Midt i perioden med spredning av koronaviruset i Norge, mange endringer i samfunnet har blitt startet i den digitale planen som har blitt til en hverdagsvirkelighet for mange der ute. Jeg sikter til det fantastiske engasjementet som har florert rundt omkring i landet med folkelige initiativer basert på solidaritet og gjensidig hjelp.

De siste årene har mange lokale initiativer vokst fram i lys av en økende bevisstgjøring om global klimakrise og økende klasseskiller i samfunnet. Jeg sikter selvsagt til solidariske folkeinitiativer som grasrotorganisering og lokale aktiviteter basert på gjensidig hjelp i lokalmiljø. Klesbyttenettverk, tingsbiblioteker, gis bort-grupper og ressurskafeer. De siste ukene har disse grasrotinitiativene vokst og styrket seg, spesielt fordi mange jobber mindre, enten hjemmefra eller dessverre på grunn av permitteringer. Foreløpig er nok disse initiativene kun ansett som midlertidige kriseløsninger til innestengning og karantene. Men mange begynner å forstå hvor mye solidaritet betyr. Det å sammen kunne utvikle mulighetene vekk fra kommersialisering av omsorgsoppgaver og grunnleggende produkter som mat og klær. Trenger syke levering av mat på døra? Det kan ordnes av snille leverandører. Hva med daglig oppfølging fra ukjente som kan ringe om du trenger en prat? Bli gjerne med på en gruppe på Facebook. Hvem stiller opp som barnevakt for aleneforsørgere med lite nettverk? Ledige naboer med god helse kan trå til.

Jeg tror at framover står mange av oss i de forskjellige anarkistiske leirer og fryder oss over å få alle disse flotte initiativer til å bli samfunnsgrunnlaget på sikt.

I tidene som kommer etter koronaviruset, må vårt felles mål være å unngå å gå tilbake til den syke, umenneskelige hverdagen vi har hatt.

Grunnlaget for varige endringer har vi skapt allerede, det må utvides videre til å kunne omfavne undertrykte grupper som aleneforsørgere med prekært arbeid, kroniske syke, funksjonshemmede og eldre. Men vi kan ikke tenke at alt skal bli rosenrødt. Er vi modige nok til å takle motstand for utvidelse og forankring av disse endringene i hverdagen?

Folkelig solidaritet møter regjeringens kriselov

I lys av disse gryende folkelige grasrotinitiativene, må vi være varsomme med hvordan kan vi spre dem slik at de kan utgjøre selve strukturene i samfunnene våre. De siste dagene har jeg derfor lurt på hvordan slike initiativer kan overleve under rammene av den nye kriseloven i Norge. Kriseloven var et samlet forslag fra Stortinget om å kunne få lov til å vedta hastelover relatert til flere samfunnsområder som kan bli rammet av koronaviruset, og som da gir regjeringen fullmakter til å kunne gjøre og implementere endringer uten at de blir vedtatt av Stortinget. Denne kriseloven ble vedtatt 25. mars i år, med tydelig motstand fra jurister og andre samfunnsaktører. Med andre ord kom regjeringen, sammen med opposisjonen og flere fagorganisasjoner, frem til en udemokratisk endring som gir dem lov til å ta avgjørelser uten at disse blir løftet av resten av Stortinget.

Historisk sett har vi vært i lignende situasjoner tidligere, og når folk har organisert seg selv utenom staten og kapitalen, ble liberalere gode venner med gryende fascister. Denne motreaksjonen til folkelig organisering har oppstått flere ganger tidligere i historien, som for eksempel i Spania på begynnelsen av 30-tallet, mens tilsvarende reaksjoner med utvidede fullmakter for regjeringer og økt militarisering og kontroll av folket foregår akkurat nå som en forsvarsreaksjon for forebygging av smittespredning av Covid-19.

Kapitalismen er kjent for prinsippet om evig produksjon og forbruksvekst, som vi kjenner konsekvensene av gjennom klimaendringene. Et mindre velkjent, men likefullt akseptert kjennetegn av dette økonomiske systemet, er kapitalopphopning. Den operer slik at det kun er noen få som samler opp all kapitalen produsert av vanlige arbeidere. Dessverre er det slik at det er kun produksjonsoppgaver som belønnes, det vil si jobber tilknyttet produksjon av produkter eller tjenester som butikker, salg og lignende, mens reproduksjonsoppgaver, som å ta vare på barn, syke og eldre, enten er veldig dårlig betalt eller fullstendig ulønnet. Historisk sett førte kapitalen også til at menn ble prioritert til lønnede arbeidsplasser, mens kvinner ble tvunget på forskjellige måter til å ta seg av omsorgsoppgaver tilknyttet ulønnet arbeid.

Så mens noen type jobber gjorde arbeid til noe synlig i samfunnet, gjorde andre typer jobber at mange mennesker, som kvinner, har blitt ansett som lite viktige for samfunnet under et kapitalistisk system. Nå bryter gryende folkelige aktiviteter tvers gjennom denne todelingen.

Nå har vi, på grunn av virusspredning, synliggjort viktigheten av omsorgsoppgaver som de mest grunnleggende for samfunnet, og at de kan utføres uten at verken penger eller staten blander seg i dem.

