En annen kvinnedag

I dag feires kvinnedagen jorden rundt. Eller, rettere sagt: Nesten jorden rundt. Her i Sør-Afrika har vi nemlig vår egen kvinnedag. Hvorfor feires kvinnedagen på en annen dato her, og hvorfor er dette relevant for kvinners stilling i Sør-Afrika i dag?

Den 9. august 1956 marsjerte mellom ti og tjue tusen kvinner til Union Buildings i Pretoria, det sørafrikanske regjeringskvartalet. Demonstrasjonstoget, som er kjent som The Women’s March eller Kvinnemarsjen, var ett av de største i Sør-Afrikas historie, og kvinnene protesterte mot ny lovgivning som ville stramme inn myndighetenes kontroll over svarte kvinners bevegelsesfrihet. Ett av slagordene som ble ropt under marsjen var Wathint’ abafazi, wathint’ imbokodo, uzakufa! Slagordet er på språket zulu, Sør-Afrikas mest utbredte morsmål. Oversatt til norsk lyder det omtrent slik: Slår du kvinner, slår du en stein, og du skal dø. Med andre ord: Kvinner er sterke, harde som stein når vi må, og gir oss ikke uten kamp.

Kvinnehat, homofobi og transfobi er på fremmarsj mange steder, og har i noen land myndighetenes velsignelse.

Kvinnedagen i Sør-Afrika feires 9. august for å minnes Kvinnemarsjen i 1956. Dette gir den sørafrikanske kvinnedagen en sterk interseksjonell dimensjon, i og med at den opprinnelige Kvinnemarsjen ikke bare handlet om likestilling mellom kjønnene, men også om etnisk og rasemessig likeverd. Som vi vet tok det mange tiår før apartheidregimet falt og et demokratisk samfunn ble gjort mulig, og fremdeles er drømmen om likestilling og likeverd dessverre langt fra å gå i oppfyllelse. Til tross for sterk motgang kjemper sørafrikanske kvinner likevel videre.

The Total Shutdown

I snitt blir en kvinne drept i Sør-Afrika hver tredje time, og antallet kvinnelige drapsofre per år er fem ganger høyere enn verdensgjennomsnittet.

Det nasjonale statistikkbyrået Statistics South Africa publiserte i juni 2018 en rapport som hevdet at drapsraten for kvinner hadde steget med 117% mellom 2015 og 2016/17, et tall som senere ble trukket tilbake da det viste seg at det var regnet ut på feilaktig grunnlag. Selv om det opprinnelige anslaget var for høyt, tyder data fra sørafrikansk politi likevel på en økning på 7,7% i den nevnte perioden.

Rapporten i juni 2018 traff umiddelbart en nerve hos sørafrikanske kvinner. En landsomfattende kampanje mot kjønnsbasert vold ble lansert i sosiale medier under hashtaggen #TheTotalShutdown. Den 1. august 2018, en uke før kvinnedagen, gikk tusenvis av kvinner i demonstrasjonstog over hele Sør-Afrika i protest. Målet var en total shutdown av det sørafrikanske samfunnet, en generalstreik for alle kvinner, og som del av dette ble vi bedt om å avstå fra all økonomisk aktivitet hele dagen.

Jeg tok selv del i Total Shutdown-demonstrasjonen i Cape Town, som var åpent utelukkende for kvinner og kjønnsnormbrytende folk (gender-nonconforming people). Som transkvinne ble jeg tatt varmt imot som en selvfølgelig del av den interseksjonelle kvinnebevegelsen, og jeg oppdaget til min gledelige overraskelse at flere av de ansatte ved instituttet mitt på University of Cape Town (UCT) hadde tatt seg fri fra jobb for å være med i toget. Vi var kledd i fargene svart, som symboliserte sorg over livene som hadde gått tapt, og rødt, som symboliserte ofrenes blod. Blant de mange slagordene som ble ropt og sunget var også det gamle slagordet fra 1956, Wathint’ abafazi, wathint’ imbokodo – slår du kvinner, slår du en stein. Toget endte ved parlamentsbygningene, hvor lederne for Shutdown-bevegelsen satte fram krav om større politisk fokus på vold mot kvinner. En mann som forsøkte å komme til orde ble buet ut.

