At verne med vingerne bundet i timelige omsorgers tvang

 

Vi gikk hjem fra Fuglen i St. Halvards gate, ned den slake bakken. På Kiwi var det allerede mange mennesker, det var det hektiske, stille trykket som hele verden plutselig skulle forholde seg til. Vi hadde med oss ei milelang handleliste, tilfeldigvis la vi den ukentlige handlerunden til den minst heldige dagen. Så gikk vi hjem og låste døra bak oss, vasket dørhåndtak og melkekartonger. Vi samlet oss i stua og dempet lyset. Midt i den store, vonde uroen fant vi fokus og trygghet.

Fredag 13. mars var det ingen hjemmeskole. Jeg stablet diktsamlinger på kjøkkenbordet og startet høytlesning av Jeanette Wintersons Courage calls to courage everywhere. Jeg klemte ungen min, satte brøddeig. Jeg drakk kaffe. Og så fikk jeg en ubendig lyst på akkurat pasta e fagioli til lunsj. Jeg måtte ha denne sicilianske retten jeg har lagd og servert utallige ganger, og som jeg har spist hele livet. Bønner, tomater, skarp sitron, søt basilikum, mjuk ansjos. Rikelig med parmesan. Jeg sto ved komfyren og kunne nesten ikke vente på at pastaen skulle bli ferdig. I mindre enn ett døgn hadde jeg vært i lockdown, og jeg grep etter all den omsorgen jeg kunne huske å ha mottatt. Nå trengte jeg pasta og bønner.

De første dagene hørte jeg på gamle plater fra 90-tallet. Hver eneste sang var en tidsmaskin som gjorde at jeg fikk lyst til å snoke på folk jeg hadde sett sola stå opp over. Jeg bladde i bøker jeg leste for 25 år siden, jeg så på bilder jeg framkalte i mørkerommet på Blindern, kornete foto i svart og hvitt. Bakgårder i bygg jeg bodde i, europeiske byer, universer der jeg utvidet meg raskere enn Tiden, bøyd mjuk, Möbius. Jeg husket detaljer. Jeg husket hvordan Hilde luktet. Jeg husket klærne mine. Nå gikk jeg i klesskapet og det var som om jeg så klærne jeg eier med helt nye øyne: Dette er det jeg har. Jeg ordnet i rekker. Leppestifter. Shampoflasker. Sko. Mens NAV meldte en stadig økende mengde arbeidsledige, fikk jeg en ny forståelse av uttrykket «å se livet passere i revy». Kaoset vokste utenfor, samtidig senket det seg en varm ro inni meg. Jeg kjente på en lykke jeg ikke forventet, som jeg undret meg over, skammet meg over, var det dette jeg var i krise? Glad?

Jeg sto jamnt ved komfyren, en jevn strøm av bagels, nanbrød og japanske melkeboller. Det var keema aloo, pastadeig, og hjemmelagde, greske pølser. Røkelaks, egg, måltider det tok flere døgn å ferdigstille. En dag bakte jeg en spesielt forseggjort loff med tjukk, svidd skorpe, og grillet paprika i ovnen. Tynne strimler rød lykke, olivenolje, sitron og brød. Ei dør som gikk direkte til formicabordet med runde hjørner på kjøkkenet til tante Carrie i Daytona Beach. Jeg googlet New York pizza og lot deigen hvile lenge i kjøleskapet. Familien min har spist kyllingsuppe, flere forskjellige kaker, stabler med vafler og brød smaksatt med nøtter. Jeg har skrevet i sosiale medier om hvor høyt jeg elsker gjær. Hvis vi har hatt Covid-19, skal jeg love at nedsatt matlyst ikke har vært ett av symptomene.

De første ukene gikk som et dobbeltspor: Nyheter og trøst. Jo høyere dødstallene ble, jo raskere oppdateringene kom, jo mer grep jeg etter fast grunn. Det er absolutt ingenting underlig ved dette, om noe må det jo være et fornuftig tiltak for balanse, en automatisert impuls av mental muskelbruk når båten krenger i røff sjø. Jeg er et menneske som liker å vite, det kan godt være jeg burde lest mindre. Verden var plutselig tydelig og vond. Og likevel hadde jeg det fint.

Vi hadde det godt.

Både mens de første koronatiltakene utspant seg, underveis og seinere, har det slått meg hvordan jeg nettopp i de tidlige voksenårene reproduserte og tydeliggjorde omsorg jeg tidligere hadde mottatt. Jeg lagde mat, til meg selv, og til andre. Alle minnene jeg har knytta til denne tida, klær, musikk, lukt, steder, mennesker, alt var fast grunn under føttene mine fra ei tid der jeg skulle voksne på egen hånd for første gang. At det var dette lydsporet jeg valgte etter 12. mars, er kanskje den mentalt friskeste reaksjonen jeg kunne hatt. Huset luktet kanelboller. Jeg nynnet Alanis Morissette.

