Teksten inneholder omtale av spiseforstyrrelser.

Sliter du med vanskelige tanker rundt mat, kropp eller trening?
Her kan du få hjelp:
Spiseforstyrrelsesforeningens informasjons- og støttetelefon: 22 94 00 10
ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser) har både hjelpetelefon (94 81 78 18) og chattetjeneste: https://nettros.no/fa-hjelp/

Midt oppe i en pandemi som har endevendt livene våre, finnes det redningsmenn som minner oss på hva som virkelig betyr noe i livet: hvordan en kan unngå å legge på seg. 22. mars publiserte forskning.no en artikkel med overskriften «Slik unngår du korona-kroppen». Artikkelen er ført i pennen av Morten Nordahl Ellingsen, kommunikasjonsrådgiver ved NMBU, og inneholder kostholdsråd fra ernæringsprofessor Birger Svihus, også ved NMBU. Selv før en leser teksten, kan en spørre seg hva som menes med «korona-kroppen» det refereres til i overskriften. For noen av oss er korona-kroppen kanskje en kropp som verker av sykdom, eller ikke vil samarbeide for å få gjort daglige gjøremål. En kropp som er sliten og redd, som ikke vil falle til ro om nettene, som kanskje er avskåret fra affeksjon og trøst fra andre kropper. For mange har korona-krisen gjort vondt verre, og ført til at allerede eksisterende utfordringer har vokst seg større.

Det blir raskt tydelig at den «Korona-kroppen» man skal lære å unngå i denne artikkelen, er en overvektig kropp. En som har vokst fram under karantenen, fra spisskammersets mørke kriker og kroker. I artikkelen formidles blant annet råd som å vurdere å hoppe over frokosten og å unngå den fryktede energibomben banan. Mellommåltider advares det kraftig mot. I teksten finnes også mer nøkterne råd om å få i seg grønnsaker og bær, og å bruke gode råvarer til middagen. De sistnevnte har jeg lite å utsette på, og det er heller ingenting prinsipielt feil med å komme med råd om hvordan en kan opprettholde et sunt kosthold i en situasjon hvor hverdagen vår er snudd på hodet.

Likevel reagerer jeg på vinklingen og ordbruken. Artikler som omhandler kropp, trening og konkrete kostholdsråd bør alltid være balanserte og gjennomtenkte, men det er spesielt viktig i en tid som denne. FHI anslår at 50 000 kvinner mellom 15 og 44 år i Norge lider av en spiseforstyrrelse. Dette allerede høye tallet er ikke medregnet menn, og mørketallene er trolig større. Av hensyn til alle de tusener om sliter med utfordringer knyttet til kropp, trening og mat, bør nettsteder som forskning.no unngå å vinkle saker om kosthold og kropp på måter som fyrer opp under slik problematikk.

Som Svihus selv påpeker, har maten langt flere roller i våre liv enn den rent ernæringsmessige: «- Maten blir et sosialt knutepunkt i den nye hverdagen. Mat gir oss nytelse og trøst». Denne erkjennelsen følges dog raskt opp av råd som gjør det klart at nytelse og trøst i form av mat ikke er noe å strebe etter. For mange som sliter med spiseforstyrrelser, er nettopp matens følelsesmessige funksjon sentral. Noen kjenner på følelser av kontroll i en kaotisk verden ved å begrense matinntaket eller trene slavisk, andre overspiser for å stenge vonde følelser ute, og andre igjen tyr til «renselsesmetoder» som avføringsmidler eller fremprovoserte oppkast for å lindre følelser av skam.

Personer som sliter med denne typen problematikk, kan ikke bare bestemme seg for å legge bort sjokoladen og skrelle seg en gulrot, eller ignorere tallene i kaloriteller-appen og gjøre middagen til dagens viktigste måltid, slik Svihus anbefaler i sin artikkel. Problemene stikker dypere enn som så. For mange er denne perioden ekstra tung på grunn av stengte behandlingsinstitusjoner. Selv om mange behandlere er tilgjengelige via telefon, er en av de sentrale utfordringene ved spiseforstyrrelser det ambivalente forholdet til behandling, og nå er det enklere enn noen gang å utebli fra behandlingssituasjoner. Mange sitter alene, og kan skjule sine matvaner for venner og familie som kanskje ellers hadde lagt merke til hyppige dobesøk etter måltider, eller mistenkelig små porsjoner. Selv om rådene i artikkelen er rettet mot personer uten slike utfordringer, så leser også personer med spiseforstyrrelser slike artikler. Det spiller ingen rolle hvor god hensikten bak rådene er, når resultatet er en sensasjonalistisk artikkel hvor kalorier blir fienden. Det hadde ikke trengt å vært sånn.