Uyinene

Dessverre måtte det enda et år og en stor tragedie til før sørafrikanske myndigheter endelig tok problemet virkelig på alvor. Den 24. august 2019 forsvant 19 år gamle Uyinene («Nene») Mrwetyana, en førsteårsstudent på UCT. Hun hadde gått inn på et postkontor i forstaden Claremont for å hente en pakke, og var ikke blitt sett siden. Plakater ble satt opp rundt omkring på UCTs campuser og i forstadene omkring – mitt eget nabolag. Familie og venner lette uten å finne spor av Uyinene. Så, to dager senere, dukket liket av en ung kvinne opp i Khayelitsha, en såkalt township et stykke utenfor Cape Town. DNA-match viste at man hadde funnet Uyinene.

Det viste seg senere at hun var blitt voldtatt og drept av en ansatt på postkontoret i Claremont.

Både jeg og forloveden min forsker/studerer på UCT, og Claremont ligger praktisk talt i gangavstand fra huset der vi bor. At ingen av oss kjente Uyinene personlig var rent tilfeldig; antagelig har vi begge gått forbi henne uten å vite det.

Studenter og ansatte ved UCT var i sjokk. Cape Town var i sjokk. Hele landet var i sjokk. Jeg og forloveden min var fremdeles i sjokktilstand under minnemarkeringen på UCT. Mange taler ble holdt, blant annet av Uyinenes familie og UCTs kansler Graça Machel. Universitetet holdt sørgestengt i to hele dager etterpå. Mordet på Uyinene ble fulgt av en stor demonstrasjon mot kjønnsbasert vold på UCT, hvor jeg, forloveden min og mange av vennene våre deltok. Det ble også arrangert demonstrasjonstog i Cape Town sentrum, som jeg imidlertid valgte å ikke delta i, ettersom jeg på det punktet var følelsesmessig utslitt og trengte å være alene. Over hele landet reiste folk seg i protest.

Det kunne vært forloveden min. Det kunne vært en god venninne. Det kunne vært meg. Uyinene kunne vært oss alle. I am Nene. Slik tenkte mange kvinner i Sør-Afrika i kjølvannet av drapet, og i tiden etterpå gikk hashtaggene #IAmNene og #AmINext viralt på sosiale medier. I september 2019 erklærte president Cyril Ramaphosa endelig at vold mot kvinner var en nasjonal krise. For sent, mente mange.

En annen kvinnedag

Sørafrikanske kvinner fortsetter å bli trakassert, banket opp, voldtatt og drept. Hatet går spesielt hardt ut over skeive kvinner, og spesielt melaninrike skeive kvinner. Den 5. januar 2020 ble transkvinnen og menneskerettsaktivisten Nare Mphela funnet drept i Limpopo-provinsen. Den 28. februar ble en lesbisk kvinne i Cape Town tatt til fange av to gutter på 14 og 17 år som voldtok henne analt for å «korrigere» legningen hennes.

Jeg er kanskje fra Norge, men jeg er også kvinne og transperson og del av det skeive miljøet i Cape Town. Situasjonen for kvinner og skeive i Sør-Afrika angår derfor også meg. Men det angår ikke bare oss her på sørspissen av Afrika. Det angår alle kvinner og alle skeive, for holdningene som leder til vold og drap i Sør-Afrika finnes over hele verden, også i Norge. Kvinnehat, homofobi og transfobi er på fremmarsj mange steder, og har i noen land myndighetenes velsignelse. Men det angår ikke bare kvinner og skeive. Det angår alle, uavhengig av kjønn og legning. Vi er dine barn, din mor, dine venner. Uyinene Mrwetyana kunne vært din datter, din søster, din kjæreste. Hver gang noen blir trakassert, voldtatt eller drept på grunn av kjønn eller legning er det et angrep på selve menneskeverdet.

Bruk dagen i dag på feiring og kamp, og når dagen er over, husk på at året også har en annen kvinnedag som gjenstår å feires. La oss skjenke en ekstra solidarisk tanke til alle våre medsøstre og skeive medmennesker den 9. august, og spesielt til de modige kvinnene i Sør-Afrika som har kjempet i seksti år men aldri gitt opp drømmen om et bedre samfunn. Wathint’ abafazi, wathint’ imbokodo!

Foto: Miriam A. H. Pedersen. Bildet viser et demonstrasjonstog i kjølvannet av drapet på Uyinene Mrwetyana.

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Hun jobber for tiden med doktorgrad ved University of Cape Town i Sør-Afrika, hvor hun forsker på hvithet. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya. Hun er brennende opptatt av temaene identitet og tilhørighet, og blogger om slektsforskning på miriamsgenealogycorner.blogspot.com

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*