Om nonner og våtmarker

 

Det er noe sensuelt med ei myr. Den følelsen av å gli fingrene inn i en rosarødoransje torvmosehaug mens myrvannet siver inn i sprekker i skoene. 

(Husker du det? Sitter det i deg som et kroppslig sanseminne? 

Har du prøvd, nå som den tiner, nå som det er vår?) 

Måten myra holder vann, slurper og svupper når man går i den, og hvordan den er vill og ‘rotete’ og holder paradokset med forråtnelse og nedbrytning og et mylder av liv på samme tid. Hvordan den krever seighet og langsomhet i møtet med de fleste. 

Her synker du, 

der spretter du, 

her støttes du, 

der sklir du, 

her gynger du, 

der holdes du.

Kanskje er det derfor det kjennes ut som et overgrep når det kommer harde, strake raske bilveier med golde grøfter over tidligere uberørte og åpne våtmarksområder. 

Du sparer tre minutter på å kjøre den veien da. 

Våtmarker omfatter flere vanntunge og biomangfoldsrike naturområder som blant annet 

myrer, 

           elvedeltaer, 

                                 sumper, 

                                                   våteng, 

fukthei                                                           (fukthei fukthei fukthei)

og småvann med mye vegetasjon. 

Våtmarker og myrer spesielt står for enorme mengder karbonlagring – kun 3 % av verdens landområder er myr i dag, men de holder likevel dobbelt så mye karbon som alle skogene samlet. Globale tilstandsrapporter om verdens våtmarker viser at de forsvinner i et raskt tempo, og menneske-fordelaktige arealinngrep står for størsteparten av trusselen, sammen med klimaendringene. Å gjøre områder blaute igjen fører tilbake fruktbarheten og mangfoldet. Myrer og våtmark sluser unna regnet i ekstremvær og renser det samtidig for forurensning. Fugler kommer, fisk kommer, insekter og amfibier kommer. Mangfold gir robust sunnhet. Dette vet vi.

 

Kanskje er det derfor det blir så absurd å høre om at etter orkanen Katrina hadde herja New Orleans i 2005, så er det blitt brukt rundt 15 milliarder dollar (det er ca 158 milliarder norske) på å oppruste voller og pumpe- og sluseordninger for å få unna vannet i byen. Altså for å holde det vekk fra dit det vil 

sige,

skvalpe, 

fukte. 

New Orleans, Louisiana, ligger i det som igrunn er et svært våtmarksområde og elvedelta, nær der elva Mississippi renner ut i Mexicogolfen. Byen, som kalles USAs våteste, er stadig utsatt for storm, orkaner og oversvømmelser, og større deler av byen ligger under havnivå. Tidligere opplevde byen store stormer omtrent hvert tiende år, men de siste 10-20 årene har det vært et omtrent årlig fenomen. Det dyre voll- og sluse-og pumpeprosjektet antas å ha gjort sin nytte innen 2023, for strukturene synker allerede, vannet stiger, og flom og regn og stormer blir verre og sterkere som følge av klimakrisa. 

 

Et katolsk kloster drevet av nonnene i Sisters of Saint Joseph i New Orleans var blant bygningene som ble oversvømt av orkanen Katrina i 2005. Da klosteret ble truffet av lynet og brant ned ett år senere, bestemte nonnene seg for at den beste bruken av området var å gjenopprette det til et våtmarksområde. Nonneordenen satt på ei sentral tomt i New Orleans  på over 100 mål, og det var allerede et stort grøntanlegg rundt bygningene. De valgte å leie ut tomta til byen i 99 år for 1 dollar, mot at byen benyttet tomta til å bevare og beskytte miljøet, redusere flomfaren, og forbedre den lokale livskvaliteten. Etter mye om og men sto planene ferdigstilt i slutten av 2019, og ombyggingen starter etter planen i vår, 2020. Vi får se, med koronapandemien.

Vann er liv. 

Det kjennes som en liten utpust. 

