Kvinnefrigjøring, også for transkvinner

Å være transkjønnet betyr at man identifiserer seg med et annet kjønn enn det kjønnet man ble tildelt ved fødselen. Transpersoner, som vi kalles, kommer i mange varianter: Transkvinner (kvinner som tildelt mannlig kjønn ved fødselen), transmenn (menn som ble tildelt kvinnelig kjønn ved fødselen), og ikke-binære personer (folk som identifiserer seg som hverken (bare) menn eller (bare) kvinner). Det motsatte av en transperson – det vil si en person som er komfortabel med det kjønnet hen ble tildelt ved fødselen – kalles en ciskjønnet person, eller, i kortform, en cisperson. De aller fleste mennesker er cis.

Jeg er transkvinne, og i disse dager har jeg vært elleve måneder på hormonterapi (hormone replacement therapy på engelsk, forkortet HRT). Det har snart gått et helt år siden jeg begynte behandlingen, og for en transperson er dette en milepæl som er verdt å feire.

Det gjør godt å se meg i speilet og se at østrogenbehandlingen har hatt effekt. Ansiktet mitt er et synlig kvinnelig ansikt. Brystene mine vokser. Følelsen av dysfori er gradvis i ferd med å letne, og jeg er stolt av det jeg har fått til. Det er ikke mange ukene siden jeg så meg i speilet og aktivt likte det jeg så, for første gang i mitt liv. Endelig ser jeg det ansiktet jeg alltid har sett for meg inni hodet mitt; endelig begynner det ytre å gjenspeile det indre, og jeg føler et eierskap over egen kropp og eget ansikt som jeg aldri før har kjent.

Å prøve hardt nok

Noen transkvinner er heldige fra naturens side, og «passerer» som ciskvinner uten å trenge å gjøre noen større endringer i utseendet. Andre bryr seg mindre om å «passere», eller føler kanskje ikke på noe misforhold mellom det indre og det rent kroppslige i det hele tatt. Mange av oss, meg selv inkludert, må imidlertid gjennomgå både hormonelle og kirurgiske inngrep for å føle oss vel. HRT, hårfjerning med laser eller elektrolyse, brystimplantater, kirurgi for å endre kjønnsorganene, hårtransplantasjon, ansiktskirurgi og stemmetrening er noen eksempler på «feminiserende» inngrep som er vanlige – i ulike kombinasjoner – blant transkvinner verden over.

Dette er kostbare og smertefulle prosesser som ofte er usynlige for folk rundt oss. Da gjør det naturligvis vondt når folk ser med skeptisk blikk på de delene av kroppene våre som i deres øyne fremdeles stikker seg ut, eller når de kommer med kritiske kommentarer om noen gjenværende svarte hår på overleppa, skuldre som er «litt for» brede, et hårfeste som er «litt for» høyt (eller, for transmenn, bryster som er «litt for» store). Som om de mener vi ikke «prøver hardt nok».

Når jeg kom ut av skapet som trans var det for å kunne være fri, ikke for å stenge meg inne i et nytt skap.

En gang fikk jeg påpakning av en eldre ciskvinne fordi jeg gikk med joggesko. Hennes generasjon måtte lide for skjønnheten, fortalte hun meg; de hadde måttet gå i høye hæler selv når de ikke ville. Det var som om hun trodde jeg forventet å få kvinneligheten gratis. I gatene rundt omkring oss gikk det ciskvinner i alle typer sko, også joggesko. Dobbeltmoralen er sterk hos enkelte.

Hva vet disse menneskene om hvor hardt vi prøver? Hva vet de om den fysiske og ikke minst psykiske smerten jeg og andre transpersoner har måttet gjennomleve for å komme dit vi er i dag? Jeg kan love at ingen av oss har fått noe som helst gratis.

Kvinnefrigjøring for alle

Jeg klarer ikke å la være å tenke at ting kanskje hadde vært lettere dersom jeg hadde spilt en rolle. Gått i kjole og høye hæler og brukt lang parykk hver dag. Da hadde i alle fall folk sett at jeg prøvde.

Ofre integritet for overfladisk aksept?

Nei.

Når jeg kom ut av skapet som trans var det for å kunne være fri, ikke for å stenge meg inne i et nytt skap – et femininitets-skap. Jeg har naturligvis endret garderobe, og jeg eier også kjoler, men jeg vil selv bestemme når jeg skal gå i dem. Jeg har også blant annet et par høyhælte skinnstøvletter som jeg elsker, men jeg vil selv bestemme når jeg skal gå i dem. Jeg vil være kvinnelig, men på min måte. Hvis ciskvinner får lov til det, hvorfor skal ikke jeg få lov til det samme? Når man på engelsk snakker om femininities i flertall, hvorfor skal det ikke også gjelde transkvinner?

Hva er det vi må bevise?

Svaret er åpenbart. Det handler til syvende og sist om at enkelte cispersoner mener å ha monopol på sannheten om hva kjønn er og hvordan kjønn føles, og disse cispersonene stoler ikke på oss når vi sier at vi er kvinner. For dem er det bare én måte å leve kjønn på, nemlig deres egen, en selvfølgelig, uutfordret kjønnsidentitet som de knytter til visse biologiske og fysiske trekk som er «gitt» (av hvem?) ved fødselen. Det er dette cisnormative tankegodsets innflytelse på samfunnet som gjør at «transkvinner er kvinner» fremdeles er et viktig og relevant politisk slagord. Selv blant enkelte som påberoper seg å være våre allierte blir vi ikke alltid sett og anerkjent som kvinner med mindre vi trer inn i en snever rolle. Med mindre de synes at vi «prøver hardt nok» etter deres standard, hva nå den måtte være.

