøre oss. Sannheten er at det har gjort oss enda mer til moderne slaver, siden vår arbeidstyngde er blitt større utenfor huset men arbeidet hjemme har ikke minsket parallelt.

Dette har nok blitt utfordret i disse dagene under Covid-19 isolasjonen.

Dette gjelder også barn, fordi verken alder eller funksjon er til hinder for å ta ansvar, for verken fysiske husoppgaver eller omsorgsoppgaver. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg korrigerer mine barn når de ser at jeg er stresset og de spør om de kan hjelpe meg. Nei, jeg trenger ikke hjelp, jeg forventer at de som bor sammen med meg skal ta mer ansvar for stedet vi bor sammen og for menneskene rundt seg. Verdiene om fokus på gjensidig hjelp står i sterk kontrast på enkelte verdiene skolesystemet er bygget på. Hjemmeskole kunne vært en gyllen mulighet, for å praktisere kollektive verdier sammen med våre barn, for eksempel ved å være opptatt om hvordan andre barn har det hjemme eller om alle mestrer skolearbeid de får delt. Vi må avlære individualistisk konkurransetenkning hos våre barn, og istedenfor vise at det viktigste er å se og å hjelpe hverandre. Dette fordi vi vet at for både barn og kvinner kan hjemmet være det farligste sted å være i. Det er ikke uten grunn at tilfellene av vold mot barn og kvinner har økt i alle rammede land, og enda en sterkere grunn til å ta tak i utenomstatlige kollektive løsninger for å utøve omsorg i samfunnet.

Denne tematikken fordypes opp i Silvia Federicis bok. Hun forklarer prisen vi som samfunn betaler for at voksne fokuserer på arbeid,  og at det i skolen fokuseres på testbaserte strenge regimer basert på produksjon. Barn verden rundt taper på at skolesystemet har blitt utviklet på samme de kapitalistiske verdiene som arbeidslinja. Når voksne er altfor utslitte av å jobbe og prestere, får vi mindre tid og overskudd til meningsfull tid til omsorg for barn, og for øvrig eldre eller andre syke og funksjonshemmede vi kjenner. Stresset voksne opplever kan bli til voldelige hendelser som går utover barn og kvinner. Det er ikke rart at mange barn og ungdommer har forklart de siste årene at de sliter mentalt. Sosiale medier fører ikke oss nærmere, vi trenger å lytte, se hverandre i øynene og klemme. Dette vil i mitt tilfelle si, at i tillegg til å streike i praktiske husoppgaver, har jeg fokusert på å gi barna mine et grundigere innføring i ansvar for emosjonell velvære og omsorg for seg selv og andre. Jeg oppfordrer dem alltid til å snakke om følelser, men den deilige delen av å ha tilbragt mer tid sammen under denne perioden har vært å kunne bruke tid på å snakke om verdier, om deres håndtering av vanskelige følelser i tråd med ikke-voldelige prinsipper, mine følelser, hvordan vi lytter, og hvordan vi støtter. Vi har snakket enda mer om grensesetting, deres ansvar for å respektere andre og være empatiske men også om at vi ikke kan produsere og prestere hele tiden.

Vi som feminister må på alvor ansvarliggjøre de vi bor sammen med til å endre sin retorikk, sine holdninger og sine tilnærminger til kollektiv husarbeid og omsorgsoppgaver.

Det finnes ingen fasit eller perfekt fremgangsmåte, det som er viktig er å huske at vi skylder ingen vår tid og krefter til å opprettholde verdier hjemme som bare sliter oss ut. Vi må oppfordre alle til å innse at det viktigste budskapet vi har lært under Covid-19 epidemien er at livene våre er verdt å leve fordi vi har hverandre. Men å ha hverandre må være på balanserte kollektive ansvar og sunne mellommenneskelige rammer.

Å revolusjonere hjemmene våre. Sammen

I sin bok nevner ikke Federici konkrete tiltak vi kan bruke for å skape ny balanse som kan være grunnlag til sunnere og friere samfunn, men likevel greier hun å vise til at de største endringene vi kan skape er hjemme hos oss. Noen kan mene at manglende konkretisering er en svakhet i boka, selv om hun gjennom flere essays viser til eksempler av kollektive løsninger hvor kvinner har tatt initiativer sammen til å endre livene sine. Selv tenker jeg at hvis vi har klart å tilpasse oss et virus, greier vi fint å skape en sunnere måte å leve sammen på. Dette er vår styrke, at en bok kan ikke gi oss en oppskrift men vi kan bygge opp felles løsninger på vår vei.

Mens jeg leste boka tenkte jeg nemlig hvordan mange kvinner greier å holde hverdagene sine oppe i de verste tenkelige omstendigheter under frihetsberøvelse, flukt, krig og miljøødeleggelser. Nyliberalisme har lært oss at vi må greie oss selv alene, vi har internalisert at vi må stå på egne bein. Men i Federicis boka viser hun hvordan alle greier å leve bedre liv ved å støtte hverandre, fordi kjønnsdelte omsorgsoppgaver og ideen om kjernefamilien begrenser oss mer enn de gagner oss som mennesker.

Å lære på nytt om hvordan vi skal omgås hverandre, hvordan vi ønsker å bo sammen. Men ikke til enhver pris. For å kunne starte en revolusjon må vi være der for hverandre. En dag om gangen.

Hovedbilde: Hender malt i rød som former et hjerte, av Tim Marshall på Unsplash