Mars er endometriosemåneden. I fjor ga regjeringspartiene seks løfter om kvinnehelse. I år ønsker de en utredning om kvinnehelse. Ny kunnskap skaper nye holdninger. Jeg håper både fersk kunnskap og ferske holdninger finner frem til norske legekontor.

Jeg dro til legen med et problem som tilfeldigvis dukker opp mest hos kvinner. Ti minutter inn i timen hadde legen fortsatt ikke spurt meg om mine symptomer. Ikke spurt om min helsebakgrunn generelt. Legen mente jeg ikke trengte helsehjelp. Jeg har vel ikke fått min nåværende jobb gjennom NAV, vel? Hva er forholdet til jobben din? Jeg svarte at jeg har fått jobben ved vanlig søknadsprosess og trivdes godt i jobben. Jeg vet ikke om jeg ble trodd. Legen taster noe på autopilot. Ikke vær redd for smerter. Det hadde vel ikke vært første gang for deg. Du klarer deg. “Vær fornøyd” sa hun. “Gå hjem. Vær fornøyd”.

På bussen hjem var jeg sint. På mine egne vegne men også på andres. For hvor mange ganger har ikke dette blitt sagt til kvinner gjennom historien? Hvor mange ganger har min bestemor hørt det samme? Hvor mange ganger blir kvinner over hele verden, som krever rettferdig behandling i rettssystemet, som krever beskyttelse, som krever å bli behandlet likt på skole og jobb, fortalt at de må være fornøyd?

Min bestemor fikk ikke utdanning som ung, selv om det var hennes største ønske. Min grandtante tok opp et lån fra onkelen sin for å gå på universitet i utlandet. Hun kom inn på den eneste utdanningen som tilbød plasser til kvinner, motestudier. Dette er fortellinger som nevnes i forbifarten i min familie. Historien om min grandtante hørte jeg ikke før etter hennes død.

Heldigvis er det lenge siden, som vi ville sagt i kaffeselskapet. Men bak hver enkel fortelling er det århundrer med fortellinger. Om at kvinner blir bedt om å ta til takke.

Fortellinger om kvinner som får medisiner som ikke er tilpasset sin sykdom fordi å gi operasjon “vil koste staten millioner”. Kvinner som opplever fødselsskader men som minnes på at de skal være takknemlig at de i det hele tatt har et barn. Kvinner som blir fortalt av helsepersonell at de må tenke nøye over om de ønsker barn, siden ingen mann vil ønske å stifte familie med noen som deg. Hver fortelling er utålelig privat. Samtidig er de en del av en stor fortelling kvinner fortelles hver dag.

Hver fortelling er også vidt forskjellig, fordi kvinner også er vidt forskjellig. Jeg er utdannet, jeg er ikke melaninrik, heller ikke arbeidsløs. Hvordan hadde timen gått for mine melaninrike søstre? Hva med for henne som måtte svare “ja” når legen spurte om hun hadde fått jobben gjennom NAV? Fortjener hun dårligere helsehjelp enn meg? Begrepet kvinnehelse er godt å ha i en situasjon der sykdommen din, helsesituasjonen din eller helsehjelpen tilgjengelig for deg avhenger av at du er kvinne. Men for legetimen jeg nettopp forlot, kunne vi trengt et begrep som klassehelse.

For leger og helsepersonell har makt. Makt til å definere og makt til å gi eller nekte deg hjelp. Vi har dessverre alt for mange eksempler på kvinnelige pasienter som ikke blir trodd, og for eksempel må ta inngripende operasjoner i etterkant som kunne vært unngått. Heldigvis er det også mange eksempler på fastleger og helsepersonell som redder liv. Det sistnevnte er nødt til å bli normen.

En dag blir min fortelling gjenfortalt i et selskap. Kanskje vil den vekke en følelse av noe ukjent og kjent på samme tid. For legen sa ikke bare “vær fornøyd” til meg. Hun sa det til min bestemor, min grandtante, mine venninner og slektninger. Hun sa det til kvinner i vesten, østen, nord og sør. Hun sa det til kvinnene i de kommende generasjoner. Da de to ordene runget i hodet mitt var de ikke bare smertefulle fordi de avfeide min rett til god helsehjelp. De var smertefulle fordi jeg visste at jeg ikke var den første. Jeg håper mer kunnskap, bevissthet og nye holdninger vil hindre flere kvinner å høre disse ordene de neste århundrene. Men dessverre har jeg vondt for å tro at jeg blir den aller siste.

Illustrasjonsbilde: Generations av Gauthier DELECROIX – 郭天 (tilgjengelig under CC BY-ND 2.0)