Det kjennes også litt ut som lengselen mot Edens hage, slik den kanskje var – ikke som vi mennesker har tolket at den sikkert skulle være, eller som den ble etter vi moderne mennesker var involverte. 

 

Edens hage, eller de Mesopotamiske sumpene, ble nemlig drenert og tørka opp på 90-tallet av Saddam Husseins irakiske styrker for å trekke ut både rebeller, rømte slaver, samt det arabiske myrfolket, Marsh Arabs, som huset dem. Dette folket, eller Maʻdān, som de kalles, sies å være etterkommere av den sumeriske sivilisasjonen fra oldtiden (ca 5000 fvt – 2000 fvt), og de er kjente for sine byggverk i siv plassert på flytende øyer i vanntunge myrer og tilhørende elver i det tidligere store våtmarksområdet mellom Irak og Iran. Etter Saddams regime ble vannet sluppet løs til myrene, men vannmangelen i midtøsten i de senere årene har gjort at de har tørket inn igjen. I 2016 ble våtmarkene i Irak satt på UNESCOS verdensarvliste, men Maʻdān opplever ikke at det har en positiv innvirkning for dem. – “Beslutningstakerene der har ingen peiling på våre behov. Vi kan ikke fortsette vår levemåte her”, sa landsbyboere i 2019. Naturen rundt dem dør, og global overoppheting og tørke gjør gjenetableringsprosessen av våtmarkene treig og svært vanskelig. 

 

Ikke alt kan fikses tilbake til utopia. 

Ikke alt kan fikses.

 

Tapet av sted og områder og natur betyr som regel tap av identitet, kultur, språk, skikker, tradisjoner og livssyn. Nylig har flere av Louisianas urbefolkningsgrupper sendt inn en offisiell klage til FN om USAs manglende handling når det kommer til klimakrisa. Havstigningen og erosjonen av landområder gjør at man anslår at levemåten og samfunnet til de gjenlevende urbefolkningene i området kun har rundt 20 år igjen. 

Stedene, 

jordsmonnet 

og landet vi kommer fra (jeg tenker på det fysiske, ikke det med kunstige grenser) 

former oss alle, 

mennesker så vel som våre mer-enn-menneskelige frender. 

 

Etter orkanen Katrina var det over 50% fraflytting fra New Orleans, og i årene etter har velstående investorer kjøpt opp eiendommer som har ført til gentrifisering som dytter arbeidere, fattige og mangfold ut av boligmarkedet og bybildet. Denne klimagentrifiseringen foregår en rekke steder i verden der investorer ser muligheter for profitt. I Norge jobber man for vern av våtmark og myr, de 10 prosentene vi har. Men de kan fortsatt bygges ned, dyrkes opp, monokultureres, med:

boliger, 

[hyttefelt]

kjøpesentre, 

flyplasser

[vindmøller],

veier,

                                                                             Nye Veier AS.

 

Nonnene i New Orleans forteller at de holdt vigilie med tomta og landet, i kontemplativ bønn og aktiv lytting, for å høre: hva ville det? Hva skal det bli? Og svaret var som en utpust og en lengsel – jordsmonnet ønsker å være bløtt og mjukt. I påsken feirer kristne Jesu’ oppstandelse, men de fleste av oss feirer kanskje vårens og landets oppstandelse fra vinterens dvale. Det ble litt annerledes for de fleste i år. Men vi har også fått en anledning til å lene oss tilbake og lytte til landet: hva vil det? Hva skal det bli?

 

(Illustrasjonsbilde: Unsplash / Stefan Sidén. Bildet viser et bløtt myrlandskap med noen få små furutrær i forgrunnen, og flere bartrær i bakgrunnen. )

Om forfatteren

Sigrid Steen Haugen

Sigrid Steen Haugen

Jeg er en 31 årig trønder, opptatt av planter, rhizomatiske prosesser og sosial- og økologisk rettferdighet. Har master i religionsvitenskap, og tok nylig en bachelor i rådgivning og voksnes læring med vekt på resiliens i klimakrisas tidsalder. Jobber freelance med bl.a. grafisk design, redaksjon, undervisning og veiledning.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*