‘Omsorg’ er ikke et enkelt begrep. Hver av oss har minner knyttet til både frykt og velbehag, uansett om vi har vokst opp i stor uro eller tilsynelatende motstandsfritt, vil de aller fleste av oss (om ikke alle) kunne holde fast ved noe som vi identifiserer som omsorg. ‘Trøst’ er et godt ord, men hvordan vi trøster oss selv som voksne skaper en kløft i samfunnet vi kanskje sjeldent tillater å forklares bakover i tid. Det er forskjell på de av oss som har lært å trøste etter samfunnets ja-liste og de av oss som til stadighet havner i atferd på nei-lista. Vi kaller det kanskje utagerende oppførsel, manglende selvregulering, avhengighet. Disse ukene der jeg har stått ved komfyren, har jeg tenkt på folk jeg gjerne skulle hatt hos meg. Foreldrene mine, Thomas, Hedda. Den globale lidelsen har vært uløselig knytta til den hyperlokale. Vi har kjent på fortvilelse for venner fra Milano, fulgt nøye med på tiltakene gjort rundt kreftsyke i familien. Vi er bekymra for unger vi bare så vidt kjenner til, for den generelle norsk-somaliske befolkningen i byen vår, for de som lever i flyktningleirer, og for at Espen Nakstad må få nok søvn. Vi har vært (og er) bekymret spesielt for min helse, siden jeg er i den gruppa som regnes som spesielt utsatt. Jeg har vært i respirator en gang i livet. Jeg har lite lyst til å føle at jeg ikke får puste. Den omsorgen jeg får fra andre, omsorgen jeg gir i retur og den jeg gir meg selv, omsorgen jeg og vi opplever strekker seg som glødetråder over hele planeten, en lysende ball av godhet og trøst, og må på noe vis gis en slags kraft fra styrken vi finner i rutiner, trygghet og solid grunn. Det er et stort arbeid.

For de av oss som har kjent at det nødvendige fotfestet er vanskelig å finne, må det være en slags dobbel utfordring. For noen har det kanskje vært å være alene, for andre har det kanskje vært å være hjemme med familien. Penger, arbeid, bolig. Det må være vanskelig for ledere av alle slag. Omsorg er et bredt felt, og vanskelig å manøvrere når befolkningen skal ledes og trøstes og opplyses på samme tid. Omsorg skal også komme fra posisjon eller makt, selv om den selvsagt ikke alltid er maktende, er den er uløselig knyttet til makt i alle stadier i livene våre. Vi kjenner den, vi forventer den, vi antar den i form og tradisjon. Ikke minst må vi huske at omsorg er kjønna for oss.

Jeg kan aldri huske å ha fått bein i fiskestykket mitt. Faren min er fra Værøy, faren hans og den ene broren hans var yrkesfiskere. Faren min og alle de andre brødrene har gjort andre ting, de har jobba på fabrikk, vært sjømenn, kjørt buss og trailer, men hele gjengen er knytta til havet og båtene og garn og line og pilk. Vi spiste fisk minst seks dager i uka, sjølfiska eller fått av onkel Harald. Lange, kveite, torsk hvitere enn snø. Aldri ett eneste bein. Som voksen og bortflytta fra Lindesnes, har jeg noen ganger sagt at er det noe jeg kan, så er det å sløye fisk og å filetere til perfeksjon. Det er ikke helt sant. Faren min gjør det perfekt. Men jeg har hatt kniven i hånda mi og hans hånd utenpå mi fra lenge før det er greit å gi en unge kniv. Jeg har sett på, og spurt og fått ansvar for. Jeg har rensa mye mer fisk enn mange, mange andre, og tror du jeg legger et hakkete stykke med bein og blod på tallerkenen, tar du feil. Jeg har alltid elska fisk, og velger det foran et stykke kjøtt. Og det er min fars omsorg som har tilrettelagt for akkurat det.

Likevel finnes det få eller ingen store oljemalerier i Rijksmuseum eller Nasjonalgalleriet av maskulint definert omsorg. Vi kjenner umiddelbart igjen mora med det diende barnet, mora ved det døende barnets seng, mest sannsynligvis under en annen epidemi, som tyfus eller kolera, eller kvinnene som steller, enten det er å sørge for mat, renslighet eller for soldater som er såret i krig. Vi snakker om ‘omsorgsyrker’, og ikke minst om ‘jentefag’. Vi tillegger jenter og kvinner spesielle evner, som evne til språk, til å forstå og la egne følelser bli forstått, og vi forklarer jentebarns dukkelek som «naturlig» forberedelse til fremtidig foreldreskap. Som samfunn har vi snakka lite om maskulint identifiserte menneskers «biologiske klokke», selv om det riktig nok har kommet større fokus på menns ikke-valgte barnløshet de siste årene. Jeg har ingen undersøkelse å vise til, men jeg regner med at få eldre menn føler et sosialt ansvar for å snakke med yngre menn om viktigheten av å bli far, at de ikke blir «ordentlige menn» før de har opplevd å ha omsorg for et nytt liv. ‘Omsorg’ er kjønna, gjennom tradisjon, språk, ritualer.

