Diskriminering er forskjellsbehandling uten saklig grunn. Noen diskriminerer uten at det var meninga. Atter andre diskriminerer med viten og vilje. Uten støtte knuses sjølfølelsen og handlekrafta.

Lenge var jeg egosentrisk. Unngikk å tenke på endring, frykt og tvil. Alt for å slippe å føle diskrimineringa knuge meg om hovedpulsåra. Ønsket var å være alt jeg ikke er: funksjonsnormativ, ciskvinne, blendahvit, og å snakke riksmål.

Helt til samene endra alt. De lærte meg å ta ansvar, å ha tillit. De er de eneste som virkelig, ufravikelig har tatt meg på ordet når jeg sier jeg kan ta ansvar for noe. Den holdninga der har radikalt endra livet mitt.

Livslang undertrykking ødelegger psyken. Musklene knyter seg, og før man veit ordet av det føler man seg ubrukelig, liten og uverdig. Ei stund slåss man i mot. Helt til synet blir slørete. Lydtåka dekker øra. Hendene klarer ikke strekke seg etter andre. Orda kveles. Mange, altfor mange, dør.

Botemiddelet er ansvar, tillit og samtale. Verdier vi kjenner som nordiske, men som egentlig er samiske væremåter. Jeg videreformidler dem ydmykt fra #BackaSápmi, Henrik Blind, Sofia Jannok og Ella-Li Spik:

Diskriminering er så allment, så altomsluttende. Den kommer sjeldent aleine. Du er sjøl ei ulykke unna å trenge omfattende helsehjelp du risikerer å ikke få. Du kjenner garantert personer som hetses, trues, skades helt til de tier og blir usynlige.

Kunnskapen kan overføres til alt antidiskrimineringsarbeid, men fordi ansvar, samtale og tillit handler om å gi tilbake: bruk den til å støtte samene. Sammen kan vi gjøre en forskjell.

Illustrasjonsbilde: Katarina Blind 2020 (@tjaenieh).