En professor i ernæring bør benytte sin tittel med omhu, og ta hensyn til den svært komplekse rollen mat spiller i menneskers liv før vedkommende uttaler seg om hva folk bør eller ikke bør spise, særskilt i en internasjonal krisesituasjon. I møte med slike artikler kan en spørre seg hvor mye studiene i ernæring fokuserer på nettopp de kulturelle, psykologiske og sosiale aspektene ved mat og spisevaner. Svihus tok doktorgraden på kyllingfôr, og selv om han i senere tid har forsket på humanernæring og utvilsomt har kompetanse på området, er jeg skeptisk til hans syn på analogien mellom dyre- og menneskeernæring. I en artikkel om vektnedgang publisert i Aftenposten i 2016, skriver Svihus at selv om han har sin bakgrunn fra dyreernæring, kan han uten problemer uttale seg om menneskers ernæring, «(…) for de fundamentale mekanismene er de samme. Det har også gjort at jeg har kunnet tilnærme meg faget på en kald og kynisk måte, der fokuset er på matens primærfunksjon».

For dem som har levd eller lever med en spiseforstyrrelse, er det klart at selv om matens «primærfunksjon» muligens er bidra med energi, er det helt andre funksjoner som kan oppleves som de viktigste. Selv friske personer kan nok skrive under på at mat vel så ofte handler om glede eller sorg, kjedsomhet eller opplevelser, samhold eller ensomhet. Dette er nok også Svihus klar over, men i hans «kalde og kyniske» tilnærming til feltet, anses dette antakelig som en menneskelig svakhet som bør forkastes om en ønsker å unngå «korona-kroppen». Det er i så fall heller en svakhet ved formidlingen av informasjon om ernæring og spisevaner at den altfor sjeldent tar med i betraktningen de mange rollene maten spiller i våre liv i tillegg til den mest åpenbare. Dessverre for Svihus er en fjærplukket høne, som kjent, intet menneske, og analogien mellom dyre- og menneskeernæring blir et sviktende grunnlag å basere sine råd om ernæring på.

Selv om en slik artikkel nok kan oppleves som harmløs for mange, er den med på å legitimere en måte å snakke om kosthold på som, spesielt nå, er svært uansvarlig. Det er skuffende at forskning.no og forfatterne av artikkelen velger å vri en sak som kunne vært en helhetlig og nyansert drøfting av ernæringens rolle i en uvanlig tid, til nok en «slankesak» uten hensyn til dem som rammes hardest av isolasjonen. Det er de menneskene blant oss som allerede sliter som ofte får det aller tøffest i en slik tid, og dette perspektivet drukner i artikkelens frykt for «korona-kroppen». Råd om ernæring og trening har utvilsomt en plass i offentligheten, så lenge de er basert på en helhetlig forståelse av matens rolle i menneskers liv. Tabloide fremstillinger som denne skulle jeg gjerne vært foruten, både under pandemier og for øvrig. Vi trenger ikke å frykte «korona-kroppen». Mer begrunnet er nok frykten for hva slags signaler denne typen ensidig og sneversynt formidling sender ut til sårbare personer.

Kilde for FHI sine tall om forekomst av spiseforstyrrelser i Norge: Rosenvinge JH, Götestam KG. Eating disorders–how should treatment be organized?. Tidsskrift for den Norske Legeforening: Tidsskrift for Praktisk Medicin, ny Rekke. 2002 Jan;122(3):285-288.

(Illustrasjonsbilde: Unsplash / Debby Hudson. Bildet viser en tallerken med bestikk liggende oppå.)