Solidariske feminismer for miljøet

 

Under FNs toppmøte i New York i september 2019, talte Greta Thunberg for verdensledere og ba oppmøtte om å handle straks for å redde planeten. Vi kjenner til reaksjonene dette skaper blant enkelte menn, samtidig som mange andre grupper reagerer på mediaoppmerksomhet Greta har fått den siste tiden.

Noen kan mene det er positivt at hun gjør oss bevisste på ansvaret vårt. Hun uttrykker seg i klart språk, er direkte og engasjert. Det er mange andre unge aktivister som har fått tale med like mye innlevelse som Greta gjør, men her merker vi den snevre linsen media bruker når det velges idolisering av engasjerte mennesker. Siste eksempelet skjedde med ugandisk klimaaktivisten Vanessa Nakate, som ble fjernet fra et bilde med andre unge klimaaktivister med vilje under Davos møte i januar i år.

Å stå i medias søkelys er en høy pris å betale for unge kvinner med meninger som utfordrer den finansielle og politiske makta. Deres mot bidrar til bevisstgjøring, men som kvinner må de tåle mye hets. Forskjellen mellom vestlige klimaaktivister og andre unge aktivister fra det globale sør, er at de førstnevnte blir i mindre grad forsøkt kneblet, ekskludert eller mishandlet og drept for sine meninger og handlinger.

Mens Greta minner oss på at nasjonale og internasjonale politikere og forretningspersoner ikke tar noe ansvar i å avslutte kapitalismen og finne nye måter å organisere samfunnene våre på, blir mange aktivister på grasrota drept for sin hverdagsinvolvering i å forsvare naturen. De forsvarer elver, fjell, jungel og skog mot transnasjonale selskaper innen olje, gass og utvinning. Tusenvis av mennesker, spesielt urfolk, afrikanere og afrikanske etterkommere boende i koloniserte land, betaler med livet sitt prisen for nyliberalismens vekstbehov.

Les også: Motstand mot internasjonale investeringer i Latin-Amerika, en feministisk kamp

Det er ikke bare tanken som teller

På lik linje med Chandra Talpade Mohanty i sin bok «Feminism without borders», må vi minne hverandre på at de diverse feminismene kan gjøre en forskjell om vi fokuserer på felles mål. Et felles mål er å kunne bygge opp samfunnsalternativer basert på behovene til personene som er sterkere utsatt for undertrykking fra et interseksjonelt perspektiv. Samtidig, må vi være forsiktige. Ofte snakker vi om at det er kvinner som er mest utsatt for klimaendringer, men om vi følger en interseksjonell analyse, dukker det plutselig opp mange faktorer som går forbi binære kategoriseringer og som inkluderer store grupper mennesker i målgruppen som er utsatt for miljøendringer. Derfor blir Mohanty sin analyse snever, i følge Federica Ravera og Irene Iniesta-Arandia sin artikkel «Feministiske perspektiver for å tenke på nytt forskning om klimaendringer og tilpasningspolitikk» (artikkel på spansk). Ravera og Iniesta-Arandia gjør leserne oppmerksomme  på at «feministiske tilnærminger hjelper oss å stille spørsmål ved de dominerende vitenskapelige modellene og dagens klimatilpasningspolitikk ved å belyse hvordan kvinner og andre marginaliserte grupper kan være aktive agenter for endring, kollektivt og fra utsiden, og bygge emansipatoriske og frigjørende strategier»

Med andre ord, vi kan gjerne snakke og drøfte til vi blir grønne i ansiktet om hvordan kan vi redde klimaet og planeten, men når våre kamerater i det globale sør jobber aktivt i hverdagen med å skape alternative velfungerende organisasjoner for å leve i pakt med naturen, lærer vi noe?

Bare tanken om endringer teller ikke, vi har også et ansvar til å bekjempe nyliberalismen fra det globale nord.

Dobbel kamp, i samfunnet og som individer, for å bygge opp felleskapet

Lørdag 28. September 2019 organiserte Latin-Amerika Gruppene arrangementet «Feminisme på grasrota i Latin-Amerika: strategier for endringer».  Fem kvinnelige aktivister  fra Brasil, Guatemala, Argentina og Colombia ble samlet for å dele sine erfaringsbaserte strategier for å kjempe mot nyliberalisme i sine territorium og land, og samtidig for å dele hvordan de kjemper mot patriarkatet innad sine grasrotsorganisasjoner.

Fra venstre ti høyre: Yolanda Elisabeth Catú (Guatemala), Ixmukané Quib Caal (Guatemala), Noelia Figueroa (Argentina), Aline Luana Oliverira (Brasil) og Alejandra Salazar (Colombia). Privat foto.

Mens jeg satt og lyttet til deres opplevelser, tenkte jeg på hvor mye deres erfaringer som kvinner i grasrotsorganisasjoner ligner på opplevelser mange kvinner har turt å forklare rundt #MeToo bevegelse i politiske partiene og andre organisasjoner her i Norge. Patriarkatet kjenner ikke til landegrenser, det vet vi. I mange tilfeller blir klima-og miljøaktivister, vann- og landforsvarere verden over utsatt for tortur og drap. De får ingen talestoler, de blir drept av paramilitære styrker med tilknytninger til myndigheter og transnasjonale selskaper for å vie livet sitt til å beskytte naturen mot kapitalismes rovdrift.