I krise tenker jeg det er den såkalt feminint kjønna omsorgen vi dras mot, det mjuke, varme, vi spiser og hygger oss, vi savner klemmer og samvær. Det er kanskje få som søker trøst i minnet om en pappa som la om til vinterdekk fordi han visste du måtte kjøre den kvelden og det var meldt minusgrader. Jeg lurer på om vi alle taper på å opprettholde dette kjønna systemet, kodinga av omsorgsoppgaver? For hvis noen må levere for å «være», og andre ikke får delta, så lever vi alle tvunget? Det blir kanskje særlig synlig når det kniper, som under pandemi og internasjonal lockdown. At den såkalt maskuline omsorgen ikke blir sett eller anerkjent, er leit nok i seg selv, men det er mer. Uten tvil vil jeg si at for eksempel Espen Nakstads arbeidsinnsats de siste ukene kan og bør beskrives som stor omsorg, men mest sannsynlig vil ‘lederskap’ og ‘ansvar’ være mer nærliggende ord når han skal omtales i ettertid. Alle taper hvis ikke vi ser alles omsorg. Jeg mener ikke å si at menn utestenges fra å gi omsorg, jeg mener å påpeke at den tillærte, kjønna diskursen de formes av, gir mindre rom for atferd vi søker mot når det røyner på. Det vi trenger. Vi har hatt lite gjær i butikkhyllene. Vi har bakt. Å bake noe mor gjør.

Det vil komme kriser etter denne. Jeg tror vi kan trenge en revolusjon i forståelser av omsorg. Det kan aldri bli for mye godhet.

I livet mitt handler mye omsorg om mat. Glasset med plommesaft på benken hos tante Odda, uendelige timer ved kjøkkenbordet hennes der vi pillet nattas rekefangst mens vi lo og snakka og hørte radioen fortelle oss om været på Doggerbanken og ved Stadt. Tante Carrie som delte oppskrifter og bjeffende korrigerte meg ved kjøkkenbenken: «Sånn gjør vi det! Dette må du kunne!» Samtidig var det hun som ba meg lukke øynene og smake, og som en gang i min tidlige barndom vekket meg for å gå ut i den varme sommernatta og lukte på sitronene. «Heim te mor» utfordres hver gang vi pirker i språket: Hvorfor heter det ikke ‘mammaperm’ når det heter ‘pappaperm’? Hvorfor er det mannlige sykepleiere? Kvinnelige piloter? Hvorfor florerer fortsatt «spøken» om mannen som skulle sitte barnevakt for sine egne unger? (Fordi mødre stadig benevner det slik når fedre skal «passe ungene».) Hvorfor? Fordi vi opprettholder det, og det er leit, for alle.

Jeg dekker bordet, jeg setter fram grytene, skåler med olje, jeg bryter knasende brød, drysser urter over det hele og puster ut. Dette er min tyngde, bokstavelig talt, armene mine strekkes og bøyes og når helt rundt til sirkelen sluttes. Jeg er mjuk og trygg. Jeg er én, dette er bare min metode. Jeg ser meg selv, gjæren og melet og teppet i stolen. Jeg er bare én, og verken bedre eller verre enn alle andre som har evna å skape et fnugg av ro i kaoset. Verken gener, hjerne, hormoner, kromosomer eller kroppsdeler har gitt meg fordeler i dette spillet. Men språk har, tradisjon, forklaringer, historie. Jeg har ikke valgt; jeg velger hver eneste dag.

 

 

//

Overskriften er hentet fra Sigrid Undsets Korset (1932, 184): «I angst og angst og angst hadde hun levet siden, en ufri kvinde fra første stund hun blev mor. (…) Sønnene sine bakset hun for at verne med vingerne bundet i timelige omsorgers tvang. Sin angst, sin usigelige svakhet hadde hun strævet med å skjule for alle mennesker, gåt fram med rank rygg og rolig mine, tidd stille og kjæmpet for at trygge sine børns velfærd på alle de maater som hun kunde -. Men altid med den hemmelige aandeløse angst – gaar det dem ilde, kan jeg ikke bære det.»

 

Illustrasjon: Aina Kirsebom

Om forfatteren

Aina Kirsebom

Aina Kirsebom

Jeg er Aina, blir 45 til sommeren og bor i Gamlebyen i Oslo. Opprinnelig fra Lyngdal. Jeg har vært sammen med Caro, som ikke bruker pronomen, i 16 år. Sammen er vi foreldre til Luka (12), musikk-glad Stork-barn. Vi har kolonihage på Sogn, der har jeg ansvar for Norges minste museum. Jeg er opptatt av byhistorie, kjønn, økonomi og folkehelse. Jeg har storfag i etikk og mellomfag historie og en bachelor i sosialt arbeid. Der fokuserte jeg på skeive migranter, seksuell helse, kjønn, økonomi, medbestemmelse. Jeg er skeiv og tjukk, mamma og sosionom. Jeg har med meg erfaringer fra flere verv og et ganske lite strømlinjeformet arbeidsliv. Jeg er idérik og engasjert, jeg elsker Oslo og jeg har vært feminist siden jeg var tidlig i tenårene.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*