Illustrasjonsbilde: mic av delzico (tilgjengelig under CC BY-ND 2.0)

Rett før påske slapp Louis C.K. et nytt stand-up show på sin egen nettside, Sincerely Louis CK. For meg var det som å være tilbake i påsken 2019, da han holdt et show i Bergen og jeg skrev om han i Bergens Tidende. Rick’s, klubbscenen der han opptrådte, mente at Louis C.K. hadde sonet straffen sin etter at han trakk seg tilbake i 2017. Nå var det på tide at han fikk en ny sjanse. Rick’s mente ingenting om kvinnene som hadde blitt trakassert. Jeg skrev: “Dette mønstret med unnskyldning, tilbaketrekning og rehabilitering av klubbscener setter bom for noen viktige og vanskelige diskusjoner om hvordan tillit bygges opp igjen. Det setter heller ikke kvinnens opplevelser i sentrum. I stedet handler alt om mannens karrieremuligheter”. Ett år senere er det ikke mye som har forandret seg.

Typisk for menn som prøver å komme tilbake etter #MeToo-avsløringer, være seg politikere eller komikere, er at de setter seg selv i sentrum for diskusjonene om trakassering. De har hatt det tøft. De mistet alt. Kvinnene er i bakgrunnen og blir forsøkt usynliggjort. Budskapet klart: Hennes smerte er ingenting sammenlignet med hans tap. Da jeg så at Louis C.K. var klar med et nytt show, trakk jeg pusten. Hadde han lært noe?

Det lurte også Espen Borge, humoranmelder for NRK, på. Ifølge anmeldelsen forsøker Louis C.K. å vitse med det som skjedde og sier: “Det jeg har lært er at når du spør først, og får ja, så spør en gang til. For det er ikke sikkert hun mente ja”. Borge er ikke spesielt imponert og skriver: “Det er helt utrolig for meg at denne mannen ikke er sitt ansvar bevisst. Når du er så eksepsjonelt god på det du driver med, og kan skrive vitser på egen bekostning, men velger å underminere hele #metoo-bevegelsen i stedet, da blir jeg skuffa. Hva slags signaleffekt har det på den jevne, mannlige Louis C.K.-fan at han ikke tar det mer på alvor enn dette?”. Han gir showet terningkast 4. Louis C.K. er tross alt eksepsjonelt god på det han driver med.

Her ligger noe av det som har gjort diskusjonene om #MeToo vanskelige. Noen av mennene som har fått #MeToo-anklager mot seg er flinke i jobbene sine, og det brukes for å rehabilitere dem. Det blir stadig vekk løftet frem at Giske er en dyktig politiker som må tilbake om vi vil kaste den sittende regjeringen. Før jul skrev Dagsavisens Jo Moen Bredeveien en kommentar der han argumenterte for at Giske måtte få komme tilbake i politikken fordi han var dyktig, og var viktig for å vinne neste valg. I et intervju noen måneder etter showet på Rick’s sa Christoffer Schjelderup, som hadde vært med å booke Louis C.K.: “Louis har gjort opp for seg, og unnskyldt episodene. Jeg synes ikke materialet hans om egen oppførsel er bra nok for det, men han er jo ellers veldig morsom.”. Dette går også igjen i anmeldelsene av Sincerely Louis CK. Han greier ikke å ta et oppgjør, men han er fortsatt morsom. Og det er her det er en spenning i #MeToo-debatten: Hva skal vi gjøre med mennene som er dyktige i jobbene sine, men som har trakassert kvinner? Er det lettere å tilgi dem og gi nye sjanser? Behandlingen av Louis C.K. og Giske (Arbeiderpartiet konkluderte med at han har brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering) viser at det i offentligheten er lettere å gi dyktige politikere og morsomme komikere nye sjanser.

Resultatet er at mennene kommer i sentrum for debatten om hva som skal skje etter #MeToo. Hva om vi istedenfor satte kvinnene i sentrum? Hva om anmeldelsene trakk frem alle karrieremulighetene som kvinnene Louis C.K. trakasserte mistet? Jeg ønsker meg en debatt som i større grad er preget av omsorg for kvinnene som fikk karrierene ødelagt, og ikke omsorg for mennene som forårsaket det. Jeg vil ha en debatt som ikke handler om hvor dyktige mennene er og hvor sterkt vi fortsatt trenger dem, men om handlingene deres og strukturene som beskyttet dem. Debatten vi har hatt så langt om menn som Louis C.K. gir jeg terningkast 1.