Disse kampene som oppleves i hele det globale sør, er godt dokumentert i boka «Re-enchanting the world. Feminism and the Politics of the Commons» av Silvia Federici, og forklares i detalj i kapittelet, “Women struggles for the land and the common good in Latin America”. Her påpeker hun at kvinners aktivisme er hovedkraften for sosiale endringer i Latin-Amerika. Dette skjer fordi kvinner er de mest utsatte for utkastelse fra sine land- og miljøødeleggelser, og de lider direkte av konsekvensene  av offentlige avgjørelser i hverdagen sin. Sosiale bevegelser har blitt radikalisert og kvinnene har blitt bevisste av viktigheten av selv-læring og politisk skolering uavhengig av staten, myndighetene og politiske partier.

Tilbake til bekjemping av kapitalisme og patriarkatet i samfunnet og i grasrotsorganisasjoner, opplever jeg denne dobbelkampen som slitsomt. Jeg beundrer disse fem kvinnene og mange andre aktivister fordi de står i disse situasjonene i ekstreme omstendigheter. De viser at å bekjempe undertrykking ute på gata også gjør noe med dem som unge kvinner i møte med deres mannlige kamerater. Å høre hvordan de bygger opp politisk skolering for sine barn, fordi de bevisstgjør nye generasjoner samtidig som det gir mulighet til mødre til å bli aktive i grasrotbevegelser, var veldig oppløftende. Kunne vi gjort dette her, i våre lokale samfunn? Å høre hvordan flere av disse organisasjonene jobber bevisst med egne grupper for å støtte kvinner når de skal ta abort, komme seg ut av voldelige relasjoner og samtidig har de egne grupper for menn som utøver vold og hvor menn selv må ta ansvar for å depatriakalisere seg?

Å kjempe for friere samfunn og mot kapitalprofitt kan ikke fullføres uten å kunne kaste patriarkatet ut av våre personlige liv.

Disse fem aktivistene forklarte hvor tøft det er å jobbe med sine personlige kamper innad organisasjonene og samtidig måtte jobbe med å avkolonisere sine omgivelser, sine historiske minner, sine språk og sine skikker og tradisjoner. Mens jeg satt og lyttet til deres fortellinger, tenkte jeg på hvor mye makt vi vestlige feminister mister når vi godtar så mye strukturell vold og er bestandig så lovlydige i våre reaksjoner til dette.

Styrken ligger i våre kamerater for å oppnå felles mål

Når det kommer til interseksjonalitet, ser jeg på oss her i Europa og hvordan vi må jobbe videre med å skape kameratskap mellom de forskjellige feministiske bevegelsene her i Norge. Iblant ser vi opp til andre land hvor feminister klarer å mobilisere tusenvis av mennesker i markeringer og streiker, men svaret bak denne suksessen er nemlig solidaritet og felles mål.

Våre latinamerikanske kamerater gir oss mange eksempler på solidaritet og samarbeid som vi burde begynne å praktisere her også. I Argentina for eksempel, i bevegelsen Mala Junta, bruker de inklusivt språk for at deres feministiske tiltak skal omfavne mye mer enn cis-kvinner og samtidig gir de rom for at et mangfold av mennesker blir representanter av bevegelsene foran myndighetene. Når de velger å sikre rettigheter innen reproduktiv helse, seksualitet, arbeid eller utdanning, det er alltid med en høy grad av interseksjonalitet i sine krav og med respekt for hverandres kropper, opplevelser og tilværelse på tvers av kjønn.

Her hjemme oppleves det annerledes, når noen feministiske sirkler angriper transkvinner eller ikke-binære personer, ekskluderer sexarbeidere eller ignorerer samiske kvinner.  Som oljenasjon og nykoloniserende europeisk land, har vi et stort ansvar til å handle for å få til en levelig klode for alle, ikke bare i velferdsstaten vår. Sosialdemokratiet er, som Ruth Kinna presenterte i sin bok «Anarchism, a begynner’s guide», en samfunnsorganisering som gir folk nok velstand til å overleve uten å tenke på bedre fungerende systemer som faktisk bekjemper klasseforskjeller, kapitalistisk opphopning og falske frihetsfølelser. Når de fleste er fornøyde, tror vi at vi har det godt og vi har verdens beste økonomisk og politisk system. Alt er rosenrødt tildet blir politiske skift i en konservativ retning, som i 2013, og vi ser den negative side bak det representative system med nyliberalistiske trekk. Velstanden går til de rike og vi andre lever med mer usikkerhet og trangere kår i hverdagen fordi velferdsstaten er svært skjørt og altfor basert på markedsliberalistiske prinsipper.

Uten interseksjonelle allianser utenom staten, kommer vi ikke til å frigjøre oss fra kapitalismenes grep.

Uten antikapitalistiske og kritiske systempolitiske analyser, kommer vi ikke til å stå samlet mot felles mål. Læringsprosessen for oss burde være nettopp å slutte og snakke om interseksjonalitet og begynne å skape allianser i praksis med respekt og styrke. Vi er glade i dugnader her i Norge, og vår viktigste dugnad framover blir å samle oss på tvers av våre forskjeller, godt støttet i vårt felleskap. Vi har alle et personlig ansvar, og som vår kamerat fra De Jordløse Arbeidsbevegelse i Brasil (Movimiento da los Trabalhadores Sem Terra, MST) sa under arrangementet: «Alene klarer jeg å gå, men sammen når vi lengre».

Det er på høy tid å praktisere solidaritet og oppbygging av felleskapet blant feminismer her hjemme også. Fordi for å bygge nye samfunnsalternativer, teller handlinger alltid mer enn ord.

 

Hovedbilde: Embera Katío, fra Agencia Prensa Rural på Flickr.com

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*