Transpersoner i Latin-Amerika: Fra bygd til by – og tilbake igjen

 

Caps fra De Jordløses Bevegelse (MST) i Brasil

 

31. Mars er Den internasjonale transsynlighetsdagen og Maddam ønsker i år å vise til transkjønnedes situasjonen fra et latinamerikansk perspektiv.

 

 

– Skal du ikke gratulere meg? Vi feirer min død! Dette er det siste året jeg vil leve.

Kommentaren kom fra en av mine studiekamerater på et kurs i Brasil våren 2017. Hun er fra Argentina, er transperson og fra bondebevegelsen. Det er tre ulike komponenter som på hver sin måte påvirker hennes rett til å overleve, og å leve.

Transfobiske drap

I Argentina er det å fylle 30 år begynnelse på slutten av livet – for personer som henne. I de fleste latinamerikanske landene varierer gjennomsnittsalderen for transpersoner fra mellom 30 og 40 år. Hvorfor transpersoner lever så korte liv er et spørsmål med sammensatte svar. Ustrakt vold, ikke bare i form av direkte drap, som har gitt opphavet til begrepene travesticidios y transfemicidios, som i likhet med det mer kjente begrepet femicide, beskriver drap på enten transpersoner eller kvinner bare fordi de er, men også indirekte som en konsekvens av en livsfarlig livsform.

Drap på transpersoner er et omfattende problem, og Latin-Amerika er den regionen i verden hvor flest transpersoner blir utsatt for vold og drap. I 2019 ble det registrert 225 drap på transpersoner, hvorav de aller fleste rammer transkvinner. Straffefriheten er utbredt og nær ingen saker blir oppklart.

Den livsfarlige livsformen transpersoner lever i, er en konsekvens av blant annet marginalisering og ekskludering. De lever ofte svært utsatte liv på gata, eksponert for prostitusjon og narkotika. Drap er et alvorlig problem, men like ofte kan de dø av sult eller sultrelaterte sykdommer. Selv om Latin-Amerika slår dårlig ut på statistikkene er det viktig å understreke at fokuset på problemet er økende. Nå føres det faktisk en statistikk, og det kan være første steg på vei mot å bryte den.

Fra bygda

Et utbredt fenomen er urbaniseringen av LHBTQI. I Latin-Amerika, som i Norge og mange andre steder, er det lettere – men ikke lett – å smelte sammen i en urban verden hvor det er lettere – men ikke lett – å skjule seg. På landsbygda, i mindre samfunn, og i en jordokkupasjon eller i en bosetning, er det å være et «seksuelt avvik» noe alle vil vite om. Å være utskuddet på bygda kan være hardt, og i verste fall, totalt uakseptabelt.

Livet i byene kan være en mulighet for å være «deg selv», men da ofte på bekostning av den livsformen du blir tvunget inn i. For å stoppe migrasjonen av transpersoner fra bygd til by, og for å gjøre det trygt der du befinner deg, er det to prosesser som går parallelt. Den ene søker å gjøre tilværelsen for transpersoner i byene tryggere i form av for eksempel fast arbeid, den andre søker å kjempe for retten til å være den du er, der du er. Sosiale bevegelser som De Jordløses Bevegelse (MST) i Brasil har de siste årene satt skeives rettigheter i sentrum for sin kamp. MST organiserer i all hovedsak jordløse bønder i rurale områder i nesten alle Brasils delstater. Siden 1983 har de okkupert og vunnet fram jord for flere tusen familier. MST har etablert bosetninger med skoler og kooperativer, men først de siste årene har de begynt å ta et oppgjør innenfra. Det gamle slagordet jord og frihet har i dag en utvidet betydning. Frihet er mer enn det å bare kunne dyrke jorda, frihet er også muligheten og retten til å være den du er – der du er.

Transfeminister

Høsten 2019 samlet kvinnebevegelsen i Argentina seg til historisk store møter. Over 200 000 kvinner møttes for å snakke om politikk og retningen framover for feministbevegelsen. I etterkant av møtet mobiliserte de over en halv million på gata for retten til selvbestemt abort. I front av marsjen gikk også representanter for LHBTQI. Transseksuelle og transkjønnede ledere slik som Luana Verdins og Diana Sacayán i Argentina, definerer seg selv også som feminister. De jobber målrettet for å få samhold i bevegelsene.

Demostrasjon for abortrettigheter (Argentina)

 

Kampen feminister og LHBTQI i Argentina fører har satt spor i lovverket. I 2011 ble loven for likestilt ekteskap vedtatt. I 2012 kom loven om kjønnsidentitet, som gjør det lovlig å endre kjønn i offisiell dokumentasjon uten noen form for verken medisinsk og juridisk godkjenning eller kjønnskorrigerende operasjoner.

