Mennesker, ikke maskiner

Vi sitter her som insekter på fluepapir og stirrer i veggen. Jeg er på min tiende dag som mygg og har oppdaget hvor mye av meg selv som er knyttet opp til Jobb. Psykologkolleger skriver flittig om hvordan vi kan møte den nye hverdagen. Rådene deres oppsummert: Raushet og disiplin. Raushet med deg selv og andre, disiplin overfor deg selv og timene du har tilgjengelig. Det er kloke og nyttige råd, men jeg har ikke lyttet til dem. 

Covid-19 har gjort meg urolig, og jeg ønsker ikke å møte den uroen med disiplin. Den uroen jeg sliter med, handler om hvordan vi reagerer på denne situasjonen som individer og fellesskap, og hvor vi skal etterpå. Og den handler, ikke minst, om hvordan jeg kommer til kort når hverdagen min ikke er definert og innhegnet av oppgaver og systemer. Hvem er jeg, når jeg ikke skal jobbe? Hvem er jeg når jeg ikke er produktiv?

Hvem er jeg, når jeg ikke skal jobbe? Hvem er jeg når jeg ikke er produktiv?

Til vanlig tilbyr jobben min meg, og mange av oss, en følelse av mening i hverdagen. Når jeg arbeider, gjør noe, bidrar til samfunnet, så har livet både ramme og innhold. Det dekker over for de delene av verden som jeg syns det er vanskelig å forholde meg til. Det er tross alt ikke min oppgave – jeg kan peke på jobben min, og den er gjort. 

Vi oppfordres til å opprettholde normalitet. I fravær av den vanlige bakgrunnsstøyen virker det absurd.

Nå som jeg er hjemme, mangler jeg distraksjoner fra det i verden som plager meg. Jeg har ikke barn som krever min oppmerksomhet. Det er som å sitte alene i verdensrommet. Jeg har plass til tanker om hvordan det vil være å leve på en annen måte, og på andre premisser. Vi oppfordres til å opprettholde normalitet. I fravær av den vanlige bakgrunnsstøyen virker det absurd. Jeg kan ikke dempe klimaangsten ved å ta en tur på Fretex eller hoppe videre til en ny oppgave. Jeg kan ikke avbryte tankene om hva som vil skje når covid-19 når flyktningeleirene med en følelse av å ha utført min samfunnsfunksjon. Ubehaget mitt stiger uten de vanlige hindrene. De etiske konsekvensene av å leve som normalt er umulige å ignorere. Samtidig er ikke dette oppgaver jeg kan løse ved å gå nedover en liste og få ting unnagjort. De er ikke tilpasset 8-4, men hører til utenfor mine vanlige rammer.

Verdensproblemene er tydeligere enn noen gang, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem. Men jeg sliter også med å gjøre noe bare for gledens skyld. Alle de tingene jeg ville tenkt at jeg skulle gjort dersom hverdagen ble avbrutt ligger ugjort. Jeg forstår ikke hvordan, men på en eller annen måte har jeg havnet i en konkurranse om hvem som kan «vinne» unntakstilstanden. Jeg sitter med en ubehagelig fornemmelse av at hvis jeg ikke får ryddet boden eller malt stua, så har jeg «tapt». Selv min utbrente, sykemeldte venninne sukker til meg på telefonen, “jeg har ikke gjort noe produktivt i dag.” Hvorfor føles dette som en nyliberalistisk konkurranse, der vinneren er den som har pusset opp flest rom mellom nå og påske?

Jeg vil ha et samfunn som setter mest pris på meg når jeg ikke er en maskin, men et menneske. Men jeg setter ikke pris på mine menneskelige sider selv.

Jeg tenker på moren min som tok to Paracet og vasket huset da hun måtte være hjemme fra jobb med influensa. Jeg vil ha et samfunn som setter mest pris på meg når jeg ikke er en maskin, men et menneske. Men jeg setter ikke pris på mine menneskelige sider selv. Jeg har ikke øvd på dem på lenge. Jeg kan ikke huske å ha hatt så mye tid på en gang på mange år. Uroen bør ikke børstes vekk som et spøkelse i maskineriet, men lyttes til. Når jeg graver i den finner jeg lengsel. Jeg lengter etter og trenger noe så upraktisk som kunst, noe så lite konkret som en annen utgave av verden. En der helseressurser blir fordelt etter behov, ikke økonomi, og der det ikke er noen barn som bor i en flyktningleir. En som tar hensyn til naturens og menneskets tålegrenser, og respekterer menneskers behov for mening i hverdagen, ikke bare deres produksjonspotensiale. Uroen min har et annet navn: Håp.

Det må finnes andre måter å leve på. Innimellom øyner jeg alternativer: Carina Elisabeth Carlsen nekter å bli med på perfeksjonsjaget på nett, og legger ut et bilde av den rotete stua si i stedet. Der var det litt liv. Der pustet jeg litt. Kjæresten min har spilt dataspill på nett med en gammel venn i mange dager, og jeg ser at nakken hans er bedre. Ingen flere tolvtimersdager på ham en stund, for arbeidsplassen hans er stengt for alt unntatt det mest nødvendige. Han ler uanstrengt og avbryter grublingen min med en høyst menneskelig klem. Han forsøker ikke lengre å være en maskin.

For å være i stand til å stå i en krise over tid trenger vi de uproduktive, nødvendige delene av oss selv. 

Jeg har trodd at humanitære kriser også måtte løses med disiplin. Det er selvsagt ikke feil – verden har nok av meningsløse hjelpetiltak – men det er ikke tilstrekkelig. For å være i stand til å stå i en krise over tid trenger vi de uproduktive, nødvendige delene av oss selv. Vi trenger det irrasjonelle og menneskelige. Vi trenger å ta på hverandre, og vi trenger å føle nærhet. Vi trenger å skape noe unyttig. Vi trenger de delene av identiteten vår som ikke er låst opp mot arbeid. Mestring og fellesskap uten krav.

Skal vi kunne skape en bedre verden, må vi kunne drømme om den. Da må vi kjenne til den, om enn i aldri så små drypp. En bedre verden er noe annet enn ferdig oppusset hus og ryddig bod, noe annet enn ordna oppgaveliste. Den må ha latter i seg hvis den skal være verdt å kjempe for. Jeg skal tilbake på jobb på mandag. Jeg vil ikke tilbake som maskin. Det blir nok av arbeidsoppgaver fremover, men jeg håper jeg klarer å holde tak i det andre også. Uroen. Håpet. Den delen av meg som kan forestille seg noe bedre. Og at jeg ikke faller for fristelsen til å spise den opp, shoppe den bort, eller trekke på skuldrene, men kan møte den som det den er: mennesket i meg, som gisper etter luft.

 

Illustrasjonsbilde: Privat.

Om forfatteren

Sidsel Fjelltun

Sidsel Fjelltun

Eksilnordlending i Oslo. Sidsel jobber som psykolog og er lokallagsleder i Sagene SV. Hun er opptatt av hvordan kjønn spiller seg ut av samfunnsdebatten, og sterkt engasjert i kampen mot vold og overgrep.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*