Det delte

 

Vi kommer av smerte. Det høres ut som et Bibelsitat, og jeg tar meg selv i å revurdere den første setningen min. Men jeg skal velge å la den stå. Jeg har tenkt på dette i natt. Jeg har tenkt. Det er dette jeg gjerne vil si midt i det underlige, strømlinjeformede kaoset vi forserer sammen akkurat nå. Litt som en fødsel, det var tanken min: Dette må være vondt for alle.

 

Og etterpå kommer vi kanskje til å ha glemt det.

 

Dette er den aller første teksten jeg får publisert hos Maddam. Jeg har en annen tekst klar, det har jeg hatt lenge, jeg gleder meg til dette. Jeg har en folder med idéer, ei liste med folk jeg ønsker å snakke med, som jeg gjerne vil skrive om. Jeg har prøvd meg på tanken om å skype dem, men noe stopper meg. Det er ikke det samme å sitte i min egen sofa og samtale, som å få lov til å komme til noens kontor eller atelier eller yndlingscafé eller kjøkkenbord. Det er reisen, trikken som krenger, det er å se en ekskjæreste tilfeldigvis gå på fortauet med en plastpose og et skjerf jeg strikket en gang. Det er å finne oppgangen og navnet på klokka, den underlige famlingen mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre. Kaffekoppen, stemmen. Å skrive er ikke bare å sette sammen bokstaver, og å tenke er så visst ikke bare å rydde i de mentale rekkene. For meg har det alltid vært slik at hvis jeg skal skrive, så må jeg tenke. Og hvis jeg skal tenke, så må jeg oppleve. Jeg er glad i å gå. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker byen og hvordan vi knuser selve lufta til fint, fint støv, det knaser litt i tennene, vi tørker betongtårer fra øyekroken. Om kvelden vasker jeg ansiktet og kluten blir grå, et slags menneskelig avfallsprodukt slik at fargene kan få bestå mellom oss. Hjertet mitt er rytmen i Majorstuakrysset. Roen min finnes i Ibsen-tunnelen. Og når jeg blør, er det Akerselva som flommer.

 

Sånn er det. Jeg er pompøs så det holder. Jeg skjems ikke over det, selv om jeg forstår at jeg ikke er særlig moderne. Der jeg søker det menneskeskapte, de harde vinklene og strukturene i språk, samvær, og uttrykkene vi legger som ramme for hva vi kan og ikke kan, drar andre til skogen eller til havet. Jeg liker ikke skogen, men jeg er av havet. Jeg rømmer ikke fra det. Salt, skummende hav, åpen horisont, det er barndommen min og hele den tida som førte fram til det punktet i livet mitt da det var helt nødvendig å stå midt inne i maurtua. Jeg valgte dette; byen er ikke en selvfølge. Det er lite som gjør meg så lykkelig som å gå i ei sommertung gate med åpne vinduer og høylytte stemmer: En radio, noen roper at middagen er klar. Jeg er så Oslo at jeg faktisk er Nilsen.

 

Nå er jeg inne.

 

Jeg er inne i leiligheten min sammen med partneren min og dattera vår. Vi har det fint, vi ser Skam om kvelden og hører på plater vi har glemt vi hadde. Jeg lager mat, jeg flytter rot fra ett rom til et annet. Luka gjør skolearbeid. Caro leser nyheter. En kveld fikk jeg en slags angstreaksjon og måtte skru av informasjonsflommen. Det handlet ikke bare om mitt eget høye blodtrykk, medisiner til tross, men om lengt. Kaffe i vinduet i krysset Schweigaards gate og Oslo gate. Rema-butikken i Torggata, bakgården på Bare Jazz, fontena på Bankplassen. Jeg savner boblete og yoghurtis, og margherita hos Mamma Pizza i Dronningensgate. Jeg savner bokhandlene. Men aller mest savner jeg menneskene. Jeg vet vi er forskjellige. Det var en stor og omfattende oppdagelse i livet mitt, akkurat dette. Der jeg kom fra, var det veldig mange som var religiøse. Da jeg var rundt 12 år, ble det viktig for meg å tenke selv. Det lille kunne jeg fint la passere, men aldri det store. Når jeg ser på bilder fra den tida, tenker jeg at jeg var i en slags annen fødsel, det var vondt og strevsomt og menneskelig. Da jeg trakk pusten, visste jeg to ting. Jeg kunne ikke tro på Gud. Og jeg er feminist.