Et av de sentrale initiativene til feministbevegelsen og transbevegelsen er et lovforslag om kvoteringsprinsipp for transkvinner i det ordinære arbeidslivet. Et av problemene som knyttes til transpersoners sikkerhet og levealder, er hvilket arbeidsliv de blir presset til. Det å jobbe på gata fører med seg en rekke konsekvenser. Om du overlever og vil søke jobb har du sannsynligvis et rulleblad som gjør det svært komplisert å bli ansatt. Å fjerne kriteriet om plettfri vandelsattest er et av forslagene bevegelsene fremmer.

En mot-bevegelse

Den brasilianske musikeren Liniker de Barros Ferreira Campos, eller bare Liniker, ble oppkalt etter den britiske fotballspilleren Gary Lineker, men det var ikke fotballen som fikk størst innflytelse i hennes liv. I dag er Liniker en av Brasils mest internasjonalt kjente musikere. Både musikken og det at hun er trans gjør Liniker til noe mer enn bare en vokalist.

Liniker de Barros Ferreira Campos

 

Linikers vokal blir beskrevet som like ikke-binær som hennes kjønn, kraftig og rå det ene sekundet, mykt og glatt som silke det neste. Hun flyter i mellom, men ikke som kjønn. Liniker vil bli omtalt som henne, men det er mest av alt for å ikke havne i en maskulin boks.

Liniker er fra Araraquara, en by i innlandet i delstaten São Paulo, en av de rikeste og mest konservative i Brasil. Hun skiller seg ut av statistikken for transpersoner i sitt eget hjemland. I følge National Association of Transvestites and Transexuals (ANTRA) lever over 90 prosent av Brasils transpersoner som hjemløse og som prostituerte. Brasil troner også øverst på statistikken på drap på transpersoner på kontinentet, med Mexico som nummer to. Jeg møtte Liniker i Oslo under musikkfestivalen Oslo World i november 2019. På spørsmål om hvordan hun ser på Brasils regjering og den omstridte presidenten, svarte hun:

“Jo mer vi snakker om han jo mer vinner han. Alle vet at vi er inne i en dårlig fase, men vi forsøker å finne utvei. Vi vil snakke om volden og alt det som skjer hver eneste dag, men vi må ikke glemme å snakke om motstanden. Vi må ikke glemme å snakke om oss.”

Liniker nekter å ta presidentens navn i sin munn. Jo mer vi nevner hans navn, jo mer plass vil han ta. Hun mener at vi da står i fare for å glemme alle de andre som kom inn i den brasilianske kongressen i et valg som også var preget av drapet på den lesbiske og svarte politikeren Marielle Franco.

“Vi ser en motbevegelse i dag, også innenfor parlamentet. Erica Malunguinho da Silva fra partiet PSOL, Marielle Francos parti, ble i 2018 den første folkevalgte transpersonen i Brasil. Vi kan ikke stoppe nå og vi vil ikke la være å kjempe for våre rettigheter. Vi vet at vår styrke er like sterk som havet, og vi vil knuse det systemet som ikke legitimerer oss. Vi kan selvfølgelig ikke legitimere noe som fratar oss retten til livet, forteller Liniker og minner oss på marsjen i juni 2019 i Brasil som samlet 3 millioner mennesker for å markere motstand mot hatkriminalitet.”

Galgenhumor, med en alvorlig undertone, er en del av overlevelsesstrategien. Tre år etter at vi tok et kurs sammen i Brasil, og tre år etter av vi skålte for hennes siste leveår, lever min studiekamerat. Jeg er mer overbevist at vi vil feire en statistikk som brytes i årene som kommer.

 

Gjesteblogger: Ingrid Fadnes er universitetslektor på Institutt for Journalistikk og Mediefag ved OsloMet, medlem av forskergruppa MEKK (Medier, Krig og Konflikt), frilansjournalist og redaksjonsmedlem i FETT. Mellom 2005 og 2017 bodde hun ulike steder i Latin-Amerika, og jobbet blant annet som utekoordinator for Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). 

 

Hovedbilde: Caps fra De Jordløses Bevegelse (MST) i Brasil, bilde av De Jordløses Bevegelse (MST)

Tekstbilde 1: Demonstrasjon for abortrettigheter i Argentina,  bilde av Tuane Fernandes/Farpa

Tekstbilde 2: Musiker Liniker de Barros Ferreira Campos, bilde tatt av Ingrid Fadnes

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

One Comment

Trackbacks for this post

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*