I “DaVinci-koden” var hun en kongelig. I musikalen “Jesus Christ Superstar” er hun håpløst forelsket. I ulike religiøse skrifter er hun alt fra en trofast disippel til en ugift utstøtt. Selv om historien om henne er uklar, er hun en av påskens mest populære figurer, både blant troende og i populærkulturen. Skal vi lære av hennes historie, må vi granske hvem vi hedrer og hvem vi tar for gitt denne påsken. 

I SKYGGEN AV KJENDISENE

Maria Magdalena var ugift, hadde ikke barn og brukte mye av sin tid på å følge en profet fra kant til kant. Det er ikke tvil om at hun stakk seg ut. Innsatsen hun gjorde ble aldri anerkjent på samme måte som hos de mannlige disiplene. Selv om hun fulgte Jesus helt til graven. Det er for øvrig fortellinger som tilsier at Jesus satte pris på henne, på tross av at hun hadde lav status. Hun var en av Jesus sine nærmeste. I vår tid er hun også en populær helgen i flere katolske samfunn. Hun er en outsider, som etter lang ventetid fikk sin plass blant de aller viktigste kristne figurene.

DE VIKTIGE UVIKTIGE

Men Maria Magdalenas historie er langt ifra kun en antydet kjærlighetshistorie. Det er historien om de som blir tatt for gitt. Som gjør en innsats som ikke er umiddelbart verdsatt. Som blir usynlige. De viktigste i samfunnet vårt er ikke bare de som rir på esler, de er også de som legger ned palmegrener. Spørsmålet er hvorfor vi enda ikke har lært. Hvorfor faller vi for fristelsen om å gi mest oppmerksomhet til de som krever den? De som er lette å se og lette å høre. Noen vil si at de som får mest oppmerksomhet er de som er gode til å kreve den i utgangspunktet. Det er snarere tvert imot. De som løftes fram, gies med det en stemme som høres. Mens de som defineres som motstykket, de uviktige, de ukonvensjonelle, gjøres tause. Hvem ville lyttet til en kvinnelig prest på den tiden? Eller en kvinne punktum? Denne mekanismen er høyst nødvendig for å opprettholde maktfordelingen. De som blir sett trenger å løftes fram og de trenger et motstykke som blir holdt nede. Kun for selv å eksistere. For hvem er helgenene uten sine beundrere, altere og lovsanger. Og hvem er Madonna uten horen?

ET SPEILBILDE, EN GÅTE

Historien om outsideren som ble en helgen er å se vårt samfunn i et speilbilde. Men den kan også besvare en av de store spørsmålene som stilles i disse dager. Hvordan skal man hedre de vi vanligvis ikke anerkjenner, dagens Maria Magdalena? Bussjåførene, butikkmedarbeiderne, renholderne. Skal vi stille oss på balkongen og klappe? Eller er dette en nedlatende fremgangsmåte? Skal vi heller benytte anledningen til å høyne lønnen for de uanerkjente yrkene, gi yrkene bedre vilkår, omdøpe dem til de vitale personene de i realiteten er? 

Det tredje svaret ligger også i de gamle historiene. Maria Magdalena ba ikke om sølvstykker for sin innsats. Hun ville heller ikke gå i tog gjennom byene til applaus og heder. Hun ville vaske Jesus føtter, som alle andre. Hun ville være tilstede når han talte, selv om hun var en kvinne. Hun ville ytre seg, selv om hun var en “synder”. Denne teksten er selvsagt ikke en motstand mot høyere lønn til visse yrker. Tvert imot. Å gi alle det samme talerøret, den samme plassen rundt bordet og samme tilhørighet bør være en selvfølge. Men dette går ikke nødvendigvis på automatikk. Vi må granske hvem vi hedrer, hvem vi tilber som våre helgener og hvem som bare spiller en birolle. Se på det kritisk og løfte fram de som står ufortjent i skyggen. Vi må gå fra å se syndere og disipler, til å se hvert yrkes, og hver persons, egenverdi for samfunnet. Vi må se både dagens Madonna og dagens Maria Magdalena som helgener. Og helst ikke vente i tusen år før vi gjør det.

Illustrasjonsbilde: The last supper av photoheuristic.info tilgjengelig under CC BY-ND 2.0)