Når applausen har stilnet, hva skjer da?

Over hele landet applauderes de som står i førstelinjen i kampen mot COVID-19, men hva skjer når applausen har stilnet? Vil vi som sitter på hjemmekontor fortsatt huske den formidable innsatsen de gjorde for å bekjempe sykdommen, eller vil det gå i glemmeboken?

Mange av de som står i førstelinjen arbeider innenfor kvinnedominerte sektorer slik som renhold, vask- og rens og helse- og omsorgsfag. Allerede før COVID-19 brøt ut var dette sektorer som var presset på lønns- og arbeidsforhold.  Mange av yrkene innenfor disse sektorene ligger lavest på lønnsstatistikken. De ligger også høyt på sykefravær grunnet belastende arbeidssituasjon og mangler retten til hele og faste stillinger.

Ansatte innfor heles og omsorg kan nå melde om at de blir presset på overtid, og at 16-timers vakter og langvakter kan bli helt nødvendig for å få bukt med viruset. Likevel er tilleggene og lønnen den samme. For andre er det ikke lønn heller. Enkelte praksisstudenter melder om at de blir plassert som grunnbemanning uten lønn som følge av sykefravær. Dette gir ikke studenter motivasjon til å stå i yrket, og det motiverer ikke ungdom til å søke seg inn til sektoren.

70% innenfor helse- og omsorg jobber deltid. Mye av dette er ufrivillig.

Samtidig topper helse- og omsorgsyrker deltidsstatistikken. Tall fra SSB og KS viser at nærmere 70% innenfor helse- og omsorg jobber deltid. Mye av dette er ufrivillig deltid som følge av at mange stillinger ikke lyses ut som hele stillinger. Mange med deltidsstillinger fyller opp ved å ta ekstravakter. Det gir likevel en usikkerhet, for en vet aldri om det blir nok ekstravakter for å få en anstendig månedslønn. Ekstravakter er ikke et problem under koronaen da arbeidsstyrken er presset på folk, men å jobbe fulltid under korona gir ikke automatisk en heltidsstilling på enden. Da må du fort tilbake i den 30% stillingen du hadde og være fleksibel til å ta ekstravakter til alle døgnets tider.

Likevel håper jeg at en samlet arbeidsstokk og fagbevegelse kan stå sammen å si at de ønsker et oppgjør til fordel for de som har tatt kampen og stått i førstelinjen.

Denne våren skulle det egentlig være lønnsoppgjør. Dette ble grunnet korona-krisen utsatt til høsten. Hvis denne krisen blir langvarig kanskje enda lenger, hvem vet. Vårt system for lønnsdannelse er basert på at den konkurranseutsatte delen av industrien setter rammen for de andre oppgjørene. Derfor vil også alle de andre oppgjørene bli utsatt til frontfaget har forhandlet ferdig. Det er ikke til å skyve under teppet at den norske stat og næringslivet kommer til å sliter økonomisk på grunn av korona og den lave oljeprisen. Med bakgrunn i dette vil det bli lite å sikte etter i årets lønnsoppgjør.

Likevel håper jeg at en samlet arbeidsstokk og fagbevegelse kan stå sammen å si at de ønsker et oppgjør til fordel for de som har tatt kampen og stått i førstelinjen. For de som har ofret liv og helse for å bekjempe koranen slik at vi som sitter på hjemmekontor snart skal få komme ut igjen.

Vi må rope høyt for høyere lønn, hele og faste stillinger, risikotillegg

Når applausen stilner og COVID-19 er under kontroll må vi, vi på hjemmekontor, politikere, fagbevegelse, den vanlige nordmann i gata huske den formidable innsatsen de i førstelinjen gjorde i kampen mot viruset. Og vi må stå i deres kamp, kampen for anstendige lønns- og arbeidsforhold. Vi må rope høyt for høyere lønn, hele og faste stillinger, risikotillegg. For de tok kampen for oss, når applausen stilner må vi ta kampen for dem.

Illustrasjonsbilde: Covid-19 av Prachatai (Tilgjengelig under: CC BY-NC-ND 2.0)
 

Om forfatteren

Alida Domaas

Ingeniørstudent i fornybar energi på NTNU i Trondheim og bystyrerepresentant for Trondheim SV. Elsker serien "Sex and the City" og befinner meg heller i byen enn i marka.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*