 

Grunnleggende for begge deler, var kjærligheten til det menneskelige.

 

I dag skulle jeg legge ut en sak om tjukke kvinner og hvorfor jeg mener at en hel del feminister har en gedigen blind spot for fedme, at forståelsene i beste fall er unnskyldt med en yttergrense («Så lenge du ikke er for feit»), eller rett og slett ikke unnskyldt i det hele tatt,  men i et ellevilt frislipp der saklig informasjon om både genetikk og sosioøkonomiske forhold, traumer og rett og slett autonome valg blokkeres av en innstendig higen etter å slippe fra skammen i å kunne bli lest som en som ikke har kontroll. Interseksjonell feminisme krever mye av de privilegerte, også de som passer inn i patriarkatets norm for «pen». Det jeg skulle skrive om, det jeg skrev, var at det mest utenkelige også må få plass: La meg få lov til å stå her med den store kroppen min og hele min feite historie og si at jeg velger meg dette. Nei, jeg godtar ikke premisset. Jeg er denne kroppen. Den er min. Og nåde den tynne dama som kommer i godhetens navn og ber andre være grei mot meg. Jeg kan snakke selv.

 

Men det føles fjernt nå. Akkurat nå tenker jeg på smerte. Jeg tenker på redselen til de pårørende til helsepersonell som jobber på spreng, redselen til lærere som ringer hjem til elever de vet ikke har det greit hjemme. Jeg er sosionom, jeg tenker på blåmerker, og stillheten som finnes i hjem der det finnes ett eneste menneske som puster, som regel er det en mann, men ikke alltid. Hjem hvor alle vet akkurat hvordan den ene som puster har det, om pendelen svinger mot urørlig tilstedeværelse, ikke et knirk i gulvet, tisse uten å trekke ned i do, bare stille, stille, så går det over. Eller kanskje er det rom for å trekke pusten selv? Så snur det hele igjen: «Du er så ubrukelig. Du er så stygg. Ingen kommer noen gang til å like deg.» Det svir i blåmerket, det svir i hjertet, og døra er låst, du må bli inne, det er pandemi. Jeg tenker på alle de som ikke klarer å stoppe den uendelige uroen i seg, som ikke får sove, som har en gigantisk stålkonstruksjon bak brystbeinet, et hjul som kverner og kverner. Jeg tenker på krisetankene, på ropet som overdøver alt annet, på dama i bakgården til ei jeg kjente, hun som sang hele natta. Jeg tenker på alle de som drikker. Jeg tenker på alle ungene til de som drikker. Jeg tenker på benzo og hvor vondt vi har det. Skrøpelige, vidunderlige mennesker, tenker jeg. Kommer vi til å glemme dette? Ja. Vi sa vi aldri skulle glemme verken Krigen eller Utøya, og likevel er det skarp kontrast mellom de av oss som jubler over mangfoldet i Det Lille Eplet (Oslo) og de som spytter på jenter med hijab. Vi husker vel forskjellige ting. Du kan forresten se dem på 37-bussen. De har joggesko og telefonen i hånda. De snakker med høy utestemme og eier alt armene deres kan favne. Jeg er så glad for at jeg får være i samme verden som de jentene. Men nå skriver jeg meg bort. Jeg skal skrive om smerten, den differensierte, og den delte.

 

Vi er feminister. Jeg skulle skrive om fett, om de selvfølgelighetene som hamres inn i huden vår fra første dag: Du er kvinne, du er vakker, du er slank. Men jeg valgte en annen rute, og som en slags merkelig Nabokov sitter jeg fjernet langt fra alt det jeg vil si noe om. Jeg er i eksil, men håper å kunne beskrive opplevelsen av den delte smerten like fullt. For selv om jeg synes det aller viktigste er å jobbe for at forskjeller skal avdekkes, strukturer synliggjøres, at det partikulære må tas hensyn til, så opplever jeg at det sjeldent finnes mulighet til å se den smerten som må være alles, mer enn deres og vår. Alle er redde nå.