Tydeligvis er både stater og den internasjonale kapitalen urolige for deres økonomiske tap og manglende kontroll over hvordan folk bruker egne alternativer for å avlaste hverandre. Det er vakkert å være vitne til hvordan vi nå greier å vise solidaritet i hverdagen og hvordan vi greier å overleve når mange tjenester i samfunnet stopper opp. Det er mindre vakkert å være historisk vitne til en potensiell økning av statskontroll basert på frykt og økende selvstendighet i befolkningen, som kan bli permanent.

Så kommer enda et spørsmål: Hva slags samfunn ønsker vi å bygge videre på etter Covid-19-krisen?

Vi vil verken ha tilgivelse eller tillatelse for vår kamp for et friere samfunn

Akkurat nå må vi tillate oss å drømme kollektivt og fortsette å fremme nåværende kriseløsninger mens vi gjør dem om til vedvarende sosiale strukturer. I denne kollektive drømmen må vi kunne ønske oss et liv uten lån og gjeld, et liv uten institusjonell maktutøvelse og et liv i harmoni med naturen. Her må vi være romslige, fordi det finnes ingen fasit, men heller mange gode veier til målet.

“We live in capitalism. Its power seems inescapable. So did the divine right of kings. Any human power can be resisted and changed by human beings. Resistance and change often begin in art, and very often in our art, the art of words.” Ursula LeGuin

Det sies at det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse. Å måtte be om tillatelse hos myndighetene, politiske organer eller andre hierarkiske organisasjoner gjør at vi mister friheten vår til å kjempe sammen mot felles undertrykkelse. Å be om tillatelse for våre menneskerettigheter er en form for subtil underkastelse. Skal vi da be om tillatelse til å fortsette med disse folkelige initiativene? Svaret er nei. De oppsto fra et solidarisk grunnlag, og i solidaritet skal de få vokse videre og gro røtter i samfunnet vårt. Vi har makta til å kunne definere hva som er viktig for oss, og til å kunne bygge opp alternativer til å gjennomføre drømmen vi ønsker å oppnå.

Det overrasker meg ikke at vi snart kommer til et punkt hvor de fleste dynamikker vi igangsetter går på å etterstrebe lovlydighet og lovlighet for mange av disse folkelige initiativene. Det er nesten som om vi trenger godkjenning fra grupper med status for å tro at vi har rett til å gå videre med alle de gode tiltakene som er igangsatt.

Derfor er det spesielt viktig å være våkne nå. Vi må inkludere alle i denne kollektive drømmen, samtidig som vi fortsetter å gjennomføre slike aktiviteter med en sterk politisk vekt, uten statlig involvering. Vi må være forberedt på at noen av initiativene kanskje kommer i konflikt med ringvirkningene av kriseloven selv eller andre lovendringer. Det er også mulig at mange mennesker kommer til å slite med helsa og andre livsendringer når virusspredningen avtar etterhvert. Vi må være klare til å fortsette å ta vare på hverandre i den nye tilværelsen.

Hva gjør vi når vi innser at noen av våre folkelige initiativer kanskje kan bli ansett som ulovlige?

Det er overhodet ikke lett å bryte med skrevne regler, men det er en nyttig refleksjonsøvelse å tenke på årsakene til at vi gjør som vi gjør og hva vi burde gjøre annerledes for å knuse det kapitalistiske patriarkatet og fortsette å bygge opp våre egne alternativer etter at viruset har sluttet å herje. Sivil ulydighet er en rett. En rett som utføres sammen. Retten til å velge våre hverdager og måten vi vil utvikle dem fremover. Kollektiv bekjempelse har mange fordeler, men med en gang den blir institusjonalisert gjennom politiske partier eller andre statsfinansierte organisasjoner som patriarkatet har diktert spesielt oss feminister i alle år til å gjøre, mister vi vår egen påvirkningskraft.

Vi befinner oss i en spesiell historisk tid. Da håper jeg at vi ser til våre formødre og mange kamerater på andre kontinenter med lang erfaring med undertrykkelse under kapitalismen. Urfolk, transpersoner, funksjonshemmede, slaveetterkommere. Alle har i mange hundre år kjent på kroppen hvordan det er å være isolert av storsamfunnet, og de har erfaring og kunnskap om oppbygging av alternativer til et system som tvinger oss å jobbe istedenfor å ta vare på hverandre, som tvinger oss til å godta at noen kan være mangemillionærer mens andre er hjemløse og ikke har penger til mat.

Vi som feminister må delta i arbeidet med å skape gode alternativer for samfunnene våre, i tråd med blant annet budskapet i boka «Re-enchanting the World: Feminism and the Politics of the Commons» av Silvia Federici. Det er i felleskap vi kan realisere våre kollektive drømmer med respekt for strukturelt og ideologisk mangfold, med felles verdier for frihet, solidaritet og gjensidig hjelp. Disse nye virkelighetene basert på vår felles drøm, kan ikke leve i samliv med kapitalismen, men som selvstendige frie samfunn som gjør kapitalismen foreldet. Det kan vi fortsatt få til, uten å be om verken tilgivelse eller tillatelse.

“Another world is not only possible, she is on her way. On a quiet day, I can hear her breathing.” Arundhati Roy

Hovedbilde: Mutual aid and solidarity i kronikken Covid-19 and Mutual Aid ved Anarchist Communist Group

Tekstbilde: Anarcho Punk, lagret av Bema Hartsock på Pinterest.es