Vi transkvinner er mennesker. Vi er, gudskjelov, like mangfoldige som andre kvinner. Vi uttrykker oss på en rekke forskjellige måter, akkurat som andre kvinner.

Jeg vet hva jeg er. Mitt kjønn er ikke oppe til diskusjon, like lite som en ciskvinnes kjønn er det. Jeg prøver ikke å være kvinne, jeg ønsker ikke å bli kvinne; jeg er kvinne, og jeg har jobbet og slitt for det uperfekte ansiktet og de uperfekte brystene og det uperfekte håret jeg har. Jeg er glad i disse tingene; jeg er glad i mitt uperfekte selv. Jeg har ingenting å bevise for meg selv, og jeg føler heller ikke noe behov for å bevise noe for andre. Har jeg rett til å sette meg til doms over hvorvidt en ciskvinne er «kvinne nok»? Det har jeg ikke. Dermed er det heller ingen andre som kan bestemme om jeg er «kvinne nok». Det mener i alle fall jeg.

Vi transkvinner er mennesker. Vi er, gudskjelov, like mangfoldige som andre kvinner. Vi uttrykker oss på en rekke forskjellige måter, akkurat som andre kvinner. Mange transkvinner liker å gå i kjole; andre foretrekker andre plagg. Mange transkvinner liker å ha langt hår; andre foretrekker å holde det kort. Noen av oss liker joggesko, eller foretrekker høyhælte sko kun ved spesielle anledninger – akkurat som andre kvinner. Noen av oss er høye – akkurat som andre kvinner. Noen av oss har mørke hår på overleppa, men det er det jammen noen ciskvinner som har også, uten at de blir fortalt at de har mindre rett til å kalle seg kvinner av den grunn.

Det er et ord jeg liker, et ord som ser ut til å ha gått litt ut av bruk i vår tid, og det ordet er kvinnefrigjøring. Det er et fint ord. Det understreker feminismens hovedmål, nemlig å gjøre kvinner fri. Fri til å velge hvordan vi skal leve livene våre. Dette innebærer naturligvis også friheten til å uttrykke oss og kle oss slik vi vil. Dessverre virker det som om kvinnefrigjøringens tog har glemt igjen transkvinnene på perrongen. Det er i alle fall slik det føles når vi fremdeles, i 2020, er nødt til å spille ut en viss type femininitet for å bli sett og anerkjent som gode nok. Sannheten er at trange kvinneroller er til skade for oss alle, cis som trans. Her har ciskvinner og transkvinner en felles kamp å kjempe.

Når jeg nå nærmer meg et år på HRT, er jeg sjeleglad for at forandringene i kropp og ansikt er synlige, slik at jeg kanskje kan uttrykke meg som jeg liker uten at det betyr at jeg mister autentisitetspoeng. Aller helst skulle jeg imidlertid ønske at vi transkvinner slapp å måtte forklare og forsvare oss hele tiden.

Medfølelse i virustid

Coronavirus-pandemien går for tiden sin gang. For å frigjøre kapasitet hos leger og sykehus har transpersoner i hele verden blitt nødt til å utsette behandlingsforløpene sine. Mange planlagte operasjoner og endokrinologtimer har blitt utsatt på ubestemt tid. I tillegg er frisørsalonger og klesbutikker stengt mange steder. Dermed er det mange transkvinner (og transpersoner i alminnelighet) som rett og slett ikke har mulighet til å få gjort alt det de gjerne skulle gjort. Som ikke har anledning til å «prøve» så hardt som de gjerne ville. Dette er en svært tung tid for disse transpersonene, men de aller fleste tar ventingen med et smil, siden de vet at de er med på dugnaden for å redusere spredningen av coronaviruset.

La oss huske på dette. I stedet for å kritisere transpersoner for å ikke «prøve hardt nok», vis medfølelse for dem som nå må sette livet på vent, slik de viser medfølelse for dem som er rammet av COVID-19. La oss ikke minst huske på at de fleste (om ikke alle) transpersoner må gjennom svært tøffe tak bare for å komme ut som trans. Å leve åpent som trans er i seg selv en prestasjon, og et tegn på stor viljestyrke. Som min endokrinolog Anastacia Tomson, som selv er transkvinne og aktivist, sier det: «We live in a time when simply being trans is a radical, defiant act».

De spør om vi prøver hardt nok. For mange av oss er hver dag en prøvelse. Vi står i det, fordi vi vet hvem vi er. Årets Pride-parader er kanskje avlyst, men det er med ekte stolthet, ekte pride, jeg ser fram til resten av livet som kvinne.

Foto: Ryan Moreno (Unsplash)

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Hun jobber for tiden med doktorgrad ved University of Cape Town i Sør-Afrika, hvor hun forsker på hvithet. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya. Hun er brennende opptatt av temaene identitet og tilhørighet, og blogger om slektsforskning på miriamsgenealogycorner.blogspot.com

Visit Website

One Comment

  1. Andreas 17/04/2020

    Godt poeng! Kvinnefrigjøring er for transkvinner også, men ikke for transmenn.
    Feminisme, derimot, er for alle.

    feminisme m1 teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene
    https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=feminisme&bokmaal=+

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*