 

Er det ikke en egen verdi i det? Jo, jeg tror det.

 

Jeg tror også at vi kommer til å glemme hvordan det var de ukene, de årene, da vi kjempet globalt mot koronaviruset. Vi kommer til å ha metadebatter og oppryddinger. Noen vil gå konkurs, mange vil være arbeidsledige. Men snart snur vinden likevel, vi kommer til å lene oss tilbake i en disig konformitet der vi glemmer at de ungene vi visste var hjemme med foreldre som drakk eller slo, fortsatt er hjemme med foreldrene sine. Kvinner kommer til å bli banka opp og voldtatt. Lavtlønte vil fortsatt betale den høyeste prisen. I feminismens navn vil folk som verken selger sex eller er transkvinner til å mene en hel haug om både sexarbeid og transkvinner. Men vi kommer til å fløffe putene i den beige sofaen vår og drømme om å pusse opp kjøkkenet. Igjen. Kanskje er det litt færre pensjonister, men jeg tipper at de som overlever kommer til å bli overraska når de får en annen sykdom enn Covid-19. Som om de aldri skal dø. Som om denne generasjonen, som valgte å kalle ungene sine for «dessertgenerasjonen», tilsynelatende blinde for at det impliserte at de selv fikk selve hovedretten, fortjener å leve evig? Folk kommer til å tenke at NAV er for noen andre, og de ungdommene som lo i Holmenkollen og sa til NRK at «Vi lever jo bare én gang!» kommer til å gjøre ferdig bachelorene sine i markedsføring. Slekter skal følge slekters gang, og det aller beste forsvaret en svak biologi har, er et enda svakere minne.

 

Men akkurat nå er vi redde. Det spiller ingen rolle hvem vi er. Vi er redde for forskjellige ting, og kanskje ligger redselen rett under overflaten, som en irriterende kløe i tørr hud, men den er der. Kommer du til å måtte selge hjemmet ditt? Kan mora di fullføre cellegiftkuren? Hvilke venner kommer du til å velge bort når du har jobb og inntekt og en stabil psyke? Hvilke av vennene dine faller nok utenfor til at du synes de blir litt for slitsomme? Det spiller ingen rolle hvem vi er. Vi er redde, og det er delt. Selv de som hamra løs om hvor usolidarisk det var å hamstre doruller den torsdagen det ble mørkt, var bare redde. Alt er smerte. Jeg skulle ønske vi kunne huske det lenger enn til i neste uke. Det ligger et helt uforløst potensiale i det delte menneskelige, da er en virkelig solidaritet nærliggende som førstevalg. Jeg skulle ønske vi feminister kunne omfavne det.

 

Jeg er redd for alt, nesten alltid. Likevel er jeg trygg på at kjevelåsen klarer å holde hele den massive vekta mi: Jeg har heist meg selv opp nok ganger til å vite at kreftene som trengs, er der. Men jeg er redd. Jeg er redd fordi alt kommer til å bli annerledes, og likevel helt likt.

 

Hovedbilde: Aina Kirsebom

 

 

 

 

 

 

Om forfatteren

Aina Kirsebom

Aina Kirsebom

Jeg er Aina, blir 45 til sommeren og bor i Gamlebyen i Oslo. Opprinnelig fra Lyngdal. Jeg har vært sammen med Caro, som ikke bruker pronomen, i 16 år. Sammen er vi foreldre til Luka (12), musikk-glad Stork-barn. Vi har kolonihage på Sogn, der har jeg ansvar for Norges minste museum. Jeg er opptatt av byhistorie, kjønn, økonomi og folkehelse. Jeg har storfag i etikk og mellomfag historie og en bachelor i sosialt arbeid. Der fokuserte jeg på skeive migranter, seksuell helse, kjønn, økonomi, medbestemmelse. Jeg er skeiv og tjukk, mamma og sosionom. Jeg har med meg erfaringer fra flere verv og et ganske lite strømlinjeformet arbeidsliv. Jeg er idérik og engasjert, jeg elsker Oslo og jeg har vært feminist siden jeg var tidlig i